English version of this page

Instituttets historie

Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) ble opprettet 1. juli 1996. I dag har ISS ansvar for fem studieprogrammer: Bachelor og master i sosiologi og i samfunnsgeografi; bachelor i utviklingsstudier; bachelor i kultur og kommunikasjon; master i ”development geography”; og master i organisasjon, ledelse og arbeidsliv, samt forskerutdanning.

Sosiologi

Sosiologi som universitetsfag i Norge ble først etablert i 1950, da det første institutt for sosiologi (ISO) ble opprettet ved Universitetet i Oslo (UiO). I likhet med mange andre europeiske land har imidlertid norsk sosiologi dog en mye lengre intellektuell enn institusjonell historie. I Frankrike sier man gjerne at deres sosiologi startet med arbeider av Montesquieu på første halvpart av 1700-tallet. I Norge og Danmark startet det i samme periode, med arbeider av professor (og bergenser) Ludvig Holberg ved Universitetet i København. Eilert Sundt publiserte midt på 1800-tallet fascinerende sosiologiske studier om giftermål, “sædelighetstilstanden”, renslighet og samværsformer hos det norske folk, særlig i de lavere klasser.

Den forskningsstilen som ble utviklet i Oslo-miljøet av blant annet Vilhelm Aubert, Nils Christie, Sverre Lysgaard, Dag Østerberg, Johan Galtung, Thomas Mathiesen, Yngvar Løchen og Harriet Holter omtales gjerne som ”problemorientert empirisme”. ”Empirisme” viser til at arbeidene var erfaringsbaserte, ”problemorientert” til at de var samfunnsrelevante og samfunnskritiske. Denne problemorienteringen har hatt form som grunnforskning, hvor målet om ny innsikt og teoretisk kunnskap står sentralt.

I det norske utdanningssystemet for sosiologi har Oslo-instituttet hatt en dominerende stilling. Da SV-fakultetet ved UiO hadde 30-års jubileum i 1993, ble det beregnet at av de 1012 sosiologene som frem til da var utdannet i Norge, var 661 utdannet ved ISO. I en internasjonal evaluering av sosiologisk forskning i Norge fra 2010, vurderes forskningen ved instituttet som å være av meget høy kvalitet, noe som bidrar til å gjøre instituttet attraktivt både for studenter, forskere og lærere.

En tredje oppgave i tillegg til forskning og akademiske studier, omtaler vi i dag gjerne som ”forskningsformidling”. Tidligere tiders samfunnsforskere, som Holberg og Sundt, omtalte samme virksomhet med ord som opplysning og folke-opplysning. I den engelskspråklige verden snakkes det her om akademikere som public intellectuals. I denne rollen bidrar sosiologer med kunnskap og innsikt ut i sivilsamfunnet, inklusive bidrag til den bredere demokratiske meningsdannelse. Dette har vært - og er - en viktig oppgave for Oslo-sosiologene. Fire sosiologer fra forskjellige generasjoner og perioder, alle med stor grad av synlighet i medieoffentligheter, er Vilhelm Aubert, Dag Østerberg, Willy Pedersen og Cathrine Holst.

Samfunnsgeografi

I 1871 var det første gang det var mulig å avlegge en eksamen i geografi ved UiO. Faget var da en del av historiestudiet. Nansens kryssing av Grønland i 1888 førte til en sterk økning i interessen for polarforskning og naturgeografi. Bifagsundervisning i geografi, både naturgeografi og kulturgeografi, ble på begynnelsen av 1900-tallet foretatt av personer som ikke var ansatt ved UiO.

I 1914 ble første faste stilling i kulturgeografi (politisk geografi – Aksel Arstal) opprettet ved HF-fakultetet, og året etter ble det en stilling i naturgeografi (Werner Werenskiold) ved MN-fakultetet. Geografisk institutt ble grunnlagt i 1917 med disse to personene. I 1921 ble det mulig å ta hovedfag i begge retningene av geografi. Den første som avla hovedfagseksamen (magistergrad), var Fritjof Isachsen i 1926 (temaet var Stor-Oslos geografi). Han ledet Geografisk institutt i mange år. Instituttet ble etter hvert organisert i to seksjoner med egne styringsordninger som fortsatte å tilhøre henholdsvis HF og MN.

I 1964 ble etnografi (senere sosialantropologi) skilt ut av Geografisk institutt, og opprettet som et eget institutt ved SV-fakultetet. I 1989 endret kulturgeografisk seksjon navnet på faget til samfunnsgeografi. Året etter gikk seksjonen ut av Geografisk institutt og ble slått sammen med historie, idehistorie og etnologi i et nyopprettet Institutt for kultur og samfunnsfag (IKS) ved HF-fakultetet. Fagene ble kalt avdelinger og hadde egen styringsordning. Geografisk institutt fortsatte med bare naturgeografi (fysisk geografi). Senere ble dette faget slått sammen med geofysikk og geologi i Institutt for geofag. I 1994 (1. juli) gikk samfunnsgeografi ut av IKS og over til SV-fakultetet. Der var faget en avdeling direkte under fakultetetsadministrasjonen fram til 1. juli 1996 da ISS ble dannet.

Hvem var Harriet Holter?

Harriet HolterHarriet Holter (1922-1997) var pioneren for kvinneforskning i norsk samfunnsvitenskap. Hennes faglige bredde spente over hele spekteret av samfunnsvitenskaper. Hun var utdannet som samfunnsøkonom, ble professor i psykologi, mens det meste av hennes forskning lå nærmest sosiologi. Tidlig i 1950-årene ble hun en fremtredende skikkelse i starten av norsk forskning om arbeidslivet. Ansattes medvirkning i beslutningsprosesser og forholdet mellom ansatte og deres tillitsvalgte og representanter var sentrale temaer.

Dette arbeidet hadde også en klar forankring i kjønnsrelasjoner. Det store nordiske samleverket Kvinners liv og arbeid (1962), der Holter var en sentral bidragsyter, satte en ny standard for studiet av kjønnsroller. Sammenhengen mellom kjønn og arbeid ble sett fra en ny synsvinkel i en studie om husmorrollen. Mange av trådene løp sammen i det store verket Sex Roles and Social Structure (1970), et av de arbeidene i norsk samfunnsforskning som har fått størst oppmerksomhet utenfor landet. På grunnlag av omfattende empiriske studier utarbeidet Holter her en helhetlig teori om kjønnsdifferensiering og kjønnsroller. Hun henter ut og presiserer normgrunnlaget for kjønnsroller, og peker på mekanismer som forsterker eksisterende rollemønstre. Men kjønnsroller er ikke statiske. Det er variasjon mellom oppfatninger blant kvinner og menn, mellom sosiale klasser og urbane og rurale strøk. Konflikt og endring er et kjennetegn ved rollemønstre, også de som angår kjønnsrelasjoner. I Familien i klassesamfunnet (1975) utdypes variasjonen i kjønnsroller mellom sosiale klasser.

Harriet Holter ble en drivende kraft i fremveksten av kvinneforskningen i norsk samfunnsvitenskap fra begynnelsen av 1970-årene. Hun inspirerte mange og bidro selv med studier av seksualisert vold, et felt som senere har vist seg viktig og fruktbart.
Teksten er hentet fra boken Introduksjon til samfunnsfag.

Publisert 11. jan. 2011 10:18 - Sist endret 8. des. 2016 14:14