Åpner opp om institusjonene

Norsk sosiologi ble kritisert for å være for svak på teoriutvikling. Nå forsøker en ny bokserie om forholdet mellom samfunnsinstitusjoner og demokrati å svare på utfordringen.

Hvor viktig er egentlig hovedavtalen mellom arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner? Endrer den økende bruken av sosiale medier den offentlige samtalen? Hvorfor er yrkesutdanningenes status fortsatt synkende? Og hvordan endres sammensetningen av den politiske eliten i Norge?

Disse spørsmålene har tilsynelatende lite til felles, ut over at de på en eller annen måte berører de helt store byggesteinene i det norske samfunnet. Likevel er alle stilt og forsøkt besvart innenfor de samme permene. Bakgrunnen er prosjektet ”Institutional Change in Nordic Countries”, resultatet er en bokserie på bind. Vi har tatt en prat med initiativtaker og redaktør Fredrik Engelstad som nå er professor emeritus ved UiO, for å finne mer ut av hva vi egentlig kan vente oss.

Last ned boka Institutional Change in the Public Sphere - Views on the Nordic Model

Svarer på en mangel

– Ta for eksempel hovedavtalen fra 1935. Hvorfor er den så viktig for å forstå Norge i dag? Jo, fordi den konstituerte arbeidsgivernes og

Fredrik Engelstad. Foto:UIO
Professor emeritus Fredrik Engelstad. Foto:UIO

arbeidstakernes roller i forhold til hverandre og i forholdet til staten. Avtalen gjorde dem til brede, demokratiske aktører, til mye mer enn bare parter i lønnsforhandlinger. Til dags dato er partene tungt inne i påvirkningen på en lang rekke politiske felter: trygde- og pensjonsspørsmål, likestilling og integrering for å nevne noe. Er ikke det en viktig institusjon, så vet ikke jeg!

Professor Engelstad er tydelig ivrig. Vi spoler litt tilbake for å få med oss hvorfor.

Prosjektet ”Institusjonell endring i et demokratisk samfunn” tok form etter at Forskningsrådet i 2011 gjennomførte en evaluering av norsk sosiologi. Konklusjonen var den gangen sosiologi var sterk på empirisk forskning rettet mot konkrete problemer i samfunnet, men for svak på å utvikle teori om samfunnsdannelse. Samtidig ble det lagt penger på bordet som kunne brukes i prosjekter som kunne svare på kritikken. Engelstad så muligheten.

Utgangspunktet ble den evige kampen mellom mikro- og makroperspektiver, samtidig som spørsmålet ble: hvordan kan vi tenke teoretisk om samfunn som helhet?

– Jeg tenkte at dette må vi da kunne gjøre noe med. Utgangspunktet ble den evige kampen mellom mikro- og makroperspektiver, samtidig som spørsmålet ble: hvordan kan vi tenke teoretisk om samfunn som helhet?

– Ja, det skulle jeg gjerne visst.

– De store teoriene blir ofte så abstrakte at de er vanskelige å bruke til noe særlig. Vi kan ikke snakke om det norske samfunn. Samtidig er samfunnsdannelse, i min forståelse, forskjellige former for aggregering. Slik oppstår markeder, organisasjoner, nettverk og institusjoner. Så vi valgte å se på institusjonene, og konkretisere noen sider ved hvordan de har utviklet seg. 

– Så hva er egentlig en institusjonell endring?

Det er et samlebegrep for hendelser og prosesser som endrer måten samfunnsinstitusjoner virker på.

Engelstad presiserer at en institusjon kan endres formelt, uformelt, eller på begge måter.

 Et eksempel på det første er når arbeidstakere fikk rett til å ha representanter i styrene i selskapene de arbeidet for, noe som igjen påvirket selskapets beslutninger. Uformelle endringer i en institusjon kan oppstå fordi omgivelsene er i endring. Et eksempel her er Arbeidstilsynet, en institusjon der mandat og oppgaver har vært uforandret lenge, men der arbeidet som gjøres er svært forskjellig fra for noen tiår siden.

 I bøkene fokuserer dere på nordiske, og særlig norske, institusjoner. Hvorfor?

 Innflytelsen fra amerikansk sosiologisk teori påvirker for ofte hvor vi retter oppmerksomheten. Samtidig institusjonell endring er i seg selv et alt for stort tema. Så i dette tilfellet var det både fruktbart og praktisk å innsnevre det til den nordiske modellen.

Ser sosiologene en annen vei?

Institusjonell endring-prosjektet ble til i et samarbeid mellom Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Institutt for samfunnsforskning og Fafo. Hver av de tre bøkene i serien behandler ett hovedområde. Den første boken handler om arbeidsliv og velferdsordninger, den andre om offentlig debatt og medier, og den tredje om andre demokratiske institusjoner og sivilsamfunn.

Det er to temaer der sosiologer begynner å flakke med blikket så snart de kommer opp: hermeneutikk og demokrati. Sosiologer liker ikke demokrati. Bevares, de er veldig for det, men de liker ikke å arbeide med det.

– Hvorfor akkurat disse hovedområdene?

Vi ville fokusere på demokratiserende institusjoner. Det er to temaer der sosiologer begynner å flakke med blikket så snart de kommer opp: hermeneutikk og demokrati. Sosiologer liker ikke demokrati. Bevares, de er veldig for det, men de liker ikke å arbeide med det.

– Jaha. Hvorfor tror du det er sånn?

