Tida etter terroren

Det skjer noe med et samfunn etter et terrorangrep. Tore Witsø Rafoss har studert reaksjonene i USA og Norge etter 11. september 2001 og 22. juli 2011 og funnet overraskende likheter.

– Det som overrasket meg, var at jeg fant en grunnleggende likhet i hvordan angrepene ble forstått i USA og Norge, sier stipendiat Tore Witsø Rafoss ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Han jobber til daglig ved Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning (KIFO).

Rafoss har studert samfunnets reaksjoner de første fire ukene etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Blant annet har han sett på daværende statsminister Jens Stoltenbergs taler og sammenliknet disse med talene president George W. Bush holdt i USA i ukene etter 11. september 2001.

– I begge land ble angrepene sett som et angrep på nasjonens hjerte og verdier. Det ble sagt at terroristene allerede hadde tapt, fordi de ikke klarte å ødelegge nasjonens verdigrunnlag. Det ligger flere forutsetninger til grunn for en slik tolkning, sier Rafoss.

Et angrep på verdier

Én av disse forutsetningene var at både Anders Behring Breivik og Al Qaida ble forstått som politiske terrorister, selv om de på mange måter var svært forskjellige aktører.

– Stoltenberg kunne for eksempel ha omtalt 22. juli som en gal manns verk eller en apolitisk skolemassakre. Men da ville fortellingen om en kamp for demokratiet kollapset. Hvis Breivik «bare» var en gal voldsmann, ville det ikke lenger være meningsfullt å snakke om at det norske folk forsvarte demokratiet.

Tore Witsø Rafoss. Foto: privat

Dette kan ha vært en grunn til det høye engasjementet i debatten om hvorvidt Breivik hadde en psykiatrisk diagnose, tror Rafoss.  

– Hvis han hadde blitt omskapt til et psykiatrisk kasus, kunne han ikke lenger fylle funksjonen som antidemokrat. Da ville det vært meningsløst at man hadde stilt opp på Rådhusplassen og kjempet for demokratiet. Man kan ikke slå ring om demokratiet hvis det ikke er angrepet.

I tida etter de norske terrorangrepene ble det også framhevet, både av Stoltenberg og andre politikere, at Breivik ikke bare angrep AUF eller Arbeiderpartiet. Han var en politisk terrorist, men ikke partipolitisk. Dette var en annen forutsetning for måten terrorangrepet ble forstått på.  

Fellesskapsfølelse

Også tidligere president George W. Bush snakket om terrorangrepene i USA som et politisk angrep på hele nasjonen og dens verdier. Som i Norge bidro dette til en sterk fellesskapsfølelse og Bushs oppslutning på meningsmålene ble i en periode de høyeste siden andre verdenskrig.

– I begge land var det i ukene etter angrepene en nasjonal konsensus. Folk stod sammen. Både Bush og Stoltenberg snakket mye om hvem vi er som nasjon og hva nasjonen står for. Selv om terroristene hadde klart å ødelegge mennesker og bygninger ble det sagt at de allerede hadde tapt den største kampen, som handlet om abstrakte verdier som frihet, åpenhet og mangfold, sier Rafoss.

Når én fortelling vektlegges, blir noe annet skjøvet til side. Ifølge Rafoss kan vektleggingen av samhold og felles verdier i Norge ha ført til at ofrene som enkeltindivider kom i bakgrunnen.

– Ofrene ble generalisert, de ble representanter for hele landet. Deres rolle som privatpersoner og offer for en tragisk hendelse ble kanskje satt til side, sier han.

Forskjeller mellom reaksjonene i Norge og USA

Selv om mye var likt i reaksjonene i Norge og USA, var det også store forskjeller. Til dels henger dette sammen med at selve angrepene var ulike. Brevik var etnisk norsk, aleine om angrepene og han ble arrestert samme dag. I USA var de ansvarlige på frifot og del av et globalt terroristnettverk. Her ble det politiske ordskiftet dominert av krigen mot terror og en militær og retorisk opptrapping mot krigen i Afghanistan.

– I talene til Bush og Stoltenberg er det tydelig at de brukte svært forskjellig retorikk. Bush er langt mer militaristisk og vektlegger konflikt og motsetninger. Han er opptatt av kampen mellom det gode og det onde og at ondskapen må utryddes. Bush så på krigen mot terror som en krig mellom godt og ondt, sivilisasjon og barbari – en krig som ikke ville være over før alle terrorister var utslettet. Stoltenberg snakker derimot om kjærlighet, fellesskap og forsoning.

Rafoss mener at retorikken er uttrykk for to måter å forstå moral på: I den ene er det en klar grense mellom det gode og det onde, og det onde må nedkjempes. I den andre handler moralen mer om å vise omsorg og vilje til forsoning.

New York 9/11. Foto: © Corbis.  All Rights Reserved.

Terrorisme er en meningstrussel

Det har vært en jevn økning i antall drepte i terrorangrep i verden. I 2014 var det ni ganger så mange som ble drept som i år 2000. Dette foregår i all hovedsak i ikke-vestlige land. 78 prosent av terrordrap i 2014 var konsentrert i bare fem land: Irak, Syria, Afghanistan, Pakistan og Nigeria.

Selv om risikoen for å bli drept i et slikt angrep fortsatt er veldig liten, kaster terrortrusselen en skygge over oss alle, påpeker Rafoss.  

– Terrorisme er ikke bare en sikkerhetstrussel, men en meningstrussel som påvirker hvordan vi tenker på oss selv og verden. Det at slik ondskap i det hele tatt finnes, gjør at vår grunnleggende tillit til verden skades. Nøyaktig hva dette innebærer og hvordan det påvirker oss, er et vanskelig, men viktig tema som vi trenger å forske mer på, sier Rafoss.

I avhandlingen bruker han teorier fra filosofi og fenomenologi for å forstå den følelsen av meningsløshet som ofte følger et terrorangrep.

– Terror er blitt en skyggeside som vi definerer oss selv i forhold til: Vi er alt terroristene ikke er. Men nøyaktig hva dette innebærer og hvordan det kommer til uttrykk, kan variere veldig. Det ser vi gang på gang. Ulike typer fellesskap skapes etter terror, og disse fellesskapene kan være både inkluderende og eksluderende, sier Tore Witsø Rafoss.  

Av Silje Pileberg
Publisert 28. apr. 2016 07:32 - Sist endret 29. mars 2017 12:37