Sikker i sin sak

- Sikkerhetstruslene er økende både i form av økt global terror, flere mislykkede stater, der statsmakten ikke fungerer, ny kjernevåpenproblematikk, blant annet med Iran og Nord-Korea og økt bruk av tvangsmakt for å nå utenrikspolitiske mål, sier professor dr.philos. i statsvitenskap ved Universitet i Oslo, Janne Haaland Matlary.

Hun sitter lett framoverlent i sofaen på kontoret sitt på Institutt for statsvitenskap, og snakker om sikkerhetspolitikk, og rollen hun har i UDs nye sikkerhetspolitiske ekspertutvalg, ledet av NUPI-direktør, Jan Egeland.

- I tillegg står vi overfor en ny stormaktspolitikk med Kina og Russland i mer sentrale roller, og et svakere USA og Europa, legger hun til.

Maktvakuum

Noe av det som skal analyseres i ekspertutvalget Matlary sitter i er nettopp hvor raskt verden er i ferd med å gå inn i en ny stormaktspolitisk orden, hvor USA forventer at Europa skal spille en større sikkerhetspolitisk rolle. Etter planen skal det gis ut en bok om temaet, med forskjellige internasjonale stemmer.

- Hva er spillereglene som gjelder maktmessig? Hvis motstanderen spiller sjakk, kan ikke vi andre spille bridge med mindre vi har makt til å bestemme spillets regler. Det betyr i så fall å ha makt til å eliminere sjakk og insistere på å spille noe annet. Dette er noe av det vi diskuterer, forteller professoren.

Hun mener at vi i dag på mange måter er vitne til et maktvakuum.

- USA trekker seg mer og mer tilbake, kanskje mot en mer isolasjonistisk linje, og har nok med egne problemer. Europa er svimeslått av plutselig å skulle ta vare på seg selv og spille en global rolle. EUs utenrikspolitikk har aldri vært svakere enn nå. Og vi ser blant annet at Kina fyller maktvakuumet ved å kjøpe seg inn overalt i Afrika for tiden, sier hun.

Større oppmerksomhet

Janne Haaland Matlary regnes som en av Norges fremste eksperter på sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Bak henne ligger mange års innsats innenfor både dette feltet og flere andre viktige forskningsfelt som blant annet EU-forskning, menneskerettigheter og forskning på NATO. Hun var Norges første kvinnelige professor i internasjonal politikk, og har vært statssekretær. Hun er medlem i Det pavelige råd, er ekspertkommentator, samfunnsdebattant og firebarnsmor. Blant annet.

Den multi-taskende professoren er ikke redd for å stikke hodet fram. Med lett avslepen mandalsdialekt forteller hun at hun synes sikkerhetspolitikk fortjener større oppmerksomhet som følge av den tiden vi lever i, og at den sikkerhetspolitiske debatten tidvis er svært naiv.

- Det er et voldsomt gap mellom realitetene der ute og politikernes interesse og vilje til å ta ansvar. Den politiske debatten tenderer mot å komme etter at de sikkerhetspolitiske realitetene gjør seg gjeldende. Det er motsatt av all strategisk tenkning.

Fra globalt til regionalt nivå

Matlary påpeker at mens hele etterkrigstiden var preget av sikkerhetspolitikk i territoriell forstand, og av forholdet mellom to supermakter, ble 90-tallet annerledes. Trykket ble mindre etter nesten hundre år krigføring med 1. og 2. verdenskrig og førti års kald krig.

- Vi gikk roligere tider i møte. Det er ikke merkelig at det ikke kunne vare, sier Matlary.

Nå, i 2010, tyve år etter, ser statsviteren at klassiske problemstillinger om maktbalanse og anarki kommer tilbake.

- Under den kalde krigen tok man den sikkerhetspolitiske debatten svært alvorlig. Etter at invasjonstrusselen forsvant i 1990 ble det et stort gap. Så kom 11. september, og verdensbildet endret seg. Ti år senere er global terror en stor del av det nye trusselbildet, sier Matlary og legger til:

- Siden 1990 har Vesten hatt den hegemoniske makten, mens tradisjonelle stormakter som Russland og Kina har vært svake. Nå er dette i ferd med å snus på hodet.

- Vi er igjen i den situasjonen at regionalt nivå bestemmer sikkerhetspolitikken, slik som i stormaktenes tid - ikke globalt nivå som i supermaktsrivaliseringen under den kalde krigen.

Kjernevåpen og failed states

Et av spørsmålenesom må stilles i selskap med en ekspert på sikkerhetspolitikk, er hva hun selv anser som de største sikkerhetspolitiske truslene i dag.

Matlary nøler før hun svarer.

- Vi lever i en farlig verden når det gjelder manglende statlig kontroll med våpen, særlig da kjernevåpen, sier hun omsider.

- I tillegg vil jeg si at såkalte ”failed states” utgjør en del av trusselbildet, legger hun til.

I dag regnes ca 60 av verdens 193 stater som ”failed states” – stater med pågående krig, som for eksempel Afrika - et kontinent i krig, Sør Kaukasus og Midtøsten.

– Innenfor statsvitenskapen kaller vi dem lavintensitetkriger – kriger som bare går og går. Det skal mye til for å få ustabile stater som dette med mangel på styring og lovlydighet på rett kjøl, og det er veldig få eksempler på at det er blitt etablert stabilitet utenfra.

- Så vi har altså stater som trenger styring, men hvem skal gi dem det? Etter Irak-krigen som var et gigantisk feiltrinn og den vanskelige Afghanistankrigen, er det liten lyst og vilje til å bruke militærmakt eller tvangsmakt for å påvirke disse stedene. Det er altfor kostbart i både liv og verdier.

- Det er mye risiko der ute, og det er lite evne fra vesten til å ta styring, ifølge Matlary.

Beholder ordet

Det er mye vi kunne bedt Janne Haaland Matlary si noe om. Hun kunne snakket om et nytt forskningsprosjekt hun holder på med om NATO´s rolle framover, hun kunne snakket om EU-forskningen sin, om menneskerettighetsutvalget hun sitter i på Stortinget, som skal innlemme menneskerettighetene i grunnloven.

Hun kunne snakket varmt og lenge om Det pavelige vitenskapsakademi som hun sitter i sammen med 36 andre fremragende intellektuelle fra hele verden. At hun er en av tre statsvitere der. Vi kunne fått en beskrivelse av hvordan hun jobber, at hun praktisk talt begraver seg i stoffet, inntil hun finner stien i skogen.

Men hvordan har veien til topps mot det internasjonale toppskiktet artet seg?

- Forskning er ikke noe som kan tvinges inn i arbeidstidsbestemmelsene. Når jeg først blir fanget i et tema går jeg fullstendig inn i det. Jeg har alltid med meg artikler og bøker som jeg holder på med, men det er så klart aldri nok tid. Jeg har også en vane eller uvane - alt ettersom - at jeg føler at jeg må lese mest mulig om det som finnes om temaet, og så skriver jeg absolutt best under press.

- Og når det gjelder å få gehør, så lærte jeg meg tidlig noe viktig som eneste kvinne i et svært mannsdominert miljø:

- Man må ta ordet. Og beholde det.

 

Av Anita Munch (tekst og foto)