Har vært sentral i to valglovutvalg

Professor i statsvitenskap Bernt Aardals kunnskap om valgsystemer og dataprogrammer har vært viktig for Norges gjeldende valglov. Nå deltar valgforskeren i et nytt utvalg, som skal se på framtidens valgsystem.

Portrettbilde av Bernt Aardal foran Samfunnsvitenskapelig fakultet
- Hva er et demokrati egentlig? Det er ikke bare et flertallsstyre – vi må også ta vare på minoriteter. Og systemet må være legitimt, de som bor her må mene at disse reglene er rimelige og akseptable, hvis ikke kan hele systemet falle sammen, sier professor Bernt Aardal.

Bernt Aardal er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og har forsket på valg i hele sitt voksne liv. Et av hans bidrag i Valglovutvalget mellom 1997 og 2001 var utformingen av regelverket for den geografiske fordelingen av mandater, den alle snakker om etter hvert valg. For hvorfor skal en stemme i Finnmark telle mye mer enn en stemme i Oslo? Beregninger viste at denne fordelingen var skjevere på 90-tallet enn den var på begynnelsen av 1900-tallet.

Arealfaktoren førte til enighet

Først testet Valglovutvalget hvordan fordelingen av mandater ville se ut om man fjernet geografi og avstand som faktor. Ved å bruke Aardals algoritme oppdaget utvalget at partiene i seg selv ikke ville påvirkes i stor grad, men at utslagene ville bli store for fylkene:

- Nordland ville for eksempel miste mange representanter, og da kom representantene tilbake og sa at dette vil vi ikke få igjennom i Stortinget, sier Aardal.

Da foreslo han å ta utgangspunkt i fylkets størrelse, slik at man fikk en sum av antall innbyggere i et fylke og antall kvadratkilometer. Den ville gi de folkerike fylkene noen flere representanter enn før, men samtidig ville de fylkene som ligger lengre unna Oslo få en viss overrepresentasjon. Dette ble det flertall for i Stortinget.

Store politisk konsekvenser

- Forskingens påvirkningskraft er ofte vanskelig å måle, men som statsviter og fagperson i et offentlig utvalg som Valglovutvalget fikk jeg være med å påvirke utfallet på flere områder. Mange av utvalgets forslag ble faktisk vedtatt i en ny valglov, og arbeidet vårt fikk slik politiske konsekvenser, sier Aardal.

Professoren legger en tung bok om Stortingets historie på bordet.

- Det handler om en konflikt mellom styringsevne og representasjonsbredde. I Norge og mange andre proporsjonale valgsystemer er det et konstant vurderingsspørsmål hvordan balansen skal være mellom disse to hensynene. På den ene siden må de som blir valgt klare å danne en regjering og få mandat til å fatte effektive beslutninger. For mange kokker kan lett bli for mye søl.

På den andre siden gjelder det at partiene skal få de mandatene som deres andel av stemmene tilsier, forklarer Aardal. Dette kalles representasjonsbredde.

- Kan ikke slippe det helt løs

- Etter valget i 2017 ble det for eksempel stilt spørsmål ved at de relativt små partiene Miljøpartiet De Grønne og Rødt måtte betale henholdsvis 90 000 og 70 000 stemmer for ett mandat, mens det gjennomsnittlige antall stemmer per representant er under 20 000. Stort sett er det rimelig bra samsvar mellom antall stemmer og antall mandater, men for de minste partiene er terskelen hevet. Poenget med dette er å finne en balanse mellom de to hensynene, mellom styringsevne og representasjonsbredde. Blir det svært mange småpartier, kan det gå ut over styringseffektiviteten, sier valgforskeren.

Representasjon er ikke bare politisk eller funksjonell – det betyr noe hvor folk kommer fra. Dette har lang tradisjon i Norge. Landet vårt er langt, og det som fungerer i Nord-Norge fungerer ikke nødvendigvis like godt på Vestlandet.

