Oslo-ungdommens rusdelte by

Ungdom som bor både på øst- og vestsiden av Oslo ruser seg. På østsiden ser vi imidlertid mer dødelige rusrelaterte sykdommer. En ny studie viser hvor kompleks situasjonen er.

Illustrasjon. www.colourbox.com

Det hevdes gjerne at Norge har verdens best utviklede velferdsstat, med små inntektsforskjeller, god helse og høy levealder. Landet plasseres ofte på topp i kåringer av «verdens beste land å bo i». Samtidig hører vi ofte at Oslo er «en delt by». Utdanning, inntekt og levealder er høyere i Oslo vest enn i øst. På østkanten er det flere fattige, flere arbeidsløse, flere enslige forsørgere, høyere sykelighet.    

Tobakk og alkohol er blant de viktigste årsaker til sykdom og tidlig død. Det ville altså være rimelig å forvente at de øst i byen bruker mer tobakk og alkohol enn dem som bor på vestkanten. Men alle som leser Aftenposten har nok fått med seg at ungdom på vestkanten kan drikke mye og feste hardt. I et nytt forskningsprosjekt har vi derfor undersøkt bruken av rusmidler blant Oslo-ungdom. Er ungdom fra Oslo vest eller de fra østkanten mest utsatt?

Gode data, store levekårsforskjeller   

Forskningsinstituttet NOVA har i årevis samlet inn data om ungdom gjennom Ungdata-undersøkelsene. Få land har så inngående data om oppvekst og levekår, skole og fritid, om mental helse og bruk av rusmidler. Vi kan derfor beskrive Oslo-ungdom og deres røyke- og snusvaner, bruken av alkohol og av hasj – i byen som helhet og i de ulike bydelene.

Forskning fra andre land har vist at rusproblemene er størst i områder med dårlige levekår. Mest utsatt er fattige og nedkjørte storbyområder. Her det mange som røyker, folk drikker alkohol på en «hardere» måte, det er mer bruk av narkotika. Den rusrelaterte sykeligheten og dødeligheten speiler dette. Men nylig har noen få studier presentert et litt annet bilde. I enkelte velstående områder er det også et høyt forbruk av alkohol, særlig blant ungdom.

Da vi begynte å analysere våre data, var det to ting som slo oss: For det første hvor store levekårsforskjeller det faktisk er i Oslo. Vestkantbydelene Vestre og Nordre Aker ligger på topp nær sagt uansett hvilke indikatorer på levekår vi målte: Her har foreldre høy utdanning og inntekt, få lever på trygd, få er enslige forsørgere. I beltet fra indre Oslo øst og oppover i Groruddalen så vi det motsatte bildet. Her er levekårene jevnt over mye dårligere.

Det som dernest slo oss var at vestkanten er klart mest «fuktig». Vi fant dessuten at gode levekår og høy inntekt – i motsetning til det vi har sett fra en rekke andre land - syntes å øke bruken av rusmidler. Det var førsteinntrykket. Så avtegnet det seg en mer kompleks historie.

Østkantungdommen røyker daglig

Se på figur 1. Den viser hvor mange ungdommer i alderen 15-17 år som røyker daglig. Det er i indre Oslo øst og oppover i drabantbyene i Groruddalen vi finner dagligrøykerne. I tre av de mest velstående bydelene – Nordre Aker, Vestre Aker og Nordstrand - er det så å si ingen som røyker daglig lenger (den siste bydelen ligger riktignok på østkanten, men den har levekår som på vestkanten).  

Figur 1. Dagligrøyking etter bydel i Oslo (16-åringer)

Vi kjenner mønstret fra voksne aldersklasser: Røyking er nå de svakstiltes vane. Dagligrøykerne har lav utdanning, lav inntekt. Flest røykere finner vi blant dem som har falt ut av arbeidslivet. Det er altså ikke så overraskende at ungdom fra de delene av byen med dårligst levekår blir dagligrøykere. De repeterer rett og slett de mønstrene vi ser blant deres foreldre.

