Klimaforsker i krisetid

Karen O’Brien ville jublet dersom klimafornekterne fikk rett.

Utdrag fra avis

Foto: Utdrag fra portrettintervjuet med O'Brien i Klassekampen 5.8.2016.

Denne saken er hentet fra Klassekampen, 5.8.2016. Torbjørn Tymur Nilsen har skrevet portrettet.

I dag skinner medienes lys kun svakt og sporadisk på klimasaken. Andre kriser, som terror, krig og mennesker som blir drevet på flukt, er mer presserende. Noen jobber likevel ufortrødent videre med krisa som kan bli større enn alle andre kriser. Samfunnsgeograf Karen O’Brien er en av disse.

– Klima vil alltid være en undertekst. Mange bekymringsfulle ting forrykker systemet, og når vi ber folk tenke 100 år fram i tid, er ikke det alltid lett, sier O’Brien.

Vi møter henne hjemme, på en tilbaketrukket terrasse i grenselandet Røa og Sørkedalen helt vest i Oslo. O’Brien er samfunnsgeografen fra USA og Oslo som sitter i FNs fredsprisvinnende klimapanel og blant annet har vunnet studentenes foreleserpris ved Universitetet i Oslo. Hun svarer helst på engelsk, ofte fort og fremmedordmettet – hele tida vekslende mellom en lattermildhet og et klimaalvor.

Rundt kongens bord

The Guardian-kommentator George Monbiot skrev nylig at «jo viktigere miljøkrisa blir, jo mindre hører vi om den». Spørsmålet er om vi har glemt klimaendringene litt?

– Vi glemmer det nok hele tida. Det er derfor vi må se, ikke bare på klima, men den sosiale urettferdigheten rundt dem som blir rammet og de urettferdige økonomiske systemene som driver klimaendringene framover.

Carl Gustav av Sverige er en av dem som ikke har glemt klimakampen. Det er nesten noe middelaldersk og hermelinkappeaktig over en konge som ber verdens beste vitenskapsfolk til sitt slott. Men fra sin privilegerte stol samlet regenten nylig ledende forskere til rundebordskonferanse om klodens miljøutfordringer. O’Brien var en av dem.

– Det føltes ikke gammeldags. Det var veldig lite stivt og over flere dager fikk vi muligheten til å diskutere og debattere. Jeg er veldig lite opptatt av europeiske kongehus, men dette var absolutt en en-gang-i-livet-opplevelse, sier O’Brien.

– Hvordan var kongen?

– Han deltok på alt og var overraskende engasjert og interessert. Han spiste sammen med oss og gikk bare ut for å lufte hunden. Han sa: «Jeg er ikke en forsker, bare en enkel konge og en ydmyk borger på planeten.»

Amerikansk-norsk boble

Karen O’Brien er født i Tyskland og oppvokst i Westport i Connecticut i USA, med tysk mor og irskættet far. Derav det irskklingende navnet. Det var ikke selvsagt at hun endte opp på Oslo vest, som klimaforsker.

Karen O'Brien
Karen O'Brien. Foto: UiO

– Jeg hadde en norsk venninne i Connecticut som ofte reiste til Oslo. Det er veldig ironisk at det var jeg som havnet her, spesielt fordi jeg elsker tropisk klima.

Som så mange andre var det kjærlighet som førte henne til Norge. Hun traff mannen, Kristian Stokke, også han samfunnsgeograf, på Pennsylvania State University på begynnelsen av 1990-tallet. De giftet seg. Han fikk jobb i Bergen, og paret bodde der sammen mens hun gjorde feltarbeid i Chiapas i Mexico. Lenge sto det og vippet mellom USA og Norge. Men fra 1997 ble det Oslo, hvor de bor med sine tre barn.

– Jeg var alltid litt skeptisk til Westport. Det er en velstående boble, som østkystens Beverly Hills, hvor verdiene er basert på suksess og å tjene penger. Når venninnen min besøker meg nå, sier hun at Norge er blitt som et stort Westport. På mange måter har hun rett.

Hun mener velstandsboblen forsterker ideen om at Norge vil klare seg i klimakrisa, at det finnes penger til å tilpasse samfunnet.

– Vi later som vi ikke er knyttet til verden der ute, enten det er gjennom migrasjon, investeringer, økologi eller den globale økonomien. Men vi må forstå at vi er i samme båt.

Alle søsknene i familien O’Brien arbeider med miljø, men det var lite med oppveksten som tydet på at det skulle bli slik. Bortsett fra reisingen.

– Min far jobbet med internasjonalt salg av elektronikk, og vi reiste mye som barn. Vi bodde i Hongkong og Thailand og så mye fattigdom. Jeg har alltid hatt et globalt perspektiv.

Sommeren 1988

O’Brien ville bli diplomat, men en jobb som sekretær i vitenskapsinstitusjonen National Geographic Society, hvor hun jobbet med bilder for barnebøker, endret drømmene. Hun gikk på foredrag med sjimpanseforskeren Jane Goodall, naturverneren Richard Leakey og mange andre og så naturdokumentarer fra villmark over hele verden.

– Det åpnet en ny verden. Jeg ville plutselig studere miljøvitenskap.

