Katrine Fangen, temaleder ved Senter for ekstremismeforskning

Med åpningen av C-REX vender Fangen delvis tilbake til ekstremismetemaet, som hun startet forskningskarrieren med. Men hun vil også fortsette med sine forskningstemaer fra senere år som innvandring og nasjonalisme.

Artikkelen er tidligere publisert i Uniforum

Foto: Ola Sæther

Katrine Fangen er aktuell som temaleder ved det nystartede Senter for ekstremismeforskning. Dermed er hun tilbake til det temaet som startet forskerkarrieren hennes, norske høyreekstreme.

Nå er hun professor og leder for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. På kontoret er det ingen bilder, tesett eller odde suvenirgaver. Bare én ting har fått plass på veggen: Studentprisen fra sosiologistudentene.

Fangen kunne ha valgt andre priser til å ha på veggen, men hun er ikke helt typen til å skryte av hva hun har oppnådd. I 2000 fikk hun Hans Majestet Kongens gullmedalje for doktoravhandlingen sin om norske nynazister.

– Nei, jeg tenker ikke så mye på den prisen nå lenger. Både medaljen og diplomet ligger nok rullet sammen et sted hjemme, sier hun.

Moralsk forpliktelse

I mange år etter doktoravhandlingen følte hun seg ferdig med å forske på nynazister, det var et tungt felt å jobbe med og Fangen ville følge andre interesser. Men nå er hun tilbake, sammen med Tore Bjørgo er hun temaleder for forskning på høyreekstrem vold, hatkriminalitet og hatprat ved det nystartede senteret for ekstremismeforskning.

– Det høyreekstreme miljøet har endret seg veldig på disse 20 årene. Før hadde de månedlige pøbbtreff hvor de kom fra hele Østlandet. Nå er internett mye mer dominerende, og man får enslige tilfeller som Anders Behring Breivik, som satt aleine på gutterommet, forteller hun.

Disse «ensomme ulvene» er et av temaene gruppen hennes skal forske på. Blant de som planlegger og utfører terror på egenhånd, er flertallet motivert av høyreekstrem ideologi. Det gjelder ikke bare i 22. juli-angrepet, men også i Europa og USA, ifølge senterets nettsider.

Les mer I Uniforum: Avspark for senter for forsking på høgreekstremisme

Men det er fortsatt mulig å gjøre feltarbeid, sier hun, for eksempel på Odins soldater. Selv føler Fangen at feltarbeidenes tid er over for hennes del, men mye datainnsamling kan gjøres i intervjuer og på nett.

Katrine Fangen er 49 år, og vil heller bruke tid på familien sin enn på nye nattlige utflukter. Også blant kollegaer prioriterer hun en god natts søvn, Fangen er med på festene, men går hjem før det blir for seint. Dessuten må hunden Tekla ha noen å gå turer med. Periodevis har Fangen drevet mye med gjetertrening for border collien sin, men det er en av tingene som har blitt nedprioritert for å få tid til å være med i en rekke redaksjoner og fagkomiteer.

Mindre voldelige høyreekstreme

En annen endring Fangen trekker fram, er at de høyreekstreme i Norge har blitt mindre voldelige de siste 15 årene, fordi de er mindre marginaliserte.

– Flere politikere og til og med akademikere bruker begreper som Eurabia, og flere av de høyreekstremes ideer har fått mer legitimitet i offentligheten.

Men de høyreekstreme gruppene i Norge kan raskt ta opp voldsnivået igjen, mener Fangen. Siden 1990 er minst 300 personer drept av høyreekstreme i Vest-Europa, og enda flere i Russland.

Ikke lettskremt

Under feltarbeidet til doktorgraden møtte Fangen nynazistene først og fremst på pøbben, der det var andre som jobbet og enkelte andre gjester. Selv om hun var utrygg på å være enslig kvinne i et miljø med mange mannssjåvinister, ble hun også med på private fester etter hvert. Da hadde hun alltid en strategi for å komme seg unna hvis det ble for ubehagelig.

En gang ble hun også med nynazistene til en nazikonsert i Sverige. I Blant høyreekstremister beskriver hun hvordan det ble en uhyggelig opplevelse, og at en av informantene hennes etterpå sa at det kunne ha blitt en farlig situasjon.

– De dro noen spøker som ikke var så morsomme, særlig fordi de kunne forstås som en advarsel, sier Fangen.

20 år med ekstremismeforskning har gjort Fangen mer observant på miljøet rundt seg.

– Jeg er kanskje litt mer forsiktig, ikke sånn at jeg er lettskremt, men jeg følger med på omgivelsene mine, sier Fangen.

– Men jeg har aldri fått drapstrusler, legger hun til.

– Alt henger sammen med alt, særlig i vår tid

Fangen vil ikke bare være nynazismeforsker, og hun har forsket på andre marginaliserte grupper også, som norsk-somaliere. Og nå jobber hun på et prosjekt om nasjonal identitet.

Les mer i Uniforum: Kartlegg innvandrarliv i Europa

– Temaene rasisme, migrasjon, nasjonalisme og høyreekstremisme tangerer hverandre, sier Fangen, som liker å kunne følge forskjellige spor og interesser. Men når hun deltar på lørdagskaféene til Refugees Welcome to Norway, så er det som privatperson, ikke som forsker.

– Det er hyggelig å kunne gi ting til nyankomne asylsøkere, og kanskje slå av en prat, sier hun.

For med årene har det blitt viktig for Fangen å kunne skille mellom jobb og fritid. Nå har hun ikke lenger med seg bunker som skal leses i ferien, og hun har heller ikke fylt opp oppslagstavlen sin med familiebilder og barnetegninger, selv om sønnen er ekstra opptatt av kunst og tegning. Datteren har arvet morens interesse for dyr, og Fangen trekker fram hesteridning med datteren som en god måte å koble av fra jobben.  

Lite selvskryt

– Det er ikke helt meg å henge opp diplomer, men dette er unntaket, for det var så koselig å få studentenes pris.

Som instituttleder har ikke Fangen undervisning nå, men hun veileder fortsatt noen stipendiater. For Fangen liker å veilede, ikke bare lede. Når de fire årene som instituttleder er over, ser hun fram til å ha forskningsfri til å kunne avslutte noen prosjekter og sette i gang andre.

– Det skal bli fint å kunne gå i bresjen for litt større samarbeidsprosjekter.

Det er nettopp det hun setter pris på ved det nyopprettede senteret, at det samler et stort miljø av ekstremismeforskere.

– Gjennom store, felles prosjekter kan alle bidra med sine data, til å tegne et større bilde.

Senteret har også trukket inn andre krefter, som forskere som er eksperter på vold mot kvinner i konfliktområder, og som dermed kan bidra med andre perspektiver i et til dels mannsdominert miljø. Og det har gitt mulighet til å ansette flere doktorgradsstudenter og post docs.

– Samtidig må man passe på å ikke gjøre det norske feltet større enn det er, det er også viktig å forske på miljøer utenfor Norge, sier forskeren som startet sin karriere med å forske på kommunister, anarkister og nynazister i Øst-Tyskland. 

Av Julia Loge, Uniforum
Publisert 21. apr. 2016 08:52 - Sist endret 21. des. 2016 10:52