Hvordan skal folket høres?

På ett felt er folkeavstemning uovertruffen som metode for å innhente folks meninger: Den gir avgjørelsen legitimitet, skriver Tor Bjørklund.

Foto: Folkeavstemningen 1905, Akershus festning, stemmelokale, valgfunksjonærer, velgere. Fotograf: Anders Beer Wilse, Kilde: Oslo Bymuseum/Wikicommons

Kommunereformen har gjort lokale folkeavstemninger til et diskusjons- og stridstema.  Skal det arrangeres en lokal folkeavstemning om kommunesammenslåing eller er det mer fornuftig å velge en annen løsning som opinionsundersøkelse, folkemøter, innbyggerpanel eller høringer? Per i dag er det planlagt 40 folkeavstemninger, og flere vil nok følge.

I Norge er det en lang tradisjon for lokale folkeavstemninger. Lenge før allmenn stemmerett ble innført – så tidlig som i 1895 – kunne alle kvinner og menn over en viss alder stemme ved lokale alkoholavstemninger, de såkalte samlagsavstemningene. Nesten 20 år før kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg, ble de mobilisert til valgurnene, og de møtte opp i et større omfang enn menn. Lokale folkeavstemninger ble en løftestang i den politiske mobiliseringen av kvinner.

Sprit og språk

De fleste lokale avstemninger har dreid seg om sprit og språk. Her har det også vært regler om hvordan avstemninger skal iverksettes, og hva som skal betraktes som et bindende resultat.

Noen fullstendig oversikt over avholdte lokale folkeavstemninger fra 1895 til i dag fins imidlertid ikke. Det var først i 2008 at Bondevik-regjeringen - med daværende kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa som drivkraft - påla kommunene hvert år å rapportere til Statistisk sentralbyrå (SSB) om hvilke lokale avstemninger som var blitt avholdt.

En kartlegging i den forbindelse av antall avstemninger fra 1970 til i dag viser et tall på over 700.  Om startpunktet derimot var 1895, ville tallet nok komme opp i flere tusen.

Den lange tiden uten offentlig registrering av lokale folkeavstemninger – uten en sentral instans med ansvar for rapportering - har gjort lokale folkeavstemninger til et glemt og et delvis uskrevet kapittel. I de bindsterke Norgeshistoriene til Cappelen (1970-tallet) og Aschehoug (1980-tallet) er lokale folkeavstemninger knapt nevnt. Det er derimot de nasjonale folkeavstemningene. I norsk offentlig bevissthet assosieres folkeavstemning dermed i første rekke med seks nasjonale folkeavstemninger.

Sprit- og språkavstemningene er på retur. Det er blitt stadig færre lokale alkoholavstemninger. Regelverket rundt alkoholavstemningene er dessuten opphørt, og liberale holdninger til alkohol har undergravd forbudslinjen.

Også språkavstemninger er på tilbakegang. En viktig bakgrunn er at nynorsken - nettopp som følge av en serie med avstemninger - er blitt trengt tilbake til sitt opphavsland på Vestlandet. Den type lokale folkeavstemninger som nå seiler opp som den hyppigst forekommende, er folkeavstemninger om kommunesammenslåinger.

Stortingsvedtak i 1995

Et vedtak i Stortinget i 1995 satte fart i avstemninger om kommunegrenser. Det lød: «Stortinget ber regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslåing».

Forslaget var satt fram av Senterpartiet. Det kan ikke overraske. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at Arbeiderpartiet støttet vedtaket. Tidspunktet er i den sammenheng viktig. Det var ett år etter EU-avstemningen, og et lokalvalg sto for døren. Arbeiderpartiets støtte til frivillighetslinjen er å oppfatte som en utstrakt hånd til en utkant der partilojaliteten var blitt tynnslitt og satt på harde prøver.

Øyeblikkets behov fikk imidlertid fremtidige konsekvenser. Med dette stortingsvedtaket ble det knesatt at kommunesammenslåinger og folkeavstemning var naturlig forbundet. Ved den nye kommunereformen ble det umulig å se bort fra muligheten av lokale folkeavstemninger. Men entusiasmen er ikke stor i Høyre og Arbeiderpartiet. Ja, til og med Fremskrittspartiet har gått mot folkeavstemninger om kommunesammenslåinger.

Prinsipper etter behov

Ingen partier i norsk historie har med en slik styrke som Fremskrittspartiet støttet ideen om folkeavstemning. I alle partiprogrammer er ønsket om folkeavstemninger fremmet, og støtte gitt til avstemninger av ulike typer.

Partiet er her i takt med sine velgere. Frp-velgere utpeker seg ved å være de som i størst grad ønsker folkeavstemning. Dessuten, partifamilien – høyrepopulistiske partier – som Fremskrittspartiet er en del av - har i faglitteraturen fått som et av sine kjennetegn støtte til folkeavstemning. Bak ligger troen på folkets klokskap versus en inngrodd skepsis til elitene.

Jeg lot meg først overraske over Frps standpunkt, men ved nærmere ettertanke ble det en bekreftelse på et kjent faktum: Diskusjonene om folkeavstemning er gjennomvevd av taktiske overveielser. Prinsipper påkalles etter behov.

Eller for å sitere historikeren Sverre Steen: «Argumentene (i dette tilfelle for/mot folkeavstemning) skapes av det mål en stiler mot, ikke av saken i seg selv». Frykten eksisterer for at folkeavstemninger skal sementere status quo.

Ifølge vedtatt lov oppfordres kommunestyrene til å innhente innbyggernes råd før vedtak om sammenslåing fattes. Folkeavstemning er en av mulighetene ved siden av opinionsundersøkelser, høringer, innbyggerpanel, møter m.m..

Vinner på legitimitet

Det er fra flere hold hevdet at en representativ meningsmåling vil gi et bedre bilde av hva folke egentlig mener enn en folkeavstemning. Engasjementets styrke kan måles og motiver bak standpunkter utpensles. Det er et synspunkt jeg bifaller.

Men på ett felt er folkeavstemning uovertruffen i forhold til alle andre metoder for å innhente folks meninger. Det siktes da til folkeavstemningens evne til å inngi et vedtak legitimitet, dvs. skape en oppfatning at avgjørelsen er rett og rimelig. Den må aksepteres og godtas. Alle har hatt mulighet til å uttale seg.

Folkeavstemninger kritiseres gjerne for sine grovt tilhogde alternativer: ja/nei, for/mot. Det fører til skarpe frontlinjer, skyttergraving og svart/hvitt tenkning.

I tillegg vanskeliggjøres mulighetene for kompromisser. Her ligger en svakhet ved folkeavstemninger, men samtidig også en styrke ved at alternativene er entydige. De kan ikke fordunste via manipulativ fortolkningskunst. En opinionsundersøkelse kan f.eks. påvirkes av hvilke spørsmål som stilles, og hvilke kriterier som legges til grunn for tolkning av resultatet. Dessuten, de som kjemper for folkeavstemning og som ikke vinner fram, har alltid en forklaring parat: Politikerne våger ikke å spørre folket. Retorisk har vært hevdet: Er du mot folkeavstemning, er du mot folket.

 

Publisert som kronikk i Kommunal rapport (papir) og Kommunal-rapport.no  13.5.2015

 

Emneord: Folkeavstemning, Norge Av Tor Bjørklund, professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Publisert 24. mai 2015 15:49 - Sist endret 24. mai 2015 16:04