Dagens valgsystem har både geografiske og historiske røtter, og Aardal har en hel hyllemeter med bøker som underbygger dette. Antall seter hvert valgdistrikt får tildelt har aldri vært proporsjonalt med det totale antallet velgere i det distriktet, forteller han. Dette er det både politiske og historiske grunner til:

- Man kan spørre hvorfor ikke alle velgere nå bare kan puttes i én sekk, i ett enkelt valgdistrikt. Slik ville et parti få 15 prosent av mandatene om de fikk 15 prosent av stemmene, enkelt og greit. En veldig proporsjonal fordeling. Men representasjon er ikke bare politisk eller funksjonell – det betyr noe hvor folk kommer fra. Dette har lang tradisjon i Norge. Landet vårt er langt, og det som fungerer i Nord-Norge fungerer ikke nødvendigvis like godt på Vestlandet. I tillegg er det politiske motsetninger. Mange av dem som bor utenfor det sentrale østlandsområdet er skeptiske til at det er mye makt konsentrert her. For å oppsummere er det altså både historiske, geografiske og politiske årsaker til at vi har flere valgdistrikter. Og det er denne typen problemstillinger en statsviter er opptatt av, mer enn av selve lovteksten, runder den erfarne foreleseren av.

Må være akseptabelt

Styringsevne er en legitim bekymring, fortsetter professoren, som tar sin rolle som demokratiets vokter alvorlig:

- Noen vil mene at det bare er matematisk rettferdighet og representasjonsbredde som er demokratisk. Det andre systemet, der noen får fordeler, er ifølge dem ikke demokratisk. Men om de valgte ikke er i stand til å styre, så kan det svekke tilliten til det demokratiske systemet! Det handler om motstridende hensyn som begge er legitime på hver sin side, og oppgaven er å finne ut hvor de skal møtes. For hva er et demokrati egentlig? Det er ikke bare et flertallsstyre – vi må også ta vare på minoriteter. Og systemet må være legitimt, de som bor her må mene at disse reglene er rimelige og akseptable, hvis ikke kan hele systemet falle sammen.

Det norske systemet er allikevel stabilt sammenliknet med mange andre land, mener han:

- Det har utviklet seg en sterk kultur for konsensus i Norge. Partiene er relativt få og små, og må derfor samarbeide med andre. Dette samarbeidet går ofte sakte, men resultatene blir mer varige. I USA kan jo en ny president snu opp ned på mange av den forrige presidentens avgjørelser, mens politiske avgjørelser her har bred støtte og lar seg derfor ikke velte så lett.

Dette er politikk i praksis, både for fagfolk og politikere:

- Lover er alltid kompromisser, også fagfolk må kompromisse, men vi kan bidra til en opplyst debatt.

Så våkner datanerden

- Skal jeg vise deg noe morsomt?

Professoren spretter bort til datamaskinen sin.

Blant Aardals bidrag til det forrige Valglovutvalget var et dataprogram som for eksempel kan regne ut hvordan en endring av sperregrensen vil påvirke de forskjellige partiene. Dette programmet begynte han å utvikle under et forskningsopphold i USA:

- I 1983 dro jeg til Universitetet i Michigan. Der kjøpte jeg min første PC og lærte å programmere, og da var det gjort. Jeg skjønte at jeg måtte bruke dette til noe, og

laget dette programmet som heter Celius. En av de mest sentrale algoritmene henger på veggen der, sier han og peker.

Bilde av en algoritme
Se stort bilde

Han plotter inn tall og viser meg hva programmet kan gjøre:

- En sperregrense på tre ville ha gitt MDG fem utjevningsmandater og de ville ha gått fra ett til seks mandater. SV ville ha tapt på det, og det samme ville KrF, SP og Høyre. Med en sperregrense på to ville Rødt også ha fått flere mandater.

