Båten er full!

’Das boot ist voll’ erklærte presidenten i det nøytrale Sveits i 1942.

Grensen ble stengt for jøder på flukt fra nazismen i Tyskland, med fatale konsekvenser. Jødene ble oppfattet som en trussel mot nasjonal identitet og en økonomisk byrde, mens ‘genuine flyktninger’ med ‘riktig’ bakgrunn slapp inn. Selvbildet av en liten nasjon som må holde sammen mot ytre farer har dype historiske røtter i dette fjellandet.

Hvordan begrunnes sortering av innvandrere til Norge i dag som har en nasjonal selvforståelse ikke så ulik den sveitsiske?

Av Anton Steen.

Innlegget ble opprinnelig publisert på MRbloggen 02.02.2016.

Anton Steen

Vår livsform er truet.

Norge ’slites i filler’ fordi innvandring ødelegger norske tradisjoner og livsstil. Dette synet er ikke bare populistisk retorikk, men bygger på en ideretning, ‘kommunitarisme’, som hevder at den nasjonale kulturen vi er født inn i bestemmer ‘hvem vi er’.

Vi speiler oss i tankemønstre, livsform og et selvbilde som er overbrakt gjennom generasjoner. Å endre kulturen vil ikke bare være et svik mot de som var før oss, men blir en trussel mot selve erkjennelsen av oss selv og tryggheten i det framtidige samfunnet. Derfor har staten rett til å forsvare grensene for å forhindre at fellesskapet blir underminert.

Velferdsstaten under press.

Er det rimelig å åpne for flyktninger i så stor skala at velferdsstaten kan knake i sine sammenføyninger?

Mange hevder at det finnes en økonomisk tålegrense fordi flyktninger i første omgang vil belaste offentlige budsjetter. En kan like gjerne hevde at dersom menneskeverd gjelder på tvers av grenser bør Norge med sin unike materielle velstand redusere noe på velferden til fordel for en svak gruppe.

De fleste flyktninger er resurssterke og vil i arbeid. Problemet er at mange ikke kommer i virksomhet fordi det blir stilt rigide ‘norske’ kompetansekrav.

Det er påfallende at når arbeidsinnvandrere slår seg ned i Norge og påfører velferdsstaten kostnader, snakker ingen om å begrense innvandringen fra Øst-Europa og heller ta i bruk arbeidsvillige Afghanere, Syrere og Somaliere på byggeplasser og sykehjem.

Nytte og kostnader.

For majoriteten dreier kostnadssiden i regnestykket seg om symboler, stabilitet og trygghetsbehov som oppfattes å være under press. Men forandring kan sees som en nødvendig kostnad fordi behovet for beskyttelse og et verdig liv er mer fundamentalt enn å bevare det tradisjonelle velferdssamfunnet.

Nytten for flyktningen, som vil være meget stor, må veies mot kostnaden for hver innbygger, som vil være liten. Og flyktningen kommer ikke hit for å nyte godt av offentlig støtte, men for å skape seg en framtid.

Velferdsstaten må ut fra slike utfordringer bygges om, ikke ned. Opinionen blir i stor grad formet av det politiske lederskapet sin problemforståelse og symbolbruk. Hvem vil gå foran og hevde at flyktninger er en ressurs? For å ta ressursen i bruk må forestillingen om en ensartet nasjonal kultur og den tradisjonelle velferdsstaten revurderes.

Menneskerettigheter for alle?

Verdenserklæringen om menneskerettigheter §1 sier at ’Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter’. Flyktningkonvensjonen garanterer retten til å søke asyl og få beskyttelse dersom frihet eller liv er truet. Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Barnekonvensjonen forplikter Norge til å ta særlig humanitære hensyn, spesielt overfor barn som er på flukt.

Om en tar dette på alvor har alle individer like sivile, politiske og sosiale rettigheter, og rett til selv å bestemme hvor en vil leve og arbeide. Fri bevegelse over landegrensene er like fundamentalt som å kunne forflytte seg innenfor ens egen stat.

Det er ingen rettferdighet i at nordmenn skal få reise og oppholde seg hvor man vil bare fordi en tilfeldigvis er født i et rikt land, og at EØS borgere fritt skal kunne få opphold og arbeid, mens mennesker på flukt blir sendt tilbake til krig og land i oppløsning.

Sorteringspolitikk.

Hvordan kan en forsvare at arbeidsinnvandring fra relativt velstående europeiske land ønskes velkommen, mens flyktninger stenges ute?

Påstanden om at nasjonal identitet er i fare og må bli beskyttet ved å stenge grensene, gjelder i praksis bare overfor de som er på flukt. Politiske lederes retorikk om økonomiske og kulturelle byrder driver fram nye innstramningstiltak som rammer flyktninger. Blant denne gruppen sorterer staten de ‘uverdige’ fra de ‘verdige’ som får beskyttelse og opphold. På kort tid er nåløyet for hva som er en genuin flyktning blitt enda trangere.

Svært mye står på spill for mennesker på flukt, og det er gode grunner for å hevde at dette hensynet bør veie tyngre enn nasjonale belastninger. ‘Båten Norge’ har krympet for mennesker på flukt, men har likevel god plass til innvandrere som er lyse i huden.

Det er grunn til å hevde at fundamentet for vestlig humanisme, at alle har lik verdi og rett til beskyttelse under visse vilkår, er i ferd med å vike plass for en trussel-drevet nasjonalistisk sorteringspolitikk regissert av våre politiske ledere. Likevel, flyktningene vil fortsette å komme og nye forståelser av felleskap vil presse seg fram.

Av Anton Steen
Publisert 22. feb. 2016 13:39 - Sist endret 30. okt. 2020 10:30