Er såkalte semi-demokratiske regimeformer i seg selv mer ustabile enn mer rendyrkede demokratier og autokratier, eller skyldes den korte levetiden til slike regimer at det slike regimer vokser frem under ustabile sosiopolitiske og/eller andre særegne forhold?
2015
Avsløringen av forskningsjukset til Michael LaCour, og de trender den er symptomatisk for, er et tegn på at naturvitenskapelige standarder er i ferd med å få fotfeste i samfunnsvitenskapene, skriver Tore Wig.
Et paradoks rir den norske innvandringsdebatten: av omtanke for flyktninger kan vi ikke ta imot dem(!), skriver professor Anton Steen.
Oslo var før krigen - og i de fleste valgene rett etter - et tilnærmet topartisystem med Arbeiderpartiet og Høyre som de dominerende partier. Bildet endret seg etter hvert. Oslo ble et utpreget flerpartisystem som har gitt små og nyetablerte partier en sjanse ved å gi dem representasjon, lokalt så vel som nasjonalt, skriver Tor Bjørklund.
Tidligere i år gikk den niende forhandlingsrunden mellom USA og EU om The Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) av stabelen. På en pressekonferanse 24. april kunngjorde partene at de ennå er et stykke unna et transatlantisk partnerskap, men at de håper å ha rammeverket på plass i løpet av 2015, skriver Tarald Laudal Berge.
På ett felt er folkeavstemning uovertruffen som metode for å innhente folks meninger: Den gir avgjørelsen legitimitet, skriver Tor Bjørklund.
Det kanskje klareste særpreget ved den norske oljehistorien er den avgjørende rollen forvaltningen har spilt. Både gjennom regulering av den industrielle aktiviteten og ved å sikre at oljevirksomheten kom hele det norske samfunn til gode, skriver professor Dag Harald Claes i anledning at det er 50 år siden Norge ble en "oljenasjon".
Vi har to i regjeringen som priser kvinnebevegelsen foran 8.mars, og en i regjeringen som skjeller den ut, skriver Hege Skjeie.
Viktige saksområder og store prosjekter er styrt av gjennombruddshissige mindretall med et uoppmerksomt og avmektig flertall som tar regningen. Våre naive forestillinger om demokratiske beslutningsprosesser ligger som et uvitenhetens slør over deler av den offentlige politikken, skriver Øyvind Østerud.