Tilbake i det gode selskap: Demokratisk veiskille i Honduras

Når Honduras nå innlemmes i det gode selskap nesten to år etter at landet ble ekskludert fra Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS), er det et viktig veiskille ikke bare for demokratiet i Honduras, men også for latinamerikansk regionalt samarbeid.

President Manuel Zelaya i Honduras, som ble kidnappet av væpnede styrker og avsatt 29. juni 2009, har nylig fått vende tilbake til Honduras. Foto: Agência Brasil

I morgen (onsdag 1. juni) blir Honduras innlemmet i det gode selskap i Latin-Amerika nesten to år etter at landet ble ekskludert fra Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) etter kuppet i juni 2009. Det er et viktig veiskille ikke bare for demokratiet i Honduras, men også for latinamerikansk regionalt samarbeid. Det viser med all tydelighet at Latin-Amerika ikke trenger verken storebror i nord eller andre eksterne aktører for å løse interne stridigheter og sikre respekt for demokratiet.

Kuppet og tiden etter

Da President Manuel Zelaya i Honduras ble kidnappet av væpnede styrker og sendt i eksil i nabolandet Costa Rica iført pysjamas den 29. juni i 2009, ble det lille mellomamerikanske landet gjenstand for en interesse fra verdenspressens man aldri hadde sett tidligere. President Zelaya var valgt som representant for et av Honduras to tradisjonelt dominerende partier, og kommer fra landets gamle jordeierelite.

Halvveis ute i sitt presidentmandat vendte han seg imidlertid til sosiale bevegelser, fagforeninger og bondeorganisasjoner for støtte, innførte en flere sosiale reformer og knyttet seg til det Venezuelastyrte samarbeidsprosjektet ALBA for tilgang på rimelig olje og generøse lån. Det likte den gamle eliten dårlig, og da Zelaya søkte å organisere en folkeavstemning om det skulle nedsettes en grunnlovgivende forsamling, ble han avsatt i et kupp utført av hæren, med støtte av høyesterett og flertallet i kongressen. Frykten var at en konstitusjonsreform skulle åpne for gjenvalg av presidenten, og at man skulle havne i en situasjon som den man har sett i Venezuela, med stadig utvidelse av presidentens fullmakter og mulighet til gjenvalg.

Eksludert fra OAS

Kuppet ble først bredt fordømt, både fra USA, fra de latinamerikanske landene og EU, og Honduras ble ekskludert fra Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) den 5. juli i 2009. Det ble i etterkant organisert forhandlingsforsøk i regi av OAS, uten at det fikk særlig større konsekvenser enn at OAS sitt fravær av pressmidler og dermed manglende handlekraft ble stilt til skue for hele verden. Den 21. september kom den avsatte presidenten seg inn i landet og søkte tilflukt i den brasilianske ambassaden hvor han forble under valget som ble avholdt i november 2009 med støtte fra interimregjeringen, men under store protester fra Zelayas støttespillere. Tidlig året etter kom den nyvalgte presidenten José “Pepe” Lobo til en avtale med den Dominikanske Republikk om å motta Zelaya som en “spesiell gjest”. Der har han holdt til siden januar 2010, og selv ikke Brasils innflytelsesrike president Lula klarte å få i stand en avtale som kunne muliggjøre Zelayas retur, på tross av en iherdig innsats på tampen av hans regjeringstid. En slik avtale ville som et minimum innebære at de juridiske anklagene mot Zelaya ville måtte frafalles, noe honduranske myndigheter ikke ville være med på.

En torn i øyet for latinamerikansk samarbeid

Honduras har siden det vært en torn i øyet for latinamerikansk samarbeid. Honduras-krisen var en av de første store prøvene på Obama-administrasjonens vilje og evne til å forbedre forholdet til Latin-Amerika etter Bush-administrasjonens katastrofale fall i popularitet hos naboene i sør. Det var imidlertid en prøve USA ikke bestod. Mens USA til å begynne med vedtok moderate sanksjoner mot kuppregimet og søkte å samarbeide tett med de latinamerikanske statene, var man vinglete og uklar og man var raskt ute med å anerkjenne Pepe Lobos regjering etter valget. Siden har USA lagt press på de andre landene for å ta Honduras inn igjen i varmen, men med liten troverdighet ettersom rykteflommen om at personer sentralt plassert i USAs administrasjon støttet kupplanene har økt. (I følge Wikileaks var USAs ambassadør i Honduras informert om planene, men søkte å forhindre dem, men det er sannsynlig at andre har støttet dem).

USA ville heller aldri gå med på at dette var et militærkupp, noe som ville ha utløst automatiske sanksjoner. Heller ikke har man gjort stort for å forhindre de omfattende menneskerettighetsovergrepene i etterkant av kuppet, inkludert forfølgelse og drap både på journalister, menneskerettighetsarbeidere og medlemmer av den nasjonale motstandsfronten (Frente Nacional de Resistencia Popular (FNRP)) som ble dannet til støtte for Zelaya og med krav om en grunnlovgivende forsamling. Samtidig har medlemslandene i den søramerikanske samarbeidsorganisasjonen UNASUR (blant annet Brasil, Venezuela, Argentina, Ecuador og Bolivia) stått knallhardt på at Honduras ikke kan innlemmes i OAS før en avtale er kommet i stand som gjør at Zelaya trygt kan vende tilbake til Honduras, som anerkjenner FNRP som en politisk aktør og tar hensyn til deres krav, og som sikrer tryggheten til Honduras’ opposisjonelle. Derfor har Honduras-problemet fått konsekvenser langt utover den betydningen som vanligvis tillegges dette lille, fattige landet i Mellom-Amerika.