Men det er ikke bare sperregrensen som bestemmer hvor mange mandater partiene får, forklarer Aardal:

- Nå regnes mandater etter stemmetall, og metoden er at vi deler det totale antallet stemmer på oddetall. Det første delingstallet er 1,4 og deretter følger 3, 5 og så videre. Hvis vi for eksempel hadde senket det første delingstallet til 1, så hadde MDG fått tre mandater i stedet for ett på bekostning av KrF og Høyre – uten å endre sperregrensen. Dette er noe av det statsvitere kan bidra med. Vi kan vise de politiske virkningene av å endre ulike bestemmelser i valgordningen.

Veien mot valgforskning

Det var ikke gitt at Aardal skulle bli statsviter. En blanding av tilfeldigheter, interesser og en datamaskin førte ham til Oslo og valgforskning:

- Jeg har alltid har vært interessert i politikk, men har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg dro fra Tromsø til Oslo for å studere statsvitenskap, inspirert av min bror som hadde tatt faget political science som utvekslingsstudent i USA. Jeg begynte å like faget, og det gikk bra til eksamen. Valgforskning hadde jeg hørt om, og etter fullført grad gikk jeg til valgforsker Henry Valen ved Institutt for samfunnsforskning og spurte om de hadde ledig stilling som vitenskapelig assistent.

Det hadde de, og Aardal ble satt til å kjøre dataanalyser. Han fortsetter nærmest unnskyldende:

- Dette kan virke litt nerdete, men da jeg hadde skrevet den første algoritmen for et enkelt dataprogram, så ble jeg helt hekta. Jeg så hva det kunne brukes til, og jeg så potensialet for den typen beregninger. Det var veldig mange spekulasjoner rundt effektene av forskjellige valgordninger på den tiden, men nå kunne jeg regne på det!

En dedikert formidler

Aardal har tidligere vunnet Universitetet i Oslo sin formidlingspris, og girer opp når han forklarer hvorfor valgordninger er spesielt interessante for en statsviter:

- Valgsystemet er utrolig fascinerende fordi det omfatter så mange nivåer av samfunnet. Du får jobbe med både demokratiske prinsipper og mer praktiske avveininger. Og synet på et valgsystem endrer seg over tid – det kan for eksempel hende at sperregrensen på fire er mer utsatt nå, siden de partiene som ligger akkurat over får konkurranse fra partier som MDG og Rødt.

Aardal mener at det er lærerikt å delta i politisk prosesser, også for en professor, og han tar med seg kunnskap fra utvalg tilbake til studenter gjennom undervisning og veiledning. Han har også laget et undervisningsopplegg for videregående skoler.

Nå sitter han altså i et nytt utvalg hvor alle partiene på Stortinget er med. Mye har imidlertid endret seg siden det forrige Valglovutvalget:

- Nå er MDG og Rødt inne på Stortinget, noe som betyr at ni partier er inne samtidig, et historisk høyt tall. Dette kan føre til en fragmentering. Vi ser dette også internasjonalt, hvor flere nye grupperinger vokser fram. Det har også vært to kriser siden sist utvalg, en finanskrise og en innvandringskrise, og mange av de nye grupperingene profitterer velgermessig på den økte innvandringen.

Trenger sikkerhetsventil

Migrasjonsstrømmen til Europa kan skape press på nasjonale politiske systemer, sier Aardal og utdyper:

- Verden ser annerledes ut nå, og vi trenger robuste systemer. I det siste valglovutvalget diskuterte vi muligheten for, i verste tilfelle, å kunne oppløse Stortinget og skrive ut nyvalg. Dette er ment som en sikkerhetsventil hvis partene ikke klarer å bli enige og danne en regjering. Vi er et av få land som ikke har denne muligheten, og det kan bli aktuelt å endre på det nå, sier Aardal.

Terror og angrep på demokratiet er en annen faktor, fortsetter professoren. Han nevner Anders Behring Breivik og Den nordiske motstandsbevegelsen som eksempler på anti-demokratiske strømninger i dag. Og viser så til sin vektige bokhylle.

-  Mens jeg gikk på gymnaset oppdaget jeg boken «Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–1914» fra 1969 – tenk, man kunne lese bøker som ikke stod på pensumlisten! I den beskriver historiker Jostein Nerbøvik anti-demokratiske bevegelser i vårt land, og de samme strømdragene kan man se i dag, både her og internasjonalt. Vi må passe på demokratiet vårt.