Jeg tror ikke de etablerte metodene, arbeidsformene og rutinene har så god plass for det. Vi har en tendens til å vektlegge de uformelle strukturene. Litt sånn ”på papiret er det han som bestemmer, men vi avdekker at makta, den sitter egentlig inne på det kontoret der borte”. Dessuten vektlegger vi ofte dagliglivets deltakelser, identiteter og forhandlinger. Det harmonerer heller ikke veldig godt med å se på de tunge, formelle institusjonene. Så da overlater vi ofte det til statsviterne, og ser en annen vei. 

– Plasserer dere dere selv i noen tradisjon?

Det finnes to og en halv skole som er viktige her. Den første antar at institusjoner er stabile til det oppstår en eller annen form for ytre ”sjokk”, som for eksempel på eldrebølgen. Hvis mange nok deler en forståelse av at dette er en krise og hva krisen består i, åpner det seg et ”mulighetsvindu”.  I det vinduet kan institusjonen endres og reformeres, og man får resultater som pensjonsreformen. Så regner man med at den nye institusjonen er stabil til det oppstår en ny krise, og så videre.

 Greit, det var den første, hva er den andre?

Den andre mener det finnes flere typer mekanismer som virker samtidig fordi det skjer ting hele tiden. Institusjoner kan bevisst tillegges flere nye elementer og funksjoner, institusjonen kan endres som respons på endrede omgivelser, eller funksjonen kan endres uten at institusjonen formelt gjør det.

– Du sa det var en halv til?

Ja. Noen mener at institusjoner først og fremst endres som følge av ideologier – politisk vilje fører til politisk handling. Den teller jeg som halv.

– Noe sier meg at du er i den andre skolen?

Hehe! Ja, det er nok der du finner de fleste av bidragene til bøkene.

Åpenhet i alle kanaler

Alle tre bøkene utgis på De Gruyter Open. Det vil si at de er såkalt open access, altså at innholdet er fritt tilgjengelig og gratis for alle som er interessert. Kun fysiske kopier koster penger fordi de må spesialtrykkes av forlaget.

 Hvorfor ville dere publisere i open access?

 La oss være ærlige. Bøker som dette selger ikke mye, kanskje 500 eksemplarer internasjonalt. Da vi fikk et konkret tilbud fra De Gruyter Open tenkte vi at det kunne være en god måte å få til mer spredning på.

 Det er ikke en veldig vanlig publiseringsmåte for bøker ennå?

 Nei, og det tror jeg det er to grunner til. For det første bryter det med gamle vaner for hvordan vi er vant til å forholde oss til forlag og tidsskrifter. For det andre er dreiningen mot open access drevet fram av politikere og forskningsrådet, ikke av oss som driver med forskning. Jeg tror det gir mer motstand og treghet i overgangen enn det ville vært om dette var noe som kom fra forskningsmiljøene selv.

 Du høres ikke overvettes begeistret ut selv heller?

Engelstad trekker litt på det.

Tja, det er jo sånn det er. Det er fordeler og ulemper.

Enkelt forklart betyr open access at det som publiseres er fritt tilgjengelig og gratis for leseren, ikke bak betalingsmurer eller abonnementsordninger. For forskning som delvis er finansiert av offentlige midler er åpen publisering blitt et krav. Samtidig koster det fortsatt penger å drifte forlag og tidsskrifter som utgir forskning. Nå er det forfatterne som må stille med midler til å dekke disse kostnadene.

Før var det kjøperne som betalte, nå er det vi. Konkret betyr det at man må hente de pengene fra prosjektmidlene sine. Det kan være utfordrende. For de som ikke kan betale – ofte forskere utenfor OECD-området – betyr det at de ikke får forskningen sin ut i verden.

– Og fordelene?

For brukerne er det en enorm fordel. Generelt forventer vi full tilgang nå, jeg merker det selv, for eksempel i at jeg oppsøker biblioteket mindre For oss som publiserer gir det jo potensielt flere lesere og bredere spredning.

Engelstad peker også på at overgangen til open access har noen utilsiktede konsekvenser. Tidligere har bøker vært dyre å produsere og utgi, mens artikler var rimeligere. I elektronisk open access snus dette forholdet på hodet. En annen konsekvens er at det oppstår et bratt priskurve mellom topp-tidsskriftene, og de som ligger på nivået rett under.

De som er ”up and coming” legger seg veldig lavt for å få større tilfang. Et siste aspekt er jo at det blir mer av en industri, med en mye større skog av tidsskifter av veldig varierende kvalitet. Det er mye rart, for å si det sånn.

Bedre enn sitt rykte?

I de kommende ukene publiserer Sosiologen en serie artikler om utvalgte enkeltbidrag fra bokserien om institusjonell endring.

Det irriterer meg noen ganger med ulikhetsforskerne at  de måler og måler alle typer ulikhet, men overser sammenhengen ulikheten oppstår i.

Et brennende, siste spørsmål blir da:

– Jeg husker fra da jeg selv var student at temaer som berørte institusjoner og organisasjoner var noe vi skygget unna i det lengste. Da det kom til slutten med masteroppgavene, var vi flere som ble overrasket da det viste seg at det egentlig var institusjonell sosiologi vi holdt på med. Hvorfor slik et usexy rykte?

Jeg tror det er to problemer der. Når man snakker om institusjoner blir aktørene lett borte, og det er jo kjedelig. For det er tvert imot! Institusjonene er arena for sosial konflikt og kamp. For det andre oppfattes institusjoner som statiske, og som lite opptatt av ulikhet. Men institusjonene er jo kontekster for ulikhet! Det irriterer meg noen ganger med ulikhetsforskerne at  de måler og måler alle typer ulikhet, men overser sammenhengen ulikheten oppstår i.

Av Mirjam Kathrin Sorge Folkvord
Publisert 12. mai 2017 10:32 - Sist endret 12. mai 2017 10:32