Fra husmor til yrkesaktiv på én generasjon

I løpet av én generasjon går norsk-pakistanske mødre fra et liv som hjemmeværende til et liv der yrkesdeltakelse og barnehage er selvsagt.

– Overgangen har skjedd overraskende fort, mener forsker Marjan Nadim.

Barn av norsk-pakistanske mødre får en annen oppvekst enn foreldrene fikk. Mange mødre som selv er oppvokst i Norge ser på barnehage som bra for barnas utvikling. Foto: Ida Charlotte Erstad, UiO

På 1960-tallet kom de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan til Norge. I dag bor det over 30.000 norsk-pakistanere her, og litt under halvparten er andregenerasjons innvandrere, altså barn av dem som flyttet hit.

I en doktoravhandling ved Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo har Marjan Nadim studert hva andregenerasjons innvandrerkvinner fra Pakistan synes om å delta i arbeidslivet.

- Hvorvidt de skal jobbe eller ikke ser ikke ut til å være et relevant spørsmål for disse kvinnene. Spørsmålet er heller hvordan de skal kombinere familie og arbeid, sier Nadim, som jobber ved Institutt for samfunnsforskning.

Foretrekker barnehage

Ifølge Statistisk sentralbyrå har kvinnelige andregenerasjons-innvandrere fra Pakistan en noe lavere yrkesdeltaking enn norske majoritetskvinner. Men hvis de sammenlignes med sine egne mødre, kommer store generasjonsendringer til syne. Mens rundt 30 prosent av innvandrerkvinnene fra Pakistan deltar i arbeidslivet, gjør nesten 60 prosent av døtrene det samme.

Noen av kvinnene sa rett ut at de mener det er bedre for barna å være i barnehage enn hjemme hos mor. Dette er en sterk kontrast til mødregenerasjonen.

Disse endringene ønsket Marjan Nadim å se nærmere på. Hun intervjuet 14 kvinner som har vokst opp i Norge med pakistanske foreldre. Hun intervjuet også fem ektemenn av kvinnene. I intervjuene fant hun en positiv holdning til kvinners arbeid, også når barna er ganske små. Barnehage ble sett på som noe positivt.

- Noen av kvinnene sa rett ut at de mener det er bedre for barna å være i barnehage enn hjemme hos mor. Dette er en sterk kontrast til mødregenerasjonen. Flere av kvinnene fortalte at deres mødre er bekymret for at de har barnebarn i barnehagen, sier Nadim.

Støtter døtrene

Selv om mødrene tidvis kunne uttrykke misnøye over valget døtrene hadde gjort, var ikke bildet svart-hvitt. I intervjuene fortalte døtrene at de ofte opplevde støtte hjemmefra, ved at mødrene stilte opp og tok daglig ansvar for barna før de begynte i barnehage.

- I praksis gjør mødrene mye for å støtte døtrene slik at de kan jobbe. Intervjuene tyder også på at de fleste foreldrene er svært opptatt av utdanning, sier Nadim.

Hun mener at denne støtten kan ses på som et bidrag til et felles mobilitetsprosjekt.

- De fleste utvandrer med håp om et bedre liv, spesielt for barna sine. Når de ser hvilke muligheter kvinner i Norge har, hjelper de døtrene sine og ser på deres yrkesdeltakelse som noe som gir status til hele storfamilien.

Den norske kulturen

En vesentlig forklaring på utviklingen er den norske kulturen, som norsk-pakistanerne vokser opp i. Studier som har vært gjort om britiske pakistanere finner nemlig andre resultater.

- Flere britiske studier tyder på at andregenerasjons innvandrere fra Pakistan der i langt mindre grad bruker barnehage, og at de fleste ser på det som problematisk. Denne holdningen er også mer vanlig hos majoritetsbefolkningen i Storbritannia, sier Nadim.

Likestillingsidealet står sterkt i norsk kultur. Vi tar det nærmest for gitt at kvinner skal jobbe mens de har ganske små barn.

Hun peker på at Norge har en familiepolitikk som legger til rette for kvinners arbeid. Tilgang på en god barnehage, som folk har råd til, er en viktig forutsetning for at kvinner kan delta i arbeidslivet.

- Likestillingsidealet står sterkt i norsk kultur. Vi tar det nærmest for gitt at kvinner skal jobbe mens de har ganske små barn.

- Kultur er ikke statisk

Hun mener at både de institusjonelle og kulturelle rammene i Norge derfor er med på å forklare den dramatiske endringen fra en innvandrergenerasjon til den neste. Dette viser også at tema som kjønn og familie ikke er statiske, påpeker hun.

- Noen ser på kultur som noe som overføres mellom generasjoner. Mine funn tyder på at det er svært store endringer fra en generasjon til den neste. Innvandrerkvinnene jeg intervjuet, snakket som etnisk norske middelklassefamilier. De tar barnehage for gitt, og har de først tatt en utdannelse, blir arbeid sett på som det naturlige valget, sier Nadim.

Innvandrerkvinnene jeg intervjuet, snakket som etnisk norske middelklassefamilier.

Kvinner «vinner»

Hva synes så ektemennene om kvinnenes yrkesdeltakelse? Flertallet av norsk-pakistanske kvinner gifter seg med menn med pakistansk bakgrunn. Nadim intervjuet fem ektemenn, noen av dem var innvandret fra Pakistan og de andre var andregenerasjons innvandrere.

- De mennene jeg intervjuet støttet kvinnenes deltakelse i arbeidslivet. Noen var imidlertid skeptiske til at kvinner skal jobbe mens barna er små, dette gjaldt spesielt de mennene som ikke var vokst opp i Norge, sier Nadim.

Hun fant at de norsk-pakistanske kvinnene står sterkt i forhandlinger med sin ektemann dersom han har innvandret fra Pakistan.

- Som relativt nyankomne innvandrere, står mennene i en svakere posisjon enn kvinnene som allerede har en fot innenfor arbeidsmarkedet, et nettverk og familie som kan støtte dem. I tillegg tar det ofte tid før de innvandrede ektemennene får en stabil jobb, og dermed kan familien være avhengig av kvinnens inntekt, avslutter Marjan Nadim.

Av Silje Pileberg
Publisert 10. sep. 2014 14:27 - Sist endret 6. juli 2017 09:12