I en masteroppgave støttet av Osloforskning har hun undersøkt hvordan fattige i Norge selv opplever fattigdom. -Det er ikke enkelt å være fattig i et av verdens rikeste land. Det er en allmenn oppfatning om at Norge er et rikt land og mange er svært velstående, dette gjør det enda vanskeligere for de det ikke gjelder, å erkjenne fattigdom i egen tilværelse, forteller Ariane Bækkelund.
Den økonomiske differansen mellom fattig og rik er ekstra stor i Oslo. De som lever i fattigdom her, lever i et samfunn fullt av kontraster. De kan ikke ta del i de godene Oslo har å by på og føler seg ofte ensomme og på siden av samfunnet, forteller hun.
Tøft møte med det offentlige
Bækkelund intervjuet 8 brukere av Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo for å få svar på hvordan fattige opplever stigmatisering og sosial ekskludering i sin hverdag. - Det mest overraskende funnet i min studie, var hvordan informantene opplevde møtet med offentlige myndigheter, og da spesielt NAV.
Ole beskriver møtet med NAV slik: De har så dømmende blikk noen ganger. Og dømmende holdninger og dømmende setninger, og det er ikke bare innbilning.
Institusjonelle stigmatisering oppleves spesielt kraftfull.
Det at man offentlig må innrømme at man har feilet, ved å stå i køer, gjentatte ganger fylle ut de samme papirene, den dårlige servicen og ikke bli sett på som et individ bidrar til at den institusjonelle stigmatisering oppleves spesielt kraftfull. Informantene forteller om episoder der de opplever å ikke bli trodd – «jeg har prøvd å fortelle alt dette til NAV men de vil ikke høre (Gunn) - og situasjoner der de blir sett ned på av saksbehandlere – NAV er likegyldig til min eksistens (Jan).
Hierarki også blant de fattige
Norske fattige opplever det stigmatiserende å bli vurdert på samme måte som papirløse tilreisende. Jeg blir veldig flau og føler mye skam ved å måtte komme hit (red: slumstasjonen) for å be om hjelp ettersom jeg har jobbet såpass lenge, forteller Ivar. Ved å bli kategorisert i «feil gruppe», opplever han å bli stemplet som noe han ikke selv identifiserer seg med.
Norske fattige opplever det stigmatiserende å bli vurdert på samme måte som papirløse tilreisende.
Hierarkier av verdige og uverdige skapes også gjennom representasjoner av fattige i medier, hvor eldre og minstepensjonister befinner seg på toppen etterfulgt av alenemoren, mens avhengige sosialklienter og romfolk befinner seg nederst.
Ekskludert fra arbeidsliv og sosiale nettverk
Fattige i Norge føler seg ekskludert av sosiale nettverk og arenaer fordi de ikke har økonomi til å opprettholde den forventede materielle standarden i samfunnet. De har ikke mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, og har for eksempel ikke råd til å gå på kino eller kafe.
-Vennskap er i utgangspunktet gratis, men i dagens samfunn er det vanlig å finne på noe sosialt når man møtes. Dersom man møtes hjemme, er det vanlig å servere noe og boligen må ha en viss standard, forteller Bækkelund.
Faller utenfor felleskapet
At man ikke klarer å få endene til å møtes i tråd med de sosiale normene, kan føre til ensomhet og skyldfølelse og bidrar til å forsterke forholdet mellom økonomisk ustabilitet og sosial ekskludering. Dette kan igjen føre til depresjon, angst og fiendtlighet.
Ole beskriver det slik: Jeg håper at jeg snart er ferdig med at alle andre skal bruke alt av meg, og fortsatt drive å skrive manus i min film, i mitt eget liv. Det bør vel være jeg som kan bestemme, når jeg skal skrive i mitt liv.
For å unngå situasjoner hvor de opplever stigmatisering, har flere av dem sluttet å gå ut med venner og trukket seg unna familie og andre nettverk.
Informantene i studien er sterkt motivert til å unngå skam ved å fremtre som normale og en del av majoriteten. For å unngå situasjoner hvor de opplever stigmatisering, har flere av dem sluttet å gå ut med venner og trukket seg unna familie og andre nettverk.
Ikke se meg nå
-Jeg har lært utrolig mye om stigmatisering og ekskludering i arbeidet med masteroppgaven min, forteller Bækkelund. Møtet med deltakerne i studien var en øyeåpner i forhold til hvordan fattigdom oppleves av de fattige selv.
- Stipendet jeg mottok fra Osloforskning bidro til at jeg kunne fokusere 100% på oppgaven min, sier Bækkelund. I et halvt år var hun på slumstasjonen fire dager i uka for å gjøre observasjoner og utføre intervjuer. Det hadde hun ikke hatt muligheten til uten økonomisk støtte.
Stipendet jeg mottok fra Osloforskning bidro til at jeg kunne fokusere 100% på oppgaven min.
Bækkelund har fortsatt arbeidet som frivillig ved slumstasjonen i Oslo etter endt oppgaveinnlevering og setter stor pris på møtene med menneskene der. – Jeg er nå arbeidssøkende, men jeg håper å kunne jobbe med sårbare grupper også i fremtiden. Jeg vil gjerne ha enda mer kunnskap om disse menneskene og bidra med å lette tilværelsen for dem der det lar seg gjøre, avslutter Bækkelund.