Nerdenes søte hevn

For Katta-elevene er kulturell kapital langt viktigere enn økonomisk kapital. Willy Pedersen, Vegard Jarness og Magne Flemmen har skrevet et essay om den typiske eleven ved Oslo Katedralskole.

Oslo Katedralskole eller Schola Osloensis, populært kalt Katta, ble etablert i 1153, og har i mange hundre år vært en forskole til samfunnets eliteposisjoner. Foto: Wikimedia

Essayet ble opprinnelig publisert i Morgenbladet fredag 15.juni 2018.


NERDENES SØTE HEVN

Oslo Katedralskole har i mer enn 850 år sluset elevene inn i samfunnets eliteposisjoner. Skolen holder fortsatt stand. Hvordan er det mulig, i det egalitære Norge?

Én fortelling går igjen blant elevene på Oslo Katedralskole: «På ungdomsskolen var jeg best i klassen, men jeg hadde det ikke enkelt. Jeg ble kalt ‘nerd’. Da jeg kom til Katta, skjedde det noe.» Her har nerden nemlig høyere status. Hanna sa det sånn: «Alle på Katta er litt nerdete. En nerd er obsessive på noe. Det kan være på Harry Potter, filosofi eller fysikk. Du kan liksom alt om fisjon i fysikken. Sånt gir status på Katta.»

Oslo Katedralskole eller Schola Osloensis, populært kalt Katta, ble etablert i 1153, og har i mange hundre år vært en forskole til samfunnets eliteposisjoner. Det preger den ærverdige bygningsmassen, med sitater på latin og gammeltysk på veggene, med anegallerier over tidligere elever – elitesjiktet i akademia, politikk, rettsvesen, litteratur. Det er kulturell kapital det handler om. Også foreldrene til Katta-elevene har høy utdanning og tunge kulturelle ressurser. Toppsjiktet i næringslivet, som forvalter den økonomiske kapitalen, har oftere gått på skoler som Oslo Handelsgymnasium. I et nytt forskningsprosjekt belyser vi begge skolene.

Ikke hipstere. Mange elever på Katta kjøper klærne på loppemarked eller Fretex. En hjemmestrikket genser mor eller far brukte på 1970-tallet kan være høyt verdsatt. I kantina serveres det vegetarretter, jentene bærer sakene sine i nett, ikke mote-vesker, og de har typisk kort hår. Da vi samlet data, rullet Skam over landet, og kjærlighetshistorien mellom Noora og William opptok også Katta-elevene. Alle var enige: Noora er typisk Katta. William er typisk Handels. Det er én grunn til at de to strever. De lever i hver sin verden.

Jeg får venner til å klippe håret mitt, sånn at jeg ikke ser trendy ut.

Men Noora oppfattes tidvis som «hipster», og det er en figur som har lav status på Katta. Rett nok går mange gjennom en hipster-fase når de starter på skolen, med skinnbag, skinnjakke og Dr. Martens sko, men det er bare den første høsten, til de får sin egen stil. Hipsterne er altfor opptatt av trender, av å være først med det siste. En mer forpliktende øko-livsstil, hvor miljøhensyn og bærekraft står i sentrum, definerer derimot mye av stilen på Katta. Som Anna sa: «Jeg ville aldri kjøpt meg en ny iPhone, heller en gammel med sprukket deksel. Jeg får venner til å klippe håret mitt, sånn at jeg ikke ser trendy ut».

Etymologisk er det en forbindelse mellom «hip» og «hipster», mens motpolen «square» har videre forbindelser med «nerd». Nerden har blitt knyttet til hobbyer som å samle på tegneserier, rollespill, men også besettelse for smale, mer skolastiske temaer fra vitenskap, historie eller bestemte typer litteratur. Kanoniske tekster fra både høykultur og subkultur skal beherskes i detalj, og en subtil referanse til en bifigur i Ringenes Herre kan gi anerkjennende nikk. For dem som ikke er del av subkulturen har begrepet negativ klang. Nerden har ikke høy status, det vet vi alle. Men elevene på Katta har tatt kontroll over termen, de fyller den med sitt eget innhold. Harald sa det sånn: «I Abelkonkurransen gjorde Katta det skikkelig bra. Virkelig imponerende. Jeg liker jo ikke stereotypier, som at ‘det er bare nerder på Katta’. Men denne er jo positiv.»

