Disputas: Elin Lerum Boasson

Tid og sted for prøveforelesning

Onsdag 14. desember kl. 10:15 - 11:00, Auditorium 4, Eilert Sundts hus

Tema: The European Context: to what extent and through which mechanisms does it influence Norwegian energy and climate policies?

Bedømmelseskomité

• professor Kerstin Sahlin, Uppsala Universitet (1. opponent)
• professor Sebastian Oberthür, Vrije Universiteit Brussel (2. opponent)

Komiteens tredje medlem er professor Arild Underdal, Institutt for statsvitenskap, UiO

Leder av disputas

professor Tore Hansen

Veileder

• professor Tom Christensen, ISV

Multi-sphere Climate Policy: Conceptualizing National Policy-making in Europe

Elin Lerum Boasson’s PhD-avhandling ’Multi-sphere Cliamte Climate Policy: Conceptualizing National Policy-making in Europe’ gir en statsvitenskapelig analyse av norsk klimapolitikk. Elin Lerum Boasson skal forsvare avhandlingen i sin disputas 14. Desember, kl. 13.00, Aud. 4, Eilert Sundts Hus på Blindern.

Boasson analyserer og sammenligner fremveksten av klimapolitiske virkemidler i perioden år 2000 – år 2010, på tre områder: karbonfangst og lagring, fornybar energi og energipolitikken for bygg. 95 fremstående politikere, byråkrater og industrirepresentanter i norsk og europeisk klimadebatt er blitt dybdeintervjuet og et stort antall offentlige dokumenter og høringsrunder er analysert i detalj.

I år 2000 var politisk enighet om at norsk klimapolitikk i hovedsak skulle bestå av generelle økonomiske virkemidler, som CO₂ avgift og klimakvoter. Ti år seinere hadde det likevel vokst frem et vell av konkrete virkemidler, men forskjellene er store fra område til område. Karbonfangst og lagring støttes gjennom direkte statlig industriutbygging, fornybar elektrisitet støttes ved et markedsbasert grønt sertifikatsystem, mens det er iverksatt et vell av ulike tiltak for å få mer energieffektive bygg. Mens det er satt av store penger til karbonfangst er summene mer moderate på de to andre områdene. Boasson spør om virkemiddelbruken er et  resultat av bevisst politisk styring fra de folkevalgte, tett samarbeid mellom eksperter i forvaltningen og industriaktørene eller EUs direktiver og forordninger gjennom EØS-avtalen.

Analysen viser at norske politikere har brukt mye energi og ressurser på å få til karbonfangst og lagring, men motstand fra oljeindustrien og forvaltningen har gjort det svært vanskelig å gjennomføre dette. Mange aktører har brukt EU argumenter for å styrke sin stilling, men i realiteten har EU hatt liten betydning for norsk karbonfangstpolitikk. Når det gjelder fornybar energi så tok lang tid før politikerne ga etter for kraftbransjens press om å lage et grønt sertifikatsystem. Regjeringen fikk også store problemer med å lage alternative systemer som kunne få godkjenning av EUs statsstøtteregler og dette bidro til skiftet fra Enovastøte til grønt sertifikatsystem. Politikerne var lite opptatt av energiforbruk i bygg, men ga ekspertene i forvaltningen stort rom til å utvikle virkemidler her. Kulturforskjeller mellom Olje – og energidepartementet og Kommunaldepartementet bidro til at EU-politikken på området fikk ulike konsekvenser for ulike deler av byggenergipolitikken.

Når man sammenstiler de tre saksfeltene kommer det norske klimaparadokset klart frem: politikerne bruker så mye tid på å få til karbonfangst, at de ikke har tid og energi igjen til løpende håndtere utfordringer på andre klimapolitiske områder.

I tillegg til den empiriske analysen presenterer avhandlingen et teoretisk rammeverk som kan brukes til å øke vår forståelse av hvordan klimapolitikk blir til, både i Norge og i andre land.