Kan man predikere internasjonal politikk?

I en nylig artikkel i tidsskriftet Internasjonal politikk stiller Håvard Mokleiv Nygård spørsmålet “kan modeller og teorier for internasjonal politikk predikere fremtidige utfall?” (Nygård 2015: 468).[1] Nygårds svar er et ganske så entydig og rungende «ja». Nygårds drøfting av dette viktige spørsmålet er midlertid noe ensidig, og det kan være gode grunner til å nyansere denne problematikken litt.

Trumps fordeler

Det første vi må få klarhet i er hva vi mener med prediksjon. I en forstand predikerer vi ting hele tiden - ganske ofte, men ikke alltid, med suksess. Vi sier for eksempel at det ikke kommer som noen overraskelse når representanten fra Iran bruker store deler av sin taletid i FNs generalforsamling til å sverte Israel. Et slikt utsagn er i bunn og grunn en prediksjonspåstand: dette forutså vi.

Dette er neppe nøyaktig hva Nygård mener med prediksjon. Det ligger ikke noen vitenskapelig teori eller modell bak slike prediksjoner, bare en helt grunnleggende kjennskap til rådende forhold i internasjonal politikk. En slik kjennskap må vi anta at det ikke nødvendigvis er akademikere som først og fremst besitter, men praktikere. En erfaren diplomat blir nok, for eksempel, sjeldent overrasket over sine motparter i internasjonale forhandlinger. Det er likevel en ting vi skal merke oss med slike “hverdagslige” prediksjoner: de forutsetter at ting ikke forandrer seg radikalt. Noen ganger, får vi anta, blir selv den mest drevne diplomat overrasket over ting som skjer i internasjonal poltikk.

Dette er første hint som kan hjelpe oss å klargjøre under hvilke betingelser vi kan predikere internasjonal politikk: prediksjon avhenger av at det vi forsøker å predikere er stabilt, dvs. foregår innenfor rimelig satte rammer slik at det som skjer i morgen ikke er et radikalt brudd med det som skjedde i går. Når disse rammene blir utfordret kan situasjonen bli langt mer usikker.

La oss ta en analogi her til valgprediksjon. Nygård bruker den amerikanske statistikeren Nate Silver som eksempel på en som har fått til dette med prediksjon, på bakgrunn av Silvers imponerende evne til å spå utfallet av partinominasjoner og amerikanske presidentvalgkamper (Nygård 1015: 467). Silver har derimot nylig havnet i trøbbel, i likhet med så og si samtlige av sine kollegaer, i forbindelse med Donald Trumps uventede suksess i den republikanske nominasjonskampen.

Så sent som i november 2015, i et nå ganske berømt blogginnlegg, nærmest avfeide Silver Trumps muligheter (og latterliggjorde medias frykt for Trump), på bakgrunn av at “nobody remotely like Trump has won a major-party nomination in the modern era”.[2] Dette er naturligvis sant, men også bare beroligende under en antagelse om at siden en Trump-nominasjon ville vært et radikalt brudd med fortiden så er det av den grunn mindre sannsynlig at det skjer. Slik som den amerikanske valgkampen har utviklet seg, hvor misnøye med det etablerte har blitt et mobiliseringspunkt på både venstre- og høyresiden, kan vi like gjerne snu denne logikken på hodet: det at ingen som Trump har vært nominert tidligere kan vise seg å være en av Trumps fremste fordeler.

Å tenke statistisk

Det som ligger på bunnen her er et grunnleggende problem med å tenke statistisk i forbindelse med politikk. All prediktiv bruk av statistikk handler i bunn og grunn om å utlede forventinger om fremtiden basert på fortiden. All empirisk data som statistikerne bruker tilhører fortiden - noe blir først et empirisk datum etter at det har skjedd, blitt observert og skrevet ned. Vi har ikke noe data på fremtiden. Men det at fremtiden skal bli akkurat som fortiden er et slags dogme, et «leap of faith», og ikke noe som følger av observasjon fortiden. Om noe så burde observasjon av fortiden gjøre oss ydmyke med tanke på våre evner til å forutsi hva som kommer til å skje i fremtiden - særlig på det politiske området.

Jeg mener en slik ydmykhet er en akademisk og politisk dyd. En overdreven tro på at historien har stoppet opp, at rammene er satt og at fra nå av kommer ingenting fundamentalt å endre seg – kort sagt at internasjonal politikk har blitt forutsigbart - er en farlig sovepute, både faglig og politisk. Plutselig faller det noen skudd i Sarajevo, en revolusjon bryter ut i Russland, noen religiøse fundamentalister flyr inn i en skyskraper, en grønnsakshandler setter fyr på seg i Tunisia - og så våkner vi opp til en ny verden og blir tvunget til å tenke igjennom mange av våre mest inngrodde antakelser på nytt. Å si at de tingene jeg snakker om her er sjeldne “svarte svaner” er ingen unnskyldning i all den tid slike sjeldne hendelser (og er de egentlig så veldig sjeldne?) er blant de mest interessante og avgjørende for oss som ønsker å forstå internasjonal politikk.