Hipsteren forbindes med ironisk distanse, hvor «vulgære» kulturprodukter omfavnes, men med et innforstått smil. Det er ikke prosjektet på Katta. Mange elever leser kompleks litteratur, både Odysséen og Sylvia Plath. Julie fortalte at hun hadde lest Bibelen, holdt på å lese Koranen, og skulle gå i gang med Tripikata. Men enklere fantasy og krim er også populært. Anette var glad i Jo Nesbø, og sa: «Jeg liker krim, og det har vært en stigmatisering av den genren.» Hun var klar over at krim kunne oppfattes som «lav» litteratur. Men hun likte krim, hun sa det rett fram og uten behov for ironisk distanse. Vi ble opptatt av dette, av fraværet av ironi. Vi kretset rundt det i intervjuene. Funnene er entydige: Distansert ironi er uvanlig på Katta. Ta Kattas Fabelprosaiske Elevsamfund (KFE). De arrangerer spillkvelder, sverdkamper og ninjalek. Det oppleves ikke som «for enkelt» eller «barnslig». Det er et oppriktig og ektefølt engasjement for det nerdete og «ikke-kule» på skolen.   

Ikke-snobbete prestasjonskultur. Katta er en av de få skolene som fortsatt underviser i latin, og flere elever sa at språket gir lettere tilgang til strukturen i andre språk. Helene utdypet tenkesettet: «Jeg liker også å lese klassikere, da ser du hva seinere litteratur er bygd på. Ta Romeo og Julie, det stykket påvirker jo hele kulturen vår.»

Ved andre Oslo-skoler er den morsomme russerevyen viktig. Her handler det om det mer krevende Katta-teateret. De siste årene har de hatt oppsetninger av Dario Fo, Strindberg, Nöel Coward og Peter Schaffer. En elev fortalte stolt at teateret hadde holdt på lengre enn Nationaltheatret. Det startet som en underavdeling av gymnassamfunnet Kattuglen. I 1929 fikk det nye vedtekter. I formålsparagrafen står det: «Teaterets oppgave er å høine åndsnivået ... Farser, skjemtekomedier og revyer er utelukket fra repertoaret.» Fortsatt er dette linjen. Koret Peblingene er også viktig. De opptrer med kloster-aktige kapper og på Youtube kan du høre dem synge Messa di Gloria av Pucchini.

De er stolte av skoleprestasjonene sine, og de vet godt at de befinner seg i det øverste karaktersjiktet på nasjonalt nivå.

Vi undret: Hvordan er det mulig? I det egalitære Norge? En rekke sosiologiske studier viser at nordmenn misliker forskjeller basert på kulturell kapital: Det vi tolker som åndssnobberi og besserwisser-holdninger gjør at vi setter piggene ut. Ifølge antropologen Marianne Gullestad er vi karakterisert av egalitær individualisme, en omgangsform preget av at man etterstreber likhet i sosiale relasjoner. Blir ulikhetene for store, unnviker vi folk, snarere enn å konfrontere dem. Vi vektlegger det vi har felles, ulikheter tones ned, de holdes taktfullt i bakgrunnen. De opphører selvsagt ikke å eksistere av den grunn, men de tar ofte subtile og skjulte former. Selv norske toppbyråkrater preges av dette: vel kan de vedgå at de jobber i institusjoner som former samfunnet, og at de tilhører profesjoner som kan ha en slags faglig makt. Men de ser seg ikke som en allmenn samfunnselite med mer makt og privilegier enn folk flest. I sosiologen Marte Mangsets studie står dette i skarp kontrast til deres posisjonsfeller i England og Frankrike, som oppfatter seg som en naturlig del av samfunnets elitesjikt. Vårt dypdykk på Katta gir kanskje et inntak til hvorfor det er slik.

Katta-elevene forstår seg nemlig heller ikke som en «elite». De er slett ikke «snobber». Derimot er de stolte av skoleprestasjonene sine, og de vet godt at de befinner seg i det øverste karaktersjiktet på nasjonalt nivå. Men de legger enda større vekt på at «Katta-ånden» handler om fellesskap, at de veves sammen sosialt gjennom politisk aktivitet og tallrike elevlag. Tilsynelatende feires det anti-elitistiske, det er åpenhet for mangfold og subkulturelle stiluttrykk. «Anything goes på Katta,» som en elev sa til oss. Amalie sa stolt: «Du har alltid hatt elevlaget Skeiv på Katta. Nå har vi også fått Aseksuell på Katta.» Men er det virkelig sånn at «alt går»? 