Cartagena-avtalen

Det som muliggjorde at Zelaya til slutt fikk vende hjem var uventet nok forbedringer i forholdet mellom Colombia og Venezuela. Disse tett sammenbundne nabolandene hadde fram til i fjor et svært konfliktfylt forhold med presidenter som befant seg på ulike ideologiske planeter (høyreorienterte Alvaro Uribe i Colombia og venstreorienrte Hugo Chávez i Venezuela). Få trodde at Alvaro Uribes foretrukne kandidat ved presidentvalget i mars i fjor, Juan Manuel Santos, ville gjøre en stor forskjell, men etter at han overtok makten har forholdet til Venezuela forbedret seg betraktelig. Det var under et toppmøte mellom Chávez og Santos at Honduras president Pepe Lobo ble invitert, noe som ga grunnlaget for en forhandlingsprosess med Venezuela og Colombia som meklere.

Den 22. mai ble det skrevet under en 9. punkts avtale i den Colombianske byen Cartagena de los Indios som blant annet innebærer at alle juridiske anklager mot Zelaya bortfaller, menneskerettigheter og konstitusjonen skal respekteres, FNRP anerkjennes som et politisk parti, man skal samarbeide tett med internasjonale organisasjoner og etablere en oppfølgningskommisjon ledet av Venezuela og Colombia, og man skal gjennomføre en grunnlovgivende forsamling. Det siste – som i utgangspunktet var foreslått av Zelaya – og som var selve grunnen til at kuppet ble gjennomført, var ironisk nok allerede blitt akseptert i januar av Lobos regjering. Med Cartagena avtalen som bakgrunn var veien åpen for gjeninnlemmelse i OAS, noe som altså vil skje på et ekstraordinært møte i Washington i morgen (1. juni).

Mange årsaker

Årsakene til at Lobo nå går med på å ta hjem Zelaya er nok mange. Honduras har ikke bare gjennomgått en politisk men også en dyp økonomisk krise etter kuppet. Et land hvor 65 prosent av 8,1 millioner innbyggerne lever i fattigdom, mistet 200 0000 jobber og 1,1 milliarder i bistand som følge av kuppet, og opplevde en negativ økonomisk vekst på 2,9 prosent i 2009. Selv om man etter valgte i 2009 igjen fikk tilgang til lån fra internasjonale institusjoner som var stoppet i forbindelse med kuppet, så har man vært avskåret fra andre bistandsmidler og investeringer ikke mist fra de stadig sterkere søramerikanske økonomiene. Innlemmelse i OAS vil fjerne de siste hindrene for bistand og investeringer i Honduras.

Det er nok også klart at det har vært lagt stort press på Honduras ettersom landet er en stadig viktigere brikke i den omfattende og ødeleggende narkotrafikken fra Sør-Amerika til USA. På det ordinære toppmøtet i OAS som finner sted i El Salvador den 5. juni vil regionale initiativer for å bekjempe denne virksomheten være et av hovedtemaene, og det vil være viktig å ha Honduras inne i varmen da, både som et geopolitisk viktig element i narkotrafikken, og som vertskap for en amerikansk militærbase.

Hva som ellers har ligget bak av pressmidler og forhandlinger mellom Venezuela og Colombia og fra de to statene, vil vi vel bare få vite i ettertid. Men det at Venezuela og Colombia sammen fikk til det som verken Brasil eller USA støttede OAS initiativer hadde fått til tidligere sier også en del om disse landenes relevans i internasjonal politikk i den vestlige hemisfære i dag. Colombiansk næringsliv er i ferd med å bli en betydelig investor i Latin-Amerika, og Venezuela har lenge sikret seg venner ved sitt oljesmurte diplomati. Det anspente forholdet mellom Colombia og Venezuela har i seg selv vært et hinder for latinamerikanske regionalt samarbeid. Det at det akkurat er disse landene som representerer hver sin side innenfor latinamerikansk politikk, som nå sammen løser et av hindrene for at OAS skal bli et effektivt redskap i latinamerikansk samarbeid er derfor av stor betydning.

Demokratiets fremtid i Honduras

Hva som venter nå for demokratiet i Honduras er imidlertid langt fra klart. Zelaya vendte tilbake til Honduras lørdag 28. mai under stor jubel fra sine tilhengere. Han er fremdeles grunnlovsmessig forhindret fra å stille som presidentkandidat ved valget i 2013, og det er vel lite sannsynlig at den bebudede grunnlovgivende forsamlingen vil endre på det, selv om det kan skje. Det er nå hans kone Xiomara Castro som seiler opp som en mulig kandidat. Men viktigere enn hvem som stiller til presidentervervet er om FNRP klarer å bidra med en sårt tiltrengt fornyelse av Honduransk politikk. At bevegelsen faktisk har klart og samle seg og samle bred støtte på tross av at den er sammensatt av vidt forskjellige organisasjoner, er i seg selv bemerkelsesverdig. Honduras er et land der det historisk har vært smått med sosial mobilisering og organisasjonsvirksomhet, og der to brede, ideologiløse og temmelig korrupte partier har fått monopolisere nasjonal politikk i samarbeid med USA og de militære styrkene i over hundre år.

Om FNRP nå klarer å bli til et demokratisk politisk parti gjenstår å se. Uansett er det fremdeles mange hindre igjen før Honduras kan sies å være et noenlunde velfungerende demokrati, der både nasjonale og internasjonale aktører respekterer demokratiske spilleregler. Men om Cartagena avtalen oppfylles til punkt og prikke så har man i alle fall tatt et viktig skritt på veien. 

Emneord: demokrati, Honduras Av Benedicte Bull, førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø, og leder for Norsk Nettverk for Latin-Amerika Forskning, Universitetet i Oslo
Publisert 31. mai 2011 09:31 - Sist endret 31. mai 2011 09:57