Ny krig truer i Bosnia

Påtvunget fred

Den såkalte Dayton-avtalen fikk en slutt på krigshandlingene på midten av 90-tallet, men tilfredsstilte ikke de politiske ønskene til verken bosniakker (muslimer), serbere (ortodokse) eller kroater (katolikker). Fredsavtalen var et kompromiss påtvunget fra USA og NATO. En meget svak stat skulle tjene som overbygning for to såkalte entiteter. Den ene er i hovedsak befolket av serbere og den andre av bosniakker og kroater.

I 1995 gikk NATO inn med 60.000 soldater for å håndheve freden. Men den politiske prosessen ble stående i stampe, og ”freden” så bare ut til å være en midlertidig våpenhvile. I 1997 vedtok FNs sikkerhetsråd derfor å gi den internasjonale Høyrepresentanten utvidete fullmakter. Han kunne avsette enhver byråkrat eller folkevalgt politiker og vedta eller annullere enhver lov. Bosnia ble med andre ord et protektorat. Disse fullmaktene har fortsatt effekt og er et av stridstemaene i den intense politiske krisen som utspiller seg i Bosnia i 2011.

Politiske reformer

Fra 1997 og fram til 2005 presset Høyrepresentanten og de vestlige land gjennom en rekke politiske reformer i landet. Oppfatningen var at staten måtte styrkes og entitetene svekkes. De fleste serbere motsatte seg en slik utvikling, men deres innvendinger ble skjøvet til side. Da kroatiske miljøer forsøkte å bryte opp føderasjonen med bosniakkene og opprette sin egen entitet i 2001, ble de slått ned med makt fra NATO og Høyrepresentanten. I hovedsak var det bare bosniakkene som ønsket den sentralisering og maktkonsentrasjon som utenlandske, hovedsakelig vestlige krefter arbeidet så iherdig for. Bosniakkene er den største folkegruppen med om lag 50 % av befolkningen, serberne er 35 % og kroatene utgjør de resterende 15 %.

Momentet i sentraliseringen svekket seg etter 2005. USA var opptatt med andre konflikter, og EU maktet ikke å utøve noe entydig politisk press for å videreføre sentraliseringspolitikken. Kontroll over de militære styrkene og etterretningstjenesten var blitt overført til statsnivået, men den serbiske entiteten nektet hardnakket å gi fra seg kontroll over politiet. De ønsket selvstendig kontroll over en væpnet politistyrke som en sikkerhetsgaranti mot det de oppfatter som revansjelystne bosniakker og kroater.

Manglende forsoning

Motsetningene i Bosnia er naturligvis dype. Straffeprosessene i den internasjonale krigsforbryterdomstolen har ikke bidratt til nevneverdig forsoning. En manns frihetskjemper, er en annen manns krigsforbryter. 1990-tallet var heller ikke første gang i historien hvor etniske og religiøse forskjeller hadde utløst massakre i stor skala i dette området. På tross av alle sine kulturelle likheter, er det også en avgrunn mellom dem. ”Vi er splittet av en haug med lik”, som nå avdøde president Alija Izetbegovic uttalte i 1996.

Dagens politiske konflikt er ytterst kompleks, men med skremmende likheter til 1990-tallet. Kroatene føler seg overkjørt av bosniakkene og har pustet liv i sin gamle drøm om autonomi og en separat entitet. Blant serberne er det varslet en folkeavstemning i juni om statsdomstolens jurisdiksjon på ”deres” territorium. Mange mistenker at dette er en prøveballong for full løsrivelse. De har også utfordret Høyrepresentantens vide fullmakter. Bosniakkene tviholder på den bosniske statens suverenitet og territorielle enhet. De gjensidige beskyldninger hagler.

Mange politiske kriser

Vi har sett politiske kriser i Bosnia med jevne mellomrom de siste årene. De har ikke resultert i direkte voldshandlinger eller vedvarende utfordringer til Dayton-avtalen. Partene har moderert seg, som oftest etter betydelig internasjonalt press. Det er imidlertid grunn til å frykte at dagens situasjon er mer alvorlig. For kroatene har begeret flytt over, og serberne ser en mulighet for å ta endelige skritt mot full løsrivelse i skyggen av konflikten mellom kroater og bosniakker. I tillegg er Dayton-avtalens garantister, USA og Europa, opptatt med økonomiske problemer, intervensjoner og uro i en rekke områder av verden.

Men en oppsplitting av Bosnia kan veldig lett bli en voldelig affære. Landet er på mange måter et Jugoslavia i miniatyr. Mellom serbere og bosniakker er de geografiske stridspunktene til å begynne med begrenset til et par områder, som rundt hovedstaden Sarajevo og den nordlige byen Brcko. Men mellom kroater og bosniakker er det langt mindre klart hvor grensene for en eventuell territoriell deling skal ligge. Antallet steder hvor det kan bli satt opp barrikader og oppstå konfrontasjoner mellom unge, arbeidsløse og frustrerte bosniere er simpelthen for mange til at de 1500 fredsbevarende styrkene under EU-kommando kan forventes å demme opp.

Krig kan gjenoppstå

Vi kan fortsatt håpe at de politiske lederne på alle tre sider i Bosnia besinner seg og finner frem til en fortsatt felles ramme for sin politiske eksistens. Men det vil ikke skje av seg selv. I tillegg til en fornyet politisk oppmerksomhet fra USA og de europeiske land, bør NATO eller EU være forberedt på en forsterket militær intervensjon i Bosnia. Tidspunktet er naturligvis ubeleilig. Alliansen er sauset inn i konflikter i Afghanistan og Libya. Og forsvarsutgiftene blir kuttet i de fleste vestlige land. Samtidig er det fare for sosial uro og borgerkrig en rekke nye steder. Den utenrikspolitiske oppmerksomheten er med andre ord særdeles spredt i disse turbulente tider.

Mange tror at intervensjon i Bosnia har vært vellykket. Det er kanskje riktig, men krigen kan fortsatt gjenoppstå innen temmelig kort tid. Vestlige land har et betydelig ansvar for at Bosnia har blitt slik det er, og vil ha en egeninteresse i at det man har vært med å skape ikke ender i et nytt blodbad. Det er ennå ingen tegn til politisk styrt mobilisering av voldsmakt hos noen av partene i landet, men konflikten kan eskalere raskt. Dersom det bryter ut voldshandlinger, bør noen raskt inn for å splitte partene. Deretter må man ta rev i seilene og se med friske øyne på hva fremtiden i Bosnia bør bringe. Skal det være én, to eller tre ulike stater?   

---

Denne kronikken har allerede stått på trykk i Klassekampen 18.05.2011

Emneord: Bosnia, nasjonalisme Av Helge Lurås, rådgiver ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt