Det tyske partikappløpet ut av kjernekraften

I koalisjonen med SPD fra 2005 hadde Merkel vunnet respekt gjennom en nøkternt avveiende stil. Men etter skiftet fra displinerte sosialdemokrater til urokråka Westerwelle som regjeringspartner, måtte jernhanskene frem. Så kom Fukushima, og Merkel syntes nå fortvilet å kjøre i revers. Hva var skjedd?   

Motstanden mot atomkraft i Tyskland har ført til at forbundskansler Angela Merkel har foretatt en politisk helomvending av de sjeldne. Foto: Peer Grimm, Deutsches Bundesarchiv

Da jordskjelvet i Japan fant sted og problemene meldte seg i Fukushima, var jeg ikke i Tyskland. I Norge deltok jeg i en nettdebatt der jeg viste til innlegg om forskjellene mellom Tsjernobyl og Fukushima, og om hvorledes kjernesmelting i prinsippet er forenlig med en inneslutning som holder. Og så videre. Jeg leste selvsagt tyske aviser, og merket meg at Angela Merkel åpenbart hadde snudd i kjernekraftspørsmålet, etter at hun høsten 2010 gikk inn for å forlenge en del kjernekraftverk som snart skulle avvikles.

Jernhanskene måtte frem

Det gjorde hun som ledd i en strategi for å virke mer besluttsom, etter et slitsomt år i koalisjonsregjering med fridemokratene der hun av og til syntes å forsvinne i konfliktbølgene. I den store koalisjonen med sosialdemokratene fra 2005 hadde hun vunnet respekt og makt med en nøkternt avveiende, åpen, lavblusskarismatisk ikke-demonstrativ stil. Men etter skiftet fra disiplinerte sosialdemokrater til urokråka Westerwelle som regjeringspartner, var dette åpenbart ikke lenger nok, mente hun. Nå måtte jernhanskene frem. Men så kom Fukushima, og Merkel syntes nå fortvilet å kjøre i revers. Hva var skjedd?

Svaret lå jo i dagen. Men det var først etter at jeg kom ned til Tyskland og ut foran et TV-apparat, at det ble helt klart for meg. Sammenlignet med situasjonen i Norge, uten egen kjernekraft, var stemningen i Tyskland mye mer dramatisk og fullstendig fokusert. Her var det ikke jordskjelv og etterlatte det dreide seg om, men tyske kjernekraftverk. Her skulle man ut av kjernekraft og det raskt. Ikke bare gjaldt dette De grønne, Die Linke og sosialdemokratene, som riktig nok lot sin adelige avviker og Sarrazin-tilhenger Klaus von Dohnanyi bremse i et fjernsynsprogram (der partiet kanskje knapt var spurt.) Kjernekraftmotstanden var klar også i regjeringspartiene, inklusive fridemokratene. Og kristeligdemokratene i Bayern (CSU) har om mulig lagt seg på en enda hardere linje enn CDU, selv om Angela Merkel har satt alt inn på å betone at hun har gjennomgått en alvorlig endring i sin overbevisning. I dag er det 4 kjernekraft igjen i virksomhet for 80 millioner tyskere.

Selvsentrert alarmisme

Jeg ble – om jeg enn ikke er CDU-tilhenger! – irritert over denne selvsentrerte alarmismen nesten overaltfra, ikke minst fordi man syntes å neglisjere de virkelige farene fra kjernekraftverk nær Prag og nær St.Petersburg som norske medier informerte om. Merkels alarmisme var for så vidt lett å forklare realpolitisk. Her hadde hun besluttsomt støttet planene i Baden-Württemberg om en radikal ombygging av sentralbanestasjonen i Stuttgart, mot en voldsom grasrotprotest støttet av De Grønne. Etter lang tids protest som på et punkt også førte til mange sårede, hadde en serie offentlige meglingsmøter med CDU’s grand old man Heiner Geissler endelig ført til en viss politisk ro, selv om delstatsvalget i Baden-Württemberg (der Stuttgart er hovedstad) denne våren stod i fare. Så kom Fukushima og valget i delstaten snudde opp ned på tysk politikk: CDU og FDP ble feid ut, sosialdemokratene klarte ikke å bli største parti (de hadde opprinnelig vært for planene i Stuttgart), og De grønne fikk sin første ministerpresident. Nylig ble partiet større enn CDU også i Bremen.

Forbundsregjeringens forsøk på å fossro

Det er altså lett å forstå den tyske forbundsregjeringens forsøk på å fossro i revers. Og selv om det kunne virke både hysterisk og hyklersk: Angela Merkel har åpenbart bestemt seg, også med henblikk på neste forbundsdagsvalg. Her må man ut av kjernekraft med CDU og FDP i ledelsen, ellers er CDU tapt som ledende parti. Her må man sprinte fra de andre i nøyaktig den retning man egentlig var i ferd med å vende seg vekk fra. Kan det føre frem? Og hva er egentlig saken?

Et viktig poeng i større sammenheng er hva EU er. EU tillater kjernekraftverk og østerrikerne har i lengre tid hatt en sak med Tsjekkia på grunn av et kjernekraftverk i nærheten. Øst-Europa er kjernekraftverk. Rettstilstanden gjøre det ikke mulig for ett land å forby ett annets lands kraftverk. Tyskerne uroer seg for et kraftverk i Lorraine like ved grensen, og vet at Frankrike satser knallhardt videre på kjernekraft. En fornuftig politikk må likevel være europeisk og ta tak i verstingskraftverkene. De ligger formodentlig ikke i Tyskland, men det er selvsagt bra at man ser på seg selv med kritiske øyne, i lys av den japanske erfaringen. Selvsagt.

Sinnelagsetisk renhet

Min følelse foran tysk TV denne kvelden i mars var likevel: Her går kanskje de japanske øyene mer eller mindre under, men her sitter tyskerne og glaner inn i sitt eget hysteri uten å merke at det finnes en verden utenfor! Etter hvert fikk jeg vite om sympatidemonstrasjoner for japanerne både her og der i Tyskland. Og etter en viss tid med sammenligning av tyske og norske aviser, måtte jeg på et vis gi tapt: Tyskerne sluttet ikke med omfattende informasjon fra Fukushima og Japan, mens de mindre norske mediene tok seg oppmerksomhetspauser. Men noe tilsvarende til den japanske atomfysikeren som ilte til NTNU (der han hadde undervist før) og gråt og trodde videre på atomkraft foran et fjetret studentpublikum, det har jeg ikke sett. Frekt formulert kan det synes som om Tyskland ønsker sinnelagsetisk renhet for egen del i en verden og et Europa preget av atomsmuss. Det kan selvsagt svares at man må begynne med seg selv hvis man vil være forbilde for andre. Uansett er det interessant at selv de såkalt konservative partiene nå regner en slik Weltverbesserungspolitikk som politisk uomgjengelig.

Emneord: Die Grünen, SPD, Tyskland, CDU Av Helge Høibraaten
Publisert 25. mai 2011 10:28