Treningsfelt for «den virkelige verden». Det politiske tyngdepunktet på skolen er rød-grønt. Vi spurte hvem som ikke passer inn. Svarene var: «rasister», «klimafornektere», «antifeminister». Sander mente han befant seg i ytterkant av skolen og beskrev Katta-elevene slik: «Mange er opptatt av miljø og dyrevelferd. De er vegetarianere, veganere, pescatarianere, whatever». Serena mente også at hun var litt sosialt marginal og fortalte at hun hadde et par hansker foret med minkskinn. Noen oppdaget det og skrev et skarpt, anonymt brev til henne: Hun passet ikke på skolen. Anette beskrev seg selv slik: «blondine, bruker make-up». Det bryter også med Katta-stilen, mente hun. Men både Sander, Anette og Serena fortalte dette med et smil. De mente de tross alt hadde det temmelig godt på skolen.

Asketisk forbruk og begeistring for loppemarkeder veves sømløst sammen med et bestemt moralsk-politisk rammeverk.

Likevel peker disse eksemplene mot hvordan asketisk forbruk og begeistring for loppemarkeder veves sømløst sammen med et bestemt moralsk-politisk rammeverk. De som ikke deler disse liberal-radikale verdiene kan oppleve motbør. Det samme verdisettet er særlig utbredt i nettopp den kulturelle over- og middelklassen Katta-elevene rekrutteres fra. Det er også i disse klassefraksjonene partiet SV nå har sterkest oppslutning. Vi gjenfinner også verdiene i profesjonene mange fra Katta ender opp i. Elevene trenes for disse posisjonene. De lærer et språk og en måte å argumentere og føre seg på som kommer godt med på veien mot toppsjiktet i akademia, politikk, helsesektor og kultur. Vi var slått av hvordan mange av elevene hadde et så lett og uanstrengt forhold til den kunnskapen verdiene hviler på.  

Flere fortalte begeistret om Model United Nations, en ungdommelig variant av FN, hvor ungdom møtes for å debattere politikk. Maiken hadde deltatt på en konferanse i London: «Veldig stilig. Folk fra Tyrkia, Spania, Tyskland. Du henger med folk som er super-smarte. Det er dress code. Guttene må ha jakke og slips, jentene drakt». Hun forsto at klærne fra loppemarkedet selvsagt ikke ville fungere i en sånn kontekst. Hun var sånn sett «realistisk», hun var godt klar over «den virkelige verdens» krav. Den fargesterke subkulturen blir pragmatisk justert når det er nødvendig; opprøret har sine grenser. Sander hadde vært i Brussel med samme organisasjon. Han sa: «Du lærer deg jo å snakke foran en forsamling. Forsvare argumentene dine. De beste hadde med seg manus. De var gode til å holde taler, men klarte også å stå opp i debattene.»  

De likte sånne rollespill, om krevende politiske saker, hvor de måtte innta posisjoner de egentlig ikke står for: At Norge bør redusere kritikken av manglende menneskerettigheter i Kina for å øke eksporten av laks, eller å gi et forsvar for den manglende likestillingspolitikken i land som ligger dårlig an på Gender Equality Index. Dess mer krevende og ubehagelig å finne argumenter, dess mer lærerikt, mente mange elever.

Tilsynelatende er skolen en overlevning fra den nedstøvede latinskolens tid, men samtidig fornyes stadig dens anseelse i møte med nye strømninger.

Nettopp i slike øvelser finner vi kanskje nøkkelen til at eliteskolen Katta har vært såpass tilpasningsdyktig. Tilsynelatende er skolen en overlevning fra den nedstøvede latinskolens tid, men samtidig fornyes stadig dens anseelse i møte med nye strømninger. Når Katta-elevene kritiserer hipsteren, distanserer de seg fra en trendbasert konsumkultur. De fremstår dermed som mer «autentiske» enn mange andre – i hvert fall blant sine egne. Slike symbolske skiller mellom «oss» og «de andre» kan opplagt være viktige for tette og forpliktende nettverksdannelser, som i sin tur kan ha stor betydning videre i yrkeslivet.

Når Kattaelevene feirer nerden, søker de ofte krevende og kompleks kunnskap, men gjerne på en måte som pragmatisk kan tilpasses behovene de vil møte i sine fremtidige eliteyrker. De lærer seg å mestre et komplekst symbolsk system, og de tilegner seg slik ettertraktede kulturelle ressurser. For mange supplerer dette allerede anselige kapitalporteføljer de har med seg fra kulturelt «velmøblerte hjem». Samlet bidrar dette til å reprodusere de store klasseforskjellene som finnes rett under overflaten i det egalitære Norge.

Basert på: Willy Pedersen, Vegard Jarness og Magne Paalgard Flemmen (2018): «Revenge of the nerds: Cultural capital and the politics of lifestyle among adolescent elites», under publisering i Poetics.

 

 

Publisert 19. juni 2018 10:38 - Sist endret 19. juni 2018 10:38