Eilert Sundt: Hard refser, øm forsoner.

Det som preger Sundt som forsker er den intellektuelle nysgjerrigheten, de lange litterære sveipene, den subjektive dimensjonen og ikke minst innsatsen for å samle best mulig data, skriver Willy Pedersen.

I forbindelse med Eilert Sundts 200-jubileum har Tidsskrift for samfunnsforskning laget et større symposium om mannen som regnes som grunnleggeren av den samfunnsvitenskapelige fagtradisjonen i Norge. 

Willy Pedersen har bidratt med artikkelen:

Eilert Sundt: Hard refser, øm forsoner

Den norske samfunnsforskningen hviler på Eilert Sundt. Jon Elster (1989:171–182) mener arbeidene hans er eksemplariske, fordi de ikke er preget av den destruktive disiplinoppdelingen vi fikk i siste halvdel av 1800-tallet, mellom sosiologi, økonomi, antropologi, statsvitenskap og psykologi. Sundt minner om Adam Smith i Wealth of Nations eller Marx i Das Kapital, sier Elster. Ingen av dem er opptatt av å videreutvikle modellene i egne fag, av å plassere seg innen «det merkelige kontorlandskapet» som utviklet seg; snarere av å finne ut hvordan det egentlig er der ute. Elster har et poeng. Hadde Sundt skrevet på et verdensspråk ville han vært en klassiker, men like gjerne i sosiologi, geografi, økonomi, historie eller antropologi.

Selv kalte han seg aldri sosiolog. Men det var mitt eget fag – sosiologien – som kuppet ham. Da vi for noen år siden skulle lage en norsk sosiologisk kanon, var vi ikke i tvil: Den måtte starte med Sundt (Pedersen 2011). Men hva skjedde etter ham i norsk sosiologi? Hvem skulle være nummer to? Vi støvsugde bibliotekene, men det var lite å finne. Den neste teksten vi valgte ut, ble publisert 100 år etter Sundts studier. Det var Nils Christies magisteravhandling, om norske fangevoktere i norske konsentrasjonsleirer (Christie 1952). En flott bok, men en forferdelig fortelling, om leire med dødsrater som i dem en hadde i Tyskland og Polen.

Les resten av artikkelen her

Publisert 28. feb. 2018 09:50 - Sist endret 28. feb. 2018 09:51