Vestkantungdommen røyker til fest

Men se på figur 2. Den viser hvor mange som røyker av og til, eller på fest. Mønsteret er speilvendt i forhold til bildet for dagligrøykere. Den velstående vestkanten er på topp. Når ungdom her er på fest, hører sigarettene med. Rundt 20 % av ungdommene på Oslo vest røyker til fest. Det er dobbelt så mange som i voksne aldersgrupper i landet som helhet. Snusbruken fordeler seg på samme måte. Her ligger også vestkanten på topp.

For alkohol finner vi et mønster som minner. Det drikkes mye mer blant ungdom på vestkanten enn på østkanten.

Figur 2. Festrøyking etter bydel i Oslo (16-åringer)

Derimot takler vestkantungdommen bruken av alkohol bedre. Selv om de drikker mer, går det ikke så lett ut over skolearbeidet, de roter seg sjeldnere inn i slagsmål i fylla, de opplever ikke så ofte symptomer på depresjon i kjølvannet av alkoholbruk. Likevel: Fordi det er så mange flere som bruker alkohol på vestkanten, blir det totale antallet som opplever alkoholproblemer og -skader større. Det er dette vi kaller prevensjonsparadokset: selv om risikoen for den enkelte er lav, blir omfanget stort dersom mange nok er eksponert.

Litt forenklet kan vi si: På Oslo vest brukes det mer tobakk og alkohol enn på Oslo øst. Men ungdom på Oslo vest klarer oftere å holde kontroll. Her er det kult å røyke på fest. Men dersom du må ut og røyke i friminuttene fordi du er blitt avhengig, har sigarettens magi forsvunnet. Da inntrer tvert i mot sosiale sanksjoner, og du ender opp med et sosialt stigma.

Bydelsbaserte motestrømninger

Skyldes de store forskjellene at familier med ulike ressurser bosetter seg ulike steder i Oslo? Eller kan vi se spor av kulturer og motestrømninger som «har satt seg» i ulike bydeler? Dette siste kaller vi gjerne «nabolagseffekter».

Våre studier tyder på at begge mekanismer spiller inn. Over hele Oslo finner vi at kjennetegn ved de unge selv og deres familier har betydning. De som gjør det dårlig på skolen har høyere forbruk av rusmidler, det samme gjelder om foreldrene drikker mye og når de ikke følger opp barna sine. For dem som utvikler problemer med alkohol og som begynner med hasj, er slike individuelle og familiære risikofaktorer avgjørende. Nabolagseffekter er ikke viktige.

For røykevaner, snusbruk og «vanlig» bruk av alkohol spiller derimot nabolagene en rolle. Det utvikler seg moter og festpraksiser blant dem som bor i bestemte strøk. Tydeligst gjelder det for den høye bruken av alkohol på Oslo vest. Vokser du opp på Oslo vest, vil du ofte oppleve et oppvekstmiljø hvor alkohol «hører med». Her er foreldrene på den nasjonale inntektstoppen og det er en positiv sammenheng mellom utdanning, inntekt og alkoholbruk.

Willy Pedersen. Foto: UiO

 

Alkoholen hører med, men det er også «en skjult læreplan». En må lære grenser og kontroll. Det gjelder også foreldrene selv: alkoholen knyttes til fest og feiring, men den flyter også i gråsonen til arbeidslivet. En stadig større del av alkoholen vi bruker er faktisk knyttet til arbeidslivet i høyere sosiale lag, knyttet til reiser, seminarer og jobbmiddager. Ungdom er som trekkpapir for normer og regler knyttet til alkoholbruk. De lærer av foreldrene hvilke regler som gjelds.

Den alkoholrelaterte dødeligheten er høyest i fattige områder, selv om de på toppen av samfunnet drikker mye mer. En grunn er nok rett og slett at de som bor i fattige bydeler drikker «hardere». Kontrollen kan være dårligere, de har færre ressurser som bremser. Vi ser altså spor av dette allerede når ungdommene er midt i tenårene. Ungdom på Oslo vest drikker mest, men alkoholproblemene melder seg raskere hos dem på Oslo øst.

Alkoholen kan være farlig, men sigarettene tar flest liv. Ved begge stoffer finner vi egentlig det samme mønstret: Bruken av tobakksprodukter på vestkanten er – for den enkelte - forbundet med beskjedne helseskader. Helsemyndighetene advarer riktignok mot både festrøyking og snusbruk. Dersom en går inn i forskningen på feltet, ser en imidlertid at skadene er mye mindre enn ved dagligrøyking.

