“Ikkje øysla med ammu’sjonen”

"Det er ingen grunn til kritikk av bruken av luftmakt i Libya med mindre man vil lempe på kravet om hensyn til sivile", skriver professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary.

Royal Norwegian Air Force F-16A Fighting Falcon #672 med fire AIM-120 AMRAAMs og to AIM-9 Sidewinders. Foto: www.f-16.net

En bombe koster flere hundre tusen

I 1945 var min far på Sørlandet innrullert; med en sersjant som påpekte at ammunisjon er dyrt. Ingen sløsing. Jeg ble minnet om dette da jeg leste Aftenposten oppslag om norsk bombing i Libya. En bombe koster jo flere hundre tusen, og i USA teller de nå hva cruise-missilene koster, det kalles “Tomahawk-kalkulatoren”: ca I million dollar pr rakett. Som skattebetalere skal vi være interessert i statens pengebruk og spesielt i hva den oppnår.

Forfriskende nok var ikke poenget i Aftenposten det sedvanlige i norsk debatt, nemlig at det bombes for mye; men tvert om, at det “øysles med ammusjonen” der nede, for det treffes for lite. Man bruker masse bomber – Aftenposten har det nøyaktige tall – men så har man bare truffet 98 stridsvogner og litt til. Jeg er sikker på at sersjanten fra Sørlandet ville vært sjokkert, for her er det liten effekt for penga, kan det se ut som.

Hva er målet?

Det tjener Aftenposten til ære at den spør etter måloppnåelse, for det gjør ingen andre, selv om det er hele poenget med militærmakt. Vi stod i Libanon i 22 år, for eksempel, og selv da spurte ingen om hva vi oppnådde. I ISAF spør man heller ikke om målet er i ferd med å nås, kanskje fordi ingen kan fortelle hva målet er.

Hva skal så oppnås i Libya? Beskyttelse av sivile, heter det. Realistisk sett innebærer dette at Gadaffi går av. Hvordan oppnås dette med militærmakt, det virkemiddel som er valgt? Det er her Aftenpostens analyse blir problematisk. Det er ingen kausalitet mellom antall bomber og politisk effekt. Bruk av militærmakt er mye vanskeligere enn dette. Poenget er jo slett ikke å bombe det libyiske forsvaret sønder og sammen, fordi dette vil det føre til store tap av sivile liv. Dette går ikke sammen med mandatets hovedpoeng, nemlig å verne sivile.  Utvelgelsen av bombemål er nøye vurdert ut fra kriteriet om å beskytte sivile, selvsagt. Uansett hvilken side de står på. Tanks inne i byer, tropper forlagt i byer, styrker som beveger seg blant sivile – slike mål kan ikke angripes.

Dersom restriksjoner ikke fantes...

Hadde ikke disse strenge restriksjonene vært der, ville det mest effektive vært et massivt luftangrep mot Tripoli hvor sjokkeffekten sannsynligvis ville vært at Ghadaffi stakk av. Men dette ville ikke være forenlig med mandatet eller med det vern om sivile vi har i Genève-konvensjonene. Men måloppnåelsen – at årsaken til overgrepene mot sivile, nemlig Gadaffis regime, forsvant – ville være mye bedre. Se bare på hvor effektiv massiv bruk av militærmakt var i Kabul i 2001 og Bagdad i 2003 – regimene der falt raskt. Da tok man ikke hensyn til sivile som prioritet nr 1, kun som en eventuell nr 2. Og i Dresden i 1943 var sivile selve målet, noe som hadde en forferdelig sjokkeffekt på fienden.

Ingen sammenheng mellom antall bomber og politisk måloppnåelse

Det er ingen sammenheng mellom antall bomber brukt og den politiske måloppnåelse – heldigvis. Dresden-type angrep er krigsforbrytelser, massive angrep som i Bagdad er ikke mulige når det dreier seg om en humanitær intervensjon hvor sivile skal vernes. Antall bomber og antall treff er derfor irrelevante som kriterier for politisk effekt. Hadde NATO hatt rask exit av Gaddafi som eneste mål, kunne det vært oppnådd, men med mange sivile tap. Man måtte da helst hatt bakkestyrker for å unngå for mange luftangrep med de sivile tap dette innebærer. Men som vi vet, er det politisk bestemt at bakkestyrker ikke skal inn, selv om de ville kunne skilt stridene og sivile på best mulige måte.

Det er ingen grunn til kritikk av bruken av luftmakt i Libya med mindre man vil lempe på kravet om hensyn til sivile.

Emneord: Norge Av Janne Haaland Matlary, professor ved Institutt for statsvitenskap
Publisert 29. mai 2011 15:29 - Sist endret 2. juni 2016 13:39