Valgordning

Valgordningen er et sentralt element i det representative demokratiet.

Beslutningen om hvilken valgordning vi skal ha er en viktig del av den demokratiske prosessen, og den utgjør en viktig rammebetingelse for individuell velgeratferd og for konkurransen mellom partiene.

Stortingsvalgordning

Valgordningen er et sentralt element i det representative demokratiet. Beslutningen om hvilken valgordning vi skal ha er en viktig del av den demokratiske prosessen, og den utgjør en viktig rammebetingelse for individuell velgeratferd og for konkurransen mellom partiene.

En valgordning er et resultat av kompromisser mellom partier som kan ha svært ulike interesser knyttet til utformingen. Det finnes imidlertid ingen ordning som fullt ut tilfredsstiller alle ideelle krav. Denne artikkelen gir først en oversikt over hovedtyper av valgordninger og utviklingen av den norske valgordningen for stortingsvalg, og dernest en analyse av den nåværende ordningen med vekt på dens politiske konsekvenser.

Sett under ett er den valgordningen som ble vedtatt i 2003 blitt mer partipolitisk proporsjonal enn tidligere, samtidig som den geografiske fordelingen av mandatene er blitt mer systematisk og ikke like skjev som tidligere. Både den nåværende ordning og tidligere ordninger kombinerer elementer som avspeiler ulike prinsipper og hensyn. Dels ønsket om større partipolitisk proporsjonalitet, og dels ønsket om at partisystemet ikke bør fragmenteres.

Analysene viser at samspillet mellom de ulike elementene er komplekst. En og samme ordning kan gi ulike utslag alt etter balanseforholdet mellom partiene og den geografiske fordeling av stemmene. For å kunne studere effektene av eventuelle endringer av ordningen er det derfor nødvendig å gjennomføre beregninger basert på data over tid.

Artikkelen Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser er publisert i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (2/2010).

Fordeling av stortingsmandater på fylkene

Hvert 8. år - eller hvert annet stortingsvalg - justeres fordelingen av stortingsmandater på fylkene. Fordelingen bestemmes av en veid sum av folketall og areal. Hver innbygger teller 1 og hver kvadratkilometer teller 1,8. Første gang den nye ordningen ble iverksatt var for valgene i 2005 og 2009. Ved stortingsvalget i 2013 ble det foretatt en ny beregning der 5 stortingsmandater byttet fylke. Hvordan denne fordelingen gjøres og hva vi kan forvente oss av endringer i fremtiden kan du lese mer om i dette notatet.

Hvordan foregår fordelingen av utjevningsmandater på de enkelte fylkene?

Etter at det er beregnet hvilke partier som skal ha utjevningsmandater og hvor mange mandater de skal ha, må man finne ut i hvilke fylker partiene får disse mandatene. Selve fremgangsmåten kan virke komplisert og kronglete, men er egentlig ganske enkel. I dette notatet beskrives dette med et eksempel fra stortingsvalget i 2009.

Slengerstemmer kan koste dyrt

Ved kommunestyrevalget i 2011 var det flere eksempler på at det var svært små marginer som avgjorde hvilke partier som vant eller tapte mandater. I flere kommuner førte personstemmer gitt til kandidater på andre lister enn den man stemte på (såkalte slengerstemmer) til et annet valgresultat enn med de avgitte stemmene. Oppdal kommune i Sør-Trøndelag er et eksempel på dette. Der avgjorde 0,08 avgitte stemmer mandatfordelingen mellom SV og Senterpartiet. Se notat.

 

Emneord: Arealfaktor, Valgordninger, Proposjonalitet, Stortingsvalg, Utjevningsmandater
Publisert 6. aug. 2015 10:39 - Sist endret 6. sep. 2017 11:14