Disputas: Halvard Leira

Tid og sted for prøveforelesning

Kl 10.15 - 11.00, auditorium 1, Harald Schjelderups hus

Tema: 'Foreign policy' and its contribution to a historical sociology of state formation

Bedømmelseskomité

• Professor Helge Hveem, Universitetet i Oslo
• Professor Stefano Guzzini, Uppsala universitet
• Dr. Peter Viggo Jakobsen, Københavns universitet

Leder av disputas

Dekan Knut Heidar

Veileder

• Iver Neumann, NUPI 
• Jeff Checkel, Simon Fraser University

 

The Emergence of Foreign Policy: Knowledge, Discourse, History

Utenrikspolitikk er et relativt nytt fenomen, nært knyttet til fremveksten av en fri presse. Dette er hovedargumentet i Halvard Leiras doktoravhandling om utenrikspolitikkens opprinnelse.

I motsetning til vante forståelser av utenrikspolitikk som et naturgitt fenomen, diskuterer Leira hvordan utenrikspolitikk oppsto i spenningsfeltet mellom folkesuverenitet og statsmakt, mellom samfunn og stat. I den første delen av avhandlingen demonstrerer Leira at utenrikspolitikk oppsto som en avgrensningsstrategi for statsmakten, et middel for å redusere og avgrense pressens virkeområde og offentlig opinionsdannelse. Ved å gi et saksfelt merkelappen ”utenrikspolitikk”, utelukket statsmakten det fra legitim politisk debatt. Utenrikspolitikk slik forstått finner Leira første gang i Storbritannia i årene rundt 1730.

Leira finner videre at samfunnet har hatt to hovedformer for respons på statsmaktens avgrensning gjennom utenrikspolitikk. Det reformistiske svaret har vært å akseptere skillet, men å forsøke å redusere statens eksklusive sfære mest mulig, mens et revolusjonært svar har vært å kvitte seg med utenrikspolitikk som sådan fullt og helt.

I avhandlingens andre del behandler Leira det samme problemkomplekset i Norge på 1800-tallet. Han viser at begrepet utenrikspolitikk ble tatt gradvis i bruk fra rundt 1860. Deretter reduserte Stortinget gradvis statsmaktens eksklusive utenrikspolitiske sfære, og det ble også ytret ønsker om å avskaffe utenrikspolitikken fullstendig. Ved uavhengigheten i 1905 sto man dermed overfor paradokset at man for å oppnå fred og internasjonal fremgang måtte føre en ikke-politisk utenrikspolitikk.

Leiras avhandling utfordrer ahistoriske forståelser av utenrikspolitikk som et allment fenomen, og gir historisk dybde til nåtidige diskusjoner av hvordan utenrikspolitikkens vesen er i endring eller til og med i oppløsning.