Indiske arbeidere kjemper for anstendige arbeidsvilkår

India har mål om en økonomisk vekst på åtte prosent i år, og de sentrale myndighetene ønsker et svakere ansettelsesvern. Som motytelse foreslås velferdsordninger for arbeidere uten formelle kontrakter. Disse utgjør over 90 prosent av arbeidsstyrken.

Man weaving a sari on a loom

Vevstol, Tamil Nadu. Foto: Colourbox.com

Indias økonomi vokser, og for å opprettholde ønsket vekst, har statsminister Narendra Modi foreslått å «myke opp» arbeidslovgivningen. Dette vil gi selskaper mer fleksibilitet i ansettelser og oppsigelser, noe som ifølge økonomer vil tiltrekke investorer. Forslagene har blitt møtt med store protester fordi ansettelsesvernet svekkes og det blir vanskeligere å danne fagforeninger og streike.

Som motytelse har Modi foreslått å innføre velferdsordninger for arbeidere uten formelle kontrakter, som det er mange av i India. Disse uformelle arbeiderne har i dag verken ansettelsesvern eller tilgang til velferdsordninger som ulykkesforsikring, sykelønn og pensjon. Men skal forslaget bli noe av, må ordningene implementeres i delstatene og nå ut til brukerne.

Det store spørsmålet er om ordningene vil fungere. Annika Wetlesen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, har i sin doktoravhandling undersøkt implementeringen av velferdsordningen for bygningsarbeidere i Tamil Nadu sør i India, som er en av delstatene som har kommet lengst i dette arbeidet. Nesten ingen bygningsarbeidere i India har formell kontrakt med arbeidsgiver.

Balanserer ulike interesser

Annika Wetlesen. Foto: Sonja Balci

I Tamil Nadu begynte bygningsarbeidere å organisere seg i fagforeninger på 1980-tallet. De krevde regulering av arbeidsforholdene i byggebransjen og velferdsordninger.

– Uformelle arbeidere utgjør en betydelig velgergruppe i Tamil Nadu. Gjennom kollektiv mobilisering har de utnyttet konkurransen mellom de politiske partiene til å få gjennomslag for noen av kravene om velferdsordninger. Samtidig må delstatsmyndighetene ivareta næringslivet og unngå å regulere arbeidsforholdene for mye. På denne måten forsøker de å balansere ulike interesser, sier Wetlesen.

Velferdsordningen for byggearbeiderne som Wetlesen har studert, fungerer ikke optimalt, men en viss effekt har den. For å finansiere ordningen, betaler byggherren en skatt til delstatsmyndighetene, som settes i et velferdsfond for arbeiderne.

– Det er en fordel at pengene som betales inn, kommer fra arbeidsgiverne og er øremerket bygningsarbeidere. Det gjør ordningen mer bærekraftig på sikt. Men slik det er i dag, er det vanskelig for arbeiderne å få pengene ut igjen. Det er mange byråkratiske hindre; arbeiderne må sende med de riktige dokumentene, og det kan være utfordrende å få en søknad godkjent, sier Wetlesen.

Her spiller fagforeningene en nøkkelrolle, påpeker hun.

– Fagforeningene hjelper arbeiderne med å registrere seg hos myndighetene og fylle ut skjema. Dette øker sjansen for at de skal få noe tilbake i ordningen.

Lovgivningen brukes som et pressmiddel

Wetlesens forskning viser at det er enklere å få utbetalt noen støtteordninger enn andre. Det som er lettest å få tilgang til, er utdanningsstipend til arbeidernes barn. Det vanskeligste er å få ut forsikringspenger etter ulykke på arbeidsplassen.

– Ingen av de arbeiderne jeg har intervjuet, har fått utbetalt ulykkesforsikring fra fondet. Men fagforeningene støtter arbeidere som har blitt utsatt for en ulykke, og de bruker lovverket som et pressmiddel for å få utbetalt kompensasjon direkte fra arbeidsgiver, sier Wetlesen. 

Hun har intervjuet både fagorganiserte bygningsarbeidere og migrantarbeidere som ikke er organiserte. Alle jobbet på byggeprosjekter i delstatshovedstaden Chennai, tidligere Madras. Wetlesen har også intervjuet fagforeningsledere, arbeidsgivere og myndigheter i delstaten. Selv om ordningen ikke fungerer optimalt for de fagorganiserte arbeiderne, har de likevel et fortrinn framfor migrantarbeiderne. De sistnevnte har lavere lønn, jobber lengre skift og har ingen velferdsordninger.

Usikker framtid, farlige jobber

I dag er 2,6 millioner bygningsarbeidere registrert i velferdsordningen i Tamil Nadu, men ytelsene er ikke store nok til å sikre livsopphold dersom man ikke kan jobbe av ulike årsaker.

Bygningsarbeiderne mangler fortsatt formelle kontrakter, og de har en usikker framtid. I tillegg har de en farlig jobb. Indiske bygningsarbeidere har verdens høyeste ulykkesrate, og ifølge offisielle tall opplever 165 av 1000 å bli syke eller skadet på jobben. De får blant annet ryggproblemer, pusteproblemer og kreft. Mange dør i arbeidsulykker. Likevel ser Wetlesen tegn til framgang.

– De siste årene har det blitt en økt bevissthet om sikkerheten på store byggeprosjekter i India, og myndighetene har kommet med nye reguleringer. Det springende punktet er om disse blir håndhevet. Sikkerhet handler dessuten om mer enn å bruke hjelm og sikkerhetsutstyr. Det handler også om ikke å ha for lange arbeidsdager. Mange bygningsarbeidere får betalt under minstelønn og ønsker derfor å jobbe mye. I tillegg presser byggherrene på at prosjektene skal ferdigstilles raskt. Det øker risikoen for ulykker, sier Annika Wetlesen.

Av Silje Pileberg
Publisert 7. des. 2016 10:22 - Sist endret 19. des. 2016 09:34