Festsigaretten og snusboksen lar seg også plassere innen en symbolsk ramme av trening, sunt kosthold og flittig skolearbeid. Mer enn det: det er en måte å markere at en er innenfor, kul, del av den gruppa som betyr noe. Kanskje spiller dagligrøyking den samme rollen som markør av å være innenfor for noen på Oslo øst. Forskjellen er at unge dagligrøykere fester seg i en dødelig vane som ofte kan følge dem gjennom livet. Den er én grunn til at menn på Sagene i indre Oslo øst lever ni år kortere enn dem på toppen av pyramiden – menn i Vestre Aker. 

Symbolske grenser og politiske utfordringer

Forskere har vist at normbrudd og overskridelser kan være verdifulle deler av ungdoms liv. Det går ikke bra med de altfor lydige. Sosiologen Émile Durkheim var – for hundre år siden – inne på det samme. Han la vekt på opplevelsen av det han kalte effervesens . Ordet finnes i eldre norske tekster med betydningen «brusing» eller «intensitet». For Durkheim kom opplevelsen særlig gjennom ekstasepregede religiøse seremonier hvor mange deltar og vanlige regler for atferd blir satt ut av spill. Resultatet kunne bli dype fellesskap og sosial integrasjon.

Anders Bakken. Foto: Nova

 

Våre data peker i samme retning. Gjennom normbrudd og festpraksiser hvor rusmidler står i sentrum gjør ungdom verdifulle erfaringer. De blir kjent med komplekse normer og utvikler fellesskap. Russetida er langt inn i voksen alder en kilde til morsomme historier om spennende normbrudd, som binder venner sammen. Vi har også vist at mange av dem som aldri prøver alkohol gjennom oppveksten er ensomme, mange gjør ikke seksuelle erfaringer, de lider oftere enn andre av angst og depresjon.

Alkoholen fungerer som sosialt lim og bindevev i vår kultur, selv om kostnadskontoen også er enorm. Men dette er ikke sammenhenger som er gitt en gang for alle. Rusbruken faller heldigvis blant ungdom. I Oslo ser vi at muslimske ungdommer påvirker dem som ikke deler deres tro i en retning hvor rusmidler spiller mye mindre rolle. Dette spennende eksperimentet foregår stort sett på østkanten.   

Men både øst og vest i byen bryter ungdom fortsatt normer og prøver ut rusmidler. For ressurssterke ungdommer på Oslo vest forblir det ofte lek med grenser, en jakt på stil og identitet, uten store kostnader. For dem øst i byen er prisen ofte høyere. De har allerede dårligere levekår enn dem på Oslo vest. Forskjellene kan forsterkes av måten østkantungdommene bruker sigaretter og alkohol på. Selv om vi kan glede oss over et lite klassedelt samfunn, aner vi noen ubarmhjertige mekanismer. Våre data viser at de øst i byen lettere kan sluses inn i livsløp med rusrelaterte sosiale problemer, høyere sykelighet og en mulig tidlig død.  

Den politiske responsen på dette er ikke enkel. Dels må vi ta på alvor de store forskjellene i levekår vi fortsatt har i Oslo. Uten at Oslo øst styrkes, kommer vi ingen vei. Men det handler også om symboler, stil og status. «We are the makers of manners» sier kong Henrik den 5. i et av skuespillene til Shakespeare. Kanskje passer diagnosen på Oslo-ungdom også: På vestkanten leker ressurssterke ungdommer med farlige gleder, alkoholen flyter og fest-sigarettene hører med når de setter standard for hva som er «in».

Øst i byen får festen raskere en bakrus. Det hviler etter vårt skjønn et eget ansvar på unge og voksne på Oslo vest. Det handler om solidaritet. Uten at de korrigerer en livsstil hvor alkohol og festrøyk spiller så stor rolle, kommer vi neppe langt i arbeidet for å redusere rusrelaterte skader, sykdom og for tidlig død.

Innlegget ble publisert i Aftenposten 24.01.2016

Av Willy Pedersen, Anders Bakken
Publisert 27. jan. 2016 10:11 - Sist endret 28. jan. 2016 08:09