Tilfeldighet vs systematikk

Dette er ikke et argument for at “tilfeldige hendelser er det som til syvende og sist avgjør historiens gang” (Nygård 2015: 469), som Nygård antar at er alternativet til å tenke på internasjonal politikk som predikerbart. Jeg er enig med Nygård i at hendelser i internasjonal politikk ikke er tilfeldige. Jeg er derimot uenig med Nygård i at de er systematiske på samme måte som, for eksempel, værfenomener er systematiske (noe som legger grunnlaget for en prediktiv vitenskap om været i form av meteorologi) (Nygård 2015: 470). Jeg tror selve begrepene “systematikk” og “tilfeldighet” er en kilde til forvirring her.

I statistikken henger tilfeldighet og systematikk sammen omtrent slik: det systematiske er det som forklares av modellen - det som gjerne kalles “den underliggende datagenereringsprosessen” på fint - og det tilfeldige er “støy”, det uforklarlige restleddet. Modellen kan fortelle oss hva som vanligvis skjer, men det er alltid et element av usikkerhet knyttet til hva som faktisk vil skje i hvert enkelt tilfelle. Denne måten å tenke på er relativt uproblematisk i mange tilfeller, for eksempel når det kommer til været. Spørsmålet er om det er like uproblematisk når det er snakk om internasjonal politikk. Det er det sistnevnte jeg stiller meg litt tvilende til.

Forståelsen i endring

Naturfenomener slik som været er ahistoriske. De underliggende mekanismene som styrer været er de samme i dag, som på 1200-tallet - og kommer til å være, får vi anta, de samme om 1000 år. Det som endrer seg er vår forståelse av været, en forståelse som blir stadig mer presis og gjør oss i stand til å predikere og muligens (i fremtiden) kontrollere været. Legg merke til at vår evne til å predikere været er helt avhengig av at disse underliggende mekanismene faktisk er ahistoriske. Dersom disse mekanismene hadde vært i kontinuerlig endring ville det å predikere været vært langt mer komplisert.

At internasjonal politikk er i en type fenomen som opplever historiske endringer på en annen måte enn været regner jeg med er rimelig ukontroversielt. Det mest interessante spørsmålet er om slike fundamentale historiske endringer også lar seg predikere på forhånd. De siste ti årene har internasjonal politikk (IP) som fagfelt på mange måter gjenoppdaget (ide-)historie, og mye veldig spennende forskning rundt viktige historiske transisjoner som formet det moderne internasjonale systemet har kommet ut.

Tre slike historiske veiskiller er reformasjonen og de påfølgende religionskrigene i Europa som endte med freden i Westfalen; den franske revolusjonen og Napoleons-krigene som endte med den Europeiske konserten; og “ideologiseringen” av internasjonal politikk i mellomkrigstiden som la mye av grunnlaget for andre verdenskrig og den påfølgende kalde krigen. (Slutten på den kalde krigen og religionens tilbakekomst i internasjonal politikk er en potensiell transformasjon vi lever under i dag, men dette er kontroversielt).

Etterpåklokskap og sammenheng

Det er to aspekter ved slike transisjoner som er viktige for vårt formål: (1) de foregår delvis bak ryggen på de samtidige (det er bare i historisk etterpåklokskap at det som “virkelig skjedde” er synlig) og (2) de henger sammen og bygger på hverandre (de er altså ikke “tilfeldige”).

For eksempel, det har begynt å etablere seg en viss konsensus om at en viktig kime til den moderne, suverene nasjonalstaten er å finne i reformasjonsteologien som la sterk vekt på å separere det verdslige og de religiøse. Før reformasjonen var politisk suverenitet delt mellom prinsene og den katolske kirken, og paven var en sentral aktør i Europeisk politikk. Luther kunne naturligvis ikke vite, da han utfordret grunnlaget for pavemakten, at han var del av en historisk bevegelse som skulle produsere en ny grunnenhet i internasjonal politikk i form av den sekulære nasjonalstaten - det er det bare ettertiden som ser.

Vi skal være veldig varsomme med å tro at vi nødvendigvis er de beste til bedømme vår egen historiske situasjon - at vi har så utrolig mye bedre oversikt over vår plass i historien enn det, for eksempel, Luther hadde. Vi skal prøve å få en slik oversikt naturligvis, det er på mange måter vår jobb som akademikere, men vi bør som en hovedregel gjøre det med mer ydmykhet enn skråsikkerhet. En type skråsikkerhet som kan vise seg spesielt farlig er overbevisning om at vi nå endelig har fått et så godt grep om historien at vi, som første generasjon i verdenshistorien, er i stand til å spå fremtiden.

 

 

 

[1] Nygård, Håvard Mokleiv (2015), «Prediksjon i Internasjonal politikk», Internasjonal Politikk, 73(4): 467-487.

[2] “Dear media, stop freaking out about Donald Trump’s polls”, FiveThirtyEight, 23. November 2015. URL: http://fivethirtyeight.com/features/dear-media-stop-freaking-out-about-donald-trumps-polls/ [besøkt 27/5 – 2016]. 

Av Andreas H. Hvidsten
Publisert 6. juni 2016 13:57