Flate kropper

Fremstillingene av funksjonshemming i film og bøker er for stereotype, mener postdoktor Jan Grue.

Skuespiller Peter Dinklage som spiller Tyrion Lannister i Game of Thrones. Foto: Gage Skidmore/ CC-BY-SA-3.0

Hvordan skildres uvanlige kropper i kulturen? Og hvilke konsekvenser har fremstillingene for hvordan vi forstår funksjonshemming? Det er blant spørsmålene postdoktor Jan Grue ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi tar for seg i den ferske boken «Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemming i kultur og samfunn».

- Fysisk annerledeshet har alltid vært til stede i kulturen. Du har Odin med bare ett øye, Akilles har hælen sin og Shakespeares Richard III er halt og klumpfot, sier Grue.

Likevel har det i Norge i liten grad blitt forsket på hvordan denne fysiske annerledesheten fremstilles.

- I Norge har funksjonshemming først og fremst blitt studert i en samfunnsvitenskapelig eller helsefaglig kontekst. De kulturelle aspektene knyttet til dette, har i mindre grad vært dekket, sier han.

Det har Grue villet gjøre noe med.

- Sagt med en klisjé kan du si at jeg har villet vise hvordan kulturelle fremstillinger av kroppen både blir formet og bidrar til å forme vårt syn på fysisk annerledeshet.

Flate fremstillinger

Hvordan fremstilles så funksjonshemming i kulturen? Svaret er, ifølge Grue: Altfor flatt og lite nyansert.

- Fysisk annerledeshet fremstilles ofte på en reduksjonistisk måte.

Grue trekker frem et eksempel fra nåtidskulturen: TV-programmet «Ingen grenser», en reality-serie der personer med ulike fysiske funksjonsnedsettelser drar ut på en fysisk krevende ekspedisjon.

- I dette programmet etableres det et bestemt – og på mange måter positivt – bilde av deltakerne. De blir fremstilt som personer med en enorm viljestyrke, og på grunn av denne viljestyrken klarer de å overvinne sine fysiske utfordringer, sier han.

Han mener det etableres et typisk heltebilde av deltakerne.

- Og det er det jo selvsagt ikke noe galt i. Men samtidig blir bildet programmet tegner opp,  veldig flatt. Til syvende og sist er det bare viljestyrken til deltakerne som betyr noe – selve menneskeverdet deres blir redusert til hvorvidt de har viljestyrke eller ikke.

Han mener også at fremstillingen kan bidra til å gi urealistiske forventninger til hva en person med en funksjonshemming kan klare.

- Det kan skapes en forventning om at de skal klare «alt». Gjør de ikke det, er det bare viljestyrken det er noe galt med, sier Grue.

Vil ha mer komplekse fremstillinger.

Postdoktoren mener det finnes et mye større rom for eksplisitt å tematisere fysisk annerledeshet enn hva som gjøres i dag.

- I dag er det ofte slik at uvanlig kropper kun oppfattes som interessant i den grad det kan bidra til å understreke et poeng hos karakterene som skildres – gjerne i form av bipersoner med en funksjonshemming som kun har til hensikt å understreke hovedpersonens annerledeshet, sier han.

Grue mener det er det samme vi tidligere har sett hos homofile rollefigurer.

- I filmer og litteratur fra noen tiår tilbake, var de nærmes «magiske» figurer, som bare var til stede for å reagere på de heterofiles følelser, sier han.

Fremstillingen av homofile er langt mindre stereotyp i dag, ifølge Grue. Det samme gjelder for fremstillinger av kjønn og etnisk bakgrunn som tidligere også har vært et offer for flate fremstillinger.

Når det gjelder fremstilling av funksjonshemming og fysisk annerledeshet har derimot utviklingen gått tregere.

Jan Grue

Nyansert middelalderdrama

Ifølge forskeren finnes få eksempler på mer sammensatte fremstillinger av funksjonshemming.  TV-serien «Game of Thrones» er ett av dem. Der spiller kortvokste Peter Dinklage Tyrion Lannister, en av de sentrale karakterene.

- Det interessante med denne karakteren er at det er Lannister vi som moderne mennesker mest kan identifisere oss med i dette middelalderdramaet. Fordi han er kortvokst passer han ikke inn, men nettopp det at han ikke passer inn gir ham et mer moderne sinnelag og gjør ham mer kompleks. Lannister blir dermed den personen vi kan relatere oss mest til i dette dramaet – til tross for hans kortvoksthet, sier Grue.

Flere bør la seg inspirere av komplekse fremstillinger som i «Game of Thrones», mener Grue.

- Det virker som om mange nesten er redde for å berøre temaet fysisk annerledeshet. Det skjønner jeg ikke.  Mennesker er forskjellige – også fysisk – og en eskapistisk framstilling, hvor man ikke våger å ta opp dette, vil i lengden bare skape kjedelige fremstillinger.

Ibsen i rullestol

Ved å tematisere fysisk annerledeshet i større grad kan det åpne seg spennende kulturelle muligheter, ifølge forskeren.

Grue trekker frem Riksteaterets oppsetning av «Folk og røvere i Kardemommeby», hvor Marte Goksøyr som har Downs syndrom, spilte Kamomilla.

- Det ble helt klart en annen forestilling med Goksøyr i denne rollen, men forestillingen ble ikke mindre interessant av den grunn. Kanskje tvert i mot.

På samme måte mener Grue man bør spørre seg: Hvorfor ikke sette opp Ibsen og la en av hovedrollene spilles av en rullestolbruker? Se hvilke muligheter det åpner?

- Selvsagt vil det ikke alltid være en god løsning. Det finnes både vellykkede og mislykkede forsøk på å skildre fysisk annerledeshet. Men poenget mitt er at man i større grad bør våge å prøve, sier han.

Et effektivt virkemiddel

Grue påpeker at noe av grunnen til at fysisk annerledeshet ofte skildres svært stereotypt, er at det er et veldig effektivt virkemiddel.

- Det er ikke alltid like greit i en fortelling å få fram følelser og det komplekse indre livet til en karakter. I litteraturen snakker vi derfor om såkalte «narrative proteser», det vil si at den fysiske annerledesheten alltid står for noe annet. Den er der først og fremst for å forklare eller symbolisere noe annet.

Han trekker frem et eksempel fra Dag Solstads roman «Ellevte roman, bok atten».

- I denne er det et parti hvor hovedpersonen Bjørn Hansen simulerer at han er blitt lam og må sitte i rullestol. Solstad bruker dette som et  litterært bilde på at Hansen trekker seg fullstendig tilbake fra verden. Men er det egentlig slik? Er det slik at man må trekke seg tilbake fra verden fordi man sitter i rullestol? spør Grue.

Enda tydeligere eksempler på hvordan kroppen brukes som metafor, finner man i James Bond-filmene.

- Du kan være sikker på at den første personen du ser med et stort arr i en James Bond-film, er skurken, sier Grue.

Av Kamilla Simonnes
Publisert 13. mars 2014 14:20 - Sist endret 13. mai 2016 11:04