Hvordan finne veien til Danmark?

«Danmark» er Francis Fukuyamas navn på et politisk modent samfunn – et styre med effektiv statsmakt, rettssikkerhet og demokratisk oppslutning.

Francis Fukuyama utga nylig annet bind (se bildet) av et ambisiøst tobindsverk om politisk orden og politisk forfall gjennom historien.

Francis Fukuyama utga nylig annet bind av et ambisiøst tobindsverk om politisk orden og politisk forfall gjennom historien. For 20 år siden ble han en akademisk celebritet gjennom boka The End of History, der han proklamerte slutten på de store politiske motsetningene med kommunismens nederlag og det liberaldemokratiske samfunnets seier. Siden har han trosset fristelsen til gjentakelser og kvalitetsfall med en serie innsiktsfulle og utfordrende publikasjoner.

Mønstergyldig akademisk holdning

Fukuyama er også et unntak fra regelen om at det går prestisje i å forsvare etablerte posisjoner uansett hvor saklig svekket de blir. Han har endret mening om mye. Han brøt med den ny-konservative bevegelsen som han hadde vært en del av, da han så det katastrofale resultatet av intervensjonen i Irak etter det første felttoget i 2003. Han erkjente også at historien var langt mer komplisert enn den triumfen for demokrati og marked som han hadde feiret i The End of History. Slik sett viste han en mønstergyldig akademisk holdning.

Hovedtesen: balanse mellom statsmakt, rettsorden og demokrati

Hovedtesen i det nye verket om politisk orden er enkel nok, selv om diskusjonen er full av nyanser, særegne unntak og historiske detaljer. Et styre der innbyggernes sikkerhetsbehov og velferdsinteresser er ivaretatt, krever en balanse mellom statsmakt, rettsorden og demokrati. Den historiske rekkefølgen er viktig. Politisk orden gjennom statsmakt og et effektivt byråkrati er avgjørende for å sikre freden og håndheve lovene. Demokratisk oppslutning krever et effektivt styre der sikkerhet og rimelige levekår er ivaretatt.

Autoritære styresett som i Kina, med en tidlig utvikling av byråkratisert statsmakt, kan ha folkelig oppslutning også uten demokratisk medvirkning. Forutsetningen er en rask økonomisk vekst som får den voksende middelklassen til å utsette sine vanlige krav om politisk deltakelse. Blir vekstkurven brutt, kan partidynastiet stå for fall og imperiet rakne. Men Fukuyama ser at han undervurderte autoritære styreformers evne til langvarig vekst i sin feiring av en universell liberaldemokratisk seier.

Politiske styreformer og biologisk evolusjon

Et interessant innslag i Fukuyamas fremstilling er parallellføringen mellom politiske styreformer og biologisk evolusjon. Den evolusjonære tilpasningen til likeartede betingelser kan innebære at politiske systemer nærmer seg samme form, som sentraliserte stater. Eller at systemer med samme utgangspunkt skiller lag og utvikler ulike styresett som svar på variasjon i omgivelsene. Denne parallellføringen med evolusjonsbiologien var likevel mer uttalt i første bind av verket.

Korrupsjon og klientelisme (politisk tilslutning til en leder som belønner familie, tilhengere og venner) er særlig utbredt i samfunn som åpner for bredere deltakelse før et stabilt statsapparat er utviklet. Da blir statsmakten en kilde til berikelse for en herskende politisk klan. Politikk blir en kamp om privat tilgang til statens midler snarere enn om politiske retningslinjer. Statsbyråkratiet i slike samfunn er ikke basert på kvalifikasjoner. Stillinger blir opprettet som belønning for personlig lojalitet til eliten. I den grad slike samfunn har naturrikdommer og økonomisk vekst, blir veksten ekstremt skjevt fordelt, som tilfellet er i store deler av Afrika og Asia. Lederskapets spektakulære luksusforbruk er et signal til omgivelsene om at det er mye å vinne på lojal støtte.

Problemet med vetokratier

Politiske utviklingslinjer kan forvitre og forfalle. Fukuyama illustrerer forfallet med den amerikanske finanskrisen i 2008. Krisen viste en finansnæring på uhemmet jakt etter egen fortjeneste. Grådigheten førte til krav om strammere offentlig regulering. Slike tiltak ble politisk blokkert av godt betalte lobbyister som både beskyttet den økende ulikheten til fordel for de styrtrike og næringen mot et strammere offentlig regelverk. Fukuyama forklarer dette forfallet med en relativt svakt utviklet føderal statsmakt og et byråkrati med en politisk utnevnt ledelse. Systemet blir sårbart for velbeslåtte særinteresser og et mektig vetokrati som kan blokkere nær sagt enhver reform.

Fukuyama analyserer ikke detaljene i statlige inngrep i «Danmark», som også vil si i Norge. Men i større målestokk gir han gode argumenter for den primære betydningen av politisk orden og mekanismene i det politiske forfallet, helt i sentrum av den rike verden. Ikke engang «Danmark» har noen garantier.

Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv (12.11.14)

 

Av Av Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap, UiO
Publisert 13. nov. 2014 12:46 - Sist endret 13. nov. 2014 12:48