Internasjonal troverdighet

Et annet viktig trekk som valgforskeren framhever ved vårt system er en grunnleggende tillit:

- For noen år siden reagerte utenlandske valgobservatører på at nordmenn ikke trengte å vise identifikasjonskort da de skulle stemme. Siden vårt system i så stor grad er basert på tillit, hadde vi ikke sett nødvendigheten av dette. Men etter denne påpekningen ble ordningen innført også her.

Aardal er opptatt av at et valgsystems legitimitet ikke bare avhenger av tillit fra landets egne innbyggere, men også av internasjonal troverdighet:

- Vi er en del av et stort, internasjonalt nettverk av valgsystemer og observatører som holder hverandre i ørene, og det synes jeg er bra! Vi kan ikke kreve at andre gjør noe som vi ikke etterfølger selv, avslutter Aardal.


Fakta

Arealfaktoren: Fordelingen av mandater på fylkene skjer ut fra en veid sum der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Forslaget om å kombinere folketall og areal ble først foreslått av Gunvald Grønvik i 1988 (se Grønvik, Gunnvald (1988) «Forslag til revidert valgordning.» Vedlegg til Dokument nr. 12 for 1987–88, 3–22. Stortinget, Oslo).


Les mer:

NOU 2001:3, Velgere, valgordning, valgte, Innstilling fra Valglovutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon 3. oktober 1997. Avgitt til Kommunal- og regionaldepartementet 30. januar 2001.

Aardals hjemmeside

Aardal, Bernt. (1990). Ny valgordning - nye koalisjonsmuligheter? Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 213-223.

Aardal, Bernt. (2002). Electoral Systems in Norway. I B. Grofman & A. Lijphart (red.), The Evolution of Electoral and Party Systems in the Nordic Countries (s. 167-224). New York: Agathon Press.

Aardal, Bernt. (2011). The Norwegian Electoral System and its Political Consequences. World Political Science Review, 7(1).

Aardal, Bernt. (2014). Valgordningen - proporsjonalitet og distriktsrepresentasjon. I H. M. Narud, K. Heidar & T. Grønlie (red.), Stortingets historie 1964-2014 (s. 285-297). Bergen: Fagbokforlaget.

Kristvik, Bjørn. (1953). Partiene og valgordningen. Tidsrommet 1885-1906. Magistergradsavhandling, Universitet i Oslo, Oslo.   

Kristvik, Bjørn & Stein Rokkan. (1964). Valgordningen. I B. Kristvik & S. Rokkan (red.), Politiske valg i Norge. En artikkelsamling. Oslo: Universitetsforlaget.

Kristvik, Bjørn & Stein Rokkan. (1966). Politiske valg i Norge. En artikkelsamling. Oslo: Universitetsforlaget

Matthews, Donald R. & Henry Valen. (1999). Parliamentary representation: The case of the Norwegian Storting. Columbus, Ohio: Ohio State University Press.

Rasch, Bjørn Erik & Bernt Aardal. (1994). Bør regjeringen kunne skrive ut nyvalg? I B. E. Rasch & K. Midgaard (red.), Representativt demokrati. Spilleregler under debatt (s. 271-289). Oslo: Universitetsforlaget.

Rokkan, Stein. (1970). Citizens, Elections, Parties. Bergen: Universitetsforlaget. Valen, Henry. (1981). Valgsystemet. I H. Valen (red.), Valg og politikk (s. 31-49). Oslo: NKS-Forlaget.

Valen, Henry. (1994). List Alliances: An Experiment in Political Representation. I M. K. Jennings & T. E. Mann (red.), Elections at Home and Abroad. Essays in Honor of Warren E. Miller (s. 289-321). Ann Arbor: The University of Michigan Press

Av Nina Alnes Haslie
Publisert 2. feb. 2018 09:45 - Sist endret 7. mai 2018 13:41