- Norges første doktorgrad om funksjonshemmedes menneskerettigheter, gratulerer Kjersti Skarstad! 70 år etter menneskerettighetserklæringen kommer statsvitenskaps første doktorgradsavhandling om funksjonshemmede menneskerettigheter. Hvorfor har det tatt så lang tid?
- Takk! Ja, det er jammen meg på tide. Funksjonshemmede utsettes for flere og mer alvorlige menneskerettighetsbrudd enn dem uten funksjonshemming, og er blant verdens mest marginaliserte grupper. Selv om funksjonshemmede utgjør rundt 1 milliard mennesker, er de likevel omtrent ikke omtalt i den statsvitenskapelige faglitteraturen. Jeg tror det har vært skrevet lite om det i samfunnsvitenskapene fordi mange uriktig tror det bare er et helsetema, men det berører jo i aller høyeste grad politikkens kjerneområder; som makt, velferdsstaten og rettigheter. Det er til sammenlikning ikke så veldig lenge siden vi inkluderte kvinne- og kjønnsspørsmål i samfunnsforskningen.
Skarstads masterløp var ved Norsk senter for menneskerettigheter ved juridisk fakultet. Nå er hun tilknyttet Harvard Law School Project on Disability og skriver på ei bok om samme tema som avhandlingen.
La personer med funksjonshemming delta i samfunnet
Et av de sentrale spørsmålene hun reiser i avhandlingen er: Hvordan bør funksjonshemmedes menneskerettigheter beskyttes innenfor utvalgte politiske systemer?
- For å bedre menneskerettighetssituasjonen for funksjonshemmede må vi både endre på tradisjonelle forståelser av funksjonshemming og vi må forstå at menneskerettighetene gjelder for alle uavhengig av hvilke forutsetninger og egenskaper vi har. Ulikt utgangspunkt tilsier at ulike praktiske tiltak må til for å nå de samme overordnende menneskerettighetsidealene.
- Dessverre har vi kommet relativt kort når det kommer til å tenke rundt funksjonshemmedes rettigheter. Tanken om at ulik rettighetsoppnåelse for funksjonshemmede er et «naturlig» resultat av funksjonshemmingen står fremdeles sterkt. I realiteten er rettighetsoppnåelse et resultat av hvordan samfunnet er tilrettelagt.
-Funksjonshemming er en naturlig del av mennesket og det er viktig at vi sørger for at personer med funksjonshemming får delta i samfunnet, sier Skarstad.
Dette vil gavne alle: - Alle kan bli funksjonshemmede, likevel opplever funksjonshemmede at de blir infantilisert; snakket til som barn.
Menneskerettighetene er ikke en 70 år gammel erklæring
- Menneskerettighetene er ikke fjerne ord og vendinger på et gammelt dokument hos FN, men rettighetskrav som springer ut fra grasrota, fra sivilsamfunn. Forståelsen av menneskerettighetene utvikles stadig, og er del av en kontinuerlig prosess. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble til fordi det eksisterende menneskerettighetssystemet ikke evnet å beskytte menneskerettighetene til funksjonshemmede godt nok.
- Avhandlingen min bruker denne FN-konvensjonen (CRPD) som et normativt utgangspunkt, og er en kritikk av en forståelse av menneskerettighetene og en politisk praksis som ikke har klart å fullt ut inkludere rettighetene til funksjonshemmede. Vi må jobbe aktivt med å finne løsninger som gjør at funksjonshemmede kan nyte godt av de samme rettighetene, bli fullt ut inkludert i samfunnet og bestemme over sitt eget liv.
Kritisk teori og politikk i praksis
Skarstad har benyttet seg av en forskningsmetode som kalles kritisk teori. Den er eksplisitt normativ i form av at den sier noe om hvordan samfunnet burde være, i tillegg til å beskrive hvordan samfunnet er. Menneskerettighetene er uttalt normative siden de eksplisitt sier noe om hvordan samfunnet burde være. – Jeg er mest interessert i praksis, så jeg kopler ideer med konkret sosial praksis, sier hun. -Teorien jeg bruker tjener et praktisk formål, nemlig å øke menneskets frihet i vid forstand, derfor kopler jeg politisk teori med politisk praksis, empirisk forskning med refleksjon.
Vergeordninger til hinder for selvbestemmelse for psykisk utviklingshemmede?
Skarstad har en kritisk tilnærming til den norske vergemålsordningen. Hun beskriver det ”faktum” at personer med psykiske utviklingshemning ikke kan ha rett til selvbestemmelse ofte blir sett på som noe ”åpenbart”. Vergeordninger har eksistert i nesten 2000 år, men nylig har menneskerettighetsaktivister og –teoretikere begynt å betvile ordningene, og se seg om etter alternative løsninger.
FN konvensjonen (CRPD) sier at myndighetene skal respektere, beskytte og oppfylle retten til selvbestemmelse for alle funksjonshemmede. Det innebærer at myndighetene for eksempel skal hjelpe og støtte utviklingshemmede med å ivareta sine egne interesser og fatte egne beslutninger. Retten til å selv bestemme over sitt eget liv, er et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp. Skarstad vurderer den norske vergemålsordningen opp mot menneskerettighetsprinsippene, og er kritisk til den norske praksisen.
-For personer med psykisk funksjonshemning må vi ha ordninger som ikke fratar dem retten til å bestemme selv, men som i stedet støtter dem i å ta gode avgjørelser for sine egne liv.
- Vi må sørge for at de har reel individuell frihet. I dag mister mange denne rettigheten i praksis fordi andre tar avgjørelser for dem ut i fra hva de mener er mest fornuftig. I stedet burde det heller være slik at alle får bestemme over egne liv. I de tilfeller hvor en person ikke kan uttrykke seg bør avgjørelser tas på grunnlag av kjennskap til personens personlighet og interesser. Retten til selvbestemmelse kan begrenses, men ikke på grunnlag av funksjonshemming.
Skarstad nevner en høyesterettsdom der en kvinne ble fradømt retten til å selv styre over sin egen arv. Begrunnelsen fra høyesterett var at diagnosen kunne påvirke hvordan hun brukte arven og at midlene kunne forringes. - Mindretallet argumenterte for at det vesentlige i saken var om pengene var til glede, og til nytte, for kvinnen selv. Mindretallets vurdering ligger tettere opp mot våre menneskerettslige forpliktelser, avslutter Skarstad.