Skviser ut profitten av containerlasten

Logistikkagenter i Sør-Kina bruker kompressorer på varene før de stuer containerne stappfulle og sender dem til Vest-Afrika. På den måten skviser de mest mulig profitt ut av produktene i knallharde og ustabile markeder.

Heidi Østbø Haugen, postdoktor i samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo, har studert varehandelen mellom Sør-Kina og Vest-Afrika. Forskeren har fulgt logistikkagenter som selger containerfrakt i varehusene i Guangzhou i Sør-Kina. Hun har også reist til havnene i Vest-Afrika og tatt imot varene sammen med forretningsfolk når containeren kommer fram.

Profitten i tøyelige containermål

Haugen har funnet ut at logistikkagentene bøyer og tøyer containermålene i den knallharde konkurransen om å tjene penger på eksporten.  Selv om containeren har standardmål og material, rommer containeren stor fleksibilitet.

Forskeren forklarer at når kunden kommer for å kjøpe containerfrakt til varene sine, presser logistikkagentene varene sammen ved hjelp av store kompressorer. Agentene måler de sammenpressende varene og kunden betaler for seg. 

Så stuer logistikkagentene containerne stappfulle. Ettersom pakkene fins i mange ulike former og størrelser, blir det hulrom der flere pakker kan presses inn.

Logistikkagentene kan selge 67 istedenfor 64 kubikkmeter, som er standard, fordi de komprimerer varene og stapper containerne fulle. Uten pressing og stabling, mister de rett og slett profittmarginen sin

Kubikkmeterfrakt revolusjonerte varehandelen

– Da logistikkagenter i Kina begynte å selge containerfrakt per kubikkmeter på 90-tallet, ble varehandelen med Afrika revolusjonert, forteller Haugen. Nå kunne handelsfolk fra Afrika med mindre kapital kjøpe seg plass til varene sine i deler av en container istedenfor å betale for en hel en.  

– Men denne småskalahandelen er preget av små profittmarginer i alle ledd av verdikjeden, også containerfrakt av varen, forklarer forskeren. Derfor har containeren blitt et kreativt redskap for å skaffe seg et overtak i et veldig presset marked.  

Haugen har gjort lange etnografiske feltarbeid i varehusene i Guangzhou i Sør-Kina i 2009 og 2014, og gjennomført flere kortere feltbesøk der fram til i dag. Forskeren har observert logistikkagentene fra Afrika og Kina, som driver disse varehusene sammen.

Kampen om kundene 

Varer som ikke kan presses sammen og containere som blir stoppet i tollen er noen av utfordringene, som varehusene kjemper mot.

– Når kunden kommer med varer som ikke kan presses sammen, da mister ofte logistikkagentene profitten sin, sier Haugen.

Noen kunder ville sende omfangsrike utstillingsdukker som containerfrakt. Men det er ikke lett å måle bredden på ei dukke, og det er helt umulig å presse den sammen for at den skal ta mindre plass i containeren. Da solgte heller agenten frakt med tap enn å miste kunden.

Den andre utfordringen er containere som stoppes i tollen. Når tollerne har sjekket varene, kaster de ikke bort tiden på å stue varene inn i containerne igjen. De gir heller varehusene beskjed om å hente varene, som ligger igjen i havna.

Logistikkagentene mistet profitten sin og de fikk misfornøyde kunder når containeren havnet i tollen

Derfor kombineres gjerne bønn med hånda på containeren med avtaler med tollere som varsles før det gjennomføres kontroller.

Konkurs og visumnekt

Forskeren har også observert at agentene strekker seg svært langt for å beholde kundene sine i et knivskarpt marked. De tar med kunden til doktoren hvis hun er syk eller gi henne en bonus mot slutten av året for å pleie kundeforholdet.

I dette tøffe markedet er det ofte slik at kundene først kan betale for frakten fra Sør-Kina når varene har blitt solgt i Vest-Afrika. Mange varehus går konkurs fordi de har vært for rundhåndet med kundene sine og går tom for kapital

De siste årene har det også blitt vanskeligere for afrikanere å få innreisevisum til Kina. Dersom oppkjøpere ikke lenger kan reise inn i Kina og afrikanske logistikkagenter mister retten til opphold i landet, er ikke småskalaeksporten fra Sør-Kina til Vest-Afrika lenger bærekraftig, mener Haugen.

 

 

Av Stina Petersen
Publisert 29. nov. 2017 16:08 - Sist endret 1. des. 2017 09:10