Hun tok kurs om økologi og klimatologi ved University of Wisconsin. Det var den glovarme sommeren 1988, hvor rekordtemperaturer ble målt over hele Nord-Amerika. I Senatet holdt den milde Nasa-forskeren James Hansen en berømt forelesning hvor han sa han var 99 prosent sikker på at klimaendringene var menneskeskapte.

– USA var tidlig langt framme, men Bushadministrasjonen endret mye. Hvis Al Gore hadde fått presidentembetet, ville det kanskje blitt annerledes.

Høsten 2006 var kanskje Norges 1988. Sommeren tok aldri slutt, og klimasaken havnet i flomlyset og kulminerte med Nobels fredspris til Al Gore og FNs klimapanel året etter. En pris O’Brien, som panelmedlem, eier en liten flik av.

– Det var en veldig spennende tid. Jeg deltok på tv-debatt med Gore og klimapanelets leder, Rajendra Pachauri. Vi hadde et enormt håp den gangen om at nå, endelig, vil noe skje. Men lite skjedde.

Alarmistfrykt

Tegnene på at noe er galt med verdens vær og klima blir tydeligere. Skogbranner i California, på Kypros og i Pyreneene, tørke i Madagaskar og flom i Malaysia er noen av sommerens ekstremværnyheter.

– Det er vanskelig å forstå hva tre meter høyere hav faktisk betyr, men når jeg leser om ustabilitet i de antarktiske islagene blir jeg oppriktig redd. Dette er en jobb man blir trist av, sier O’Brien.

– Hva tenker en som jobber så tett på dette om at folk ikke ser alvoret?

– Vi gjør alt feil i kommunikasjonen av alvoret. Vi må spille på andre strenger enn frykt, og en 6000 sider klimapanelrapport vil aldri virke. Derfor jobber jeg blant annet med hvordan kunst kan bidra i klimakampen.

– Hva frustrerer deg mest: klima-likegyldighet eller klimafornektelse?

– Det frustrerende er at vi tar beslutninger som trekker i totalt motsatt retning av kunnskapen vi sitter på. Vi kan gjøre det så mye bedre enn å begynne med fracking, oljesand og åpning av nye oljefelt.

– Men hva om fornekterne fikk rett?

– Mange av oss ville jublet om de hadde rett, men da måtte forskningen tatt et oppgjør med seg selv og funnet ut hva det er vi ikke forstår.

På mange måter kan også klimaforskere vise snev av fornektelse, forteller hun. En fornektelse som i så fall er iblandet en god dose reell frykt. På et av møtene sa en ledende klimaforsker til O’Brien: «Jeg ville aldri fortalt journalister om hvor alvorlig klimaendringene er og hvor redd jeg faktisk er.»

– Mange reduserer alvoret fordi de er redde for å bli for alarmistiske.

– Er du også redd for alarmist-beskyldninger?

– Jeg er jo en som ser det meste gjennom en «klimaendringslinse». Jeg vet at jeg er farget av det, men jeg vet nok til at det er alarmerende. Jeg mener derfor at jeg har ansvar for å fortelle om det.

Åtti prosent kutt

Mange tenker på klimaendringer som noe som rammer øysamfunn som drukner i Stillehavet og sudanere som drives på flukt av tørke, men for O’Brien er det viktig å formidle at vi alle blir rammet.

– Noen blir engasjert når de ser at det vil komme flere flyktninger, andre når de ser at det vil bli våtere somre, sopp på jordbærene eller at sangfuglene forsvinner.

O’Briens studenter blir bedt om å engasjere seg i løpet av semesteret. Enten med kronikkskriving, eller ved for eksempel å redusere eget klimagassutslipp. Selv prøvde O’Brien å redusere sine utslipp med 80 prosent en periode.

– Individer kan ikke løse klimaproblemet alene, men det er en viktig øvelse å se hvilke systemiske utfordringer en klimavennlig livsstil fører med seg. Det kan være alt fra praktiske utfordringer til sosial eksklusjon. Om du slutter å spise kjøtt og nekter å fly, hvilke mekanismer slår inn da?

Hun føler hun lever i to verdener.

– Jeg kommer hjem fra klima-møtene hvor vi har snakket om klima nonstop. Tilbake på Røa leves det en livsstil som legger opp til veldig høyt energiforbruk, og det er lite snakk om klimaendringer.

– Hva ser en klimaforsker når hun ser utover verden midtveis i 2016?

– Vi er i tiåret som betyr noe. Det som synker inn, er at vi mister ting. Vi vil miste flere dyresorter og øyer og må tilpasse oss uansett hva vi gjør akkurat nå, men vi har mulighet til å begrense skadene.

– Om fire år er tiåret snart over. Hva frykter du mest?

– Den største trusselen er at vi begynner å normalisere klimaendringene. At det er greit med tre grader temperaturøkning eller tre meter havstigning. Da er alle ille ute.

Dermed endte også dette klimaintervjuet med en advarsel. Og kanskje er det umulig å la være når man er så tett på saken og vet hvor galt det kan gå om vi ikke gjør noe. Men kanskje trenger vi ikke enda en advarsel, men heller en positiv nyhet til slutt:

– At klimaendring er menneskeskapte, er faktisk gode

nyheter fordi vi har mulighet til å endre oss. Tenk om  det var solflekker eller andre ting utenfor vår kontroll.

 

 

Publisert 25. aug. 2016 08:42 - Sist endret 25. aug. 2016 09:09