Folk flest er familie

Samboerskap, homofilt ekteskap og enslige forsørgere, bonusbarn og bonusforeldre. Disse moderne samlivsformene er ikke tegn på at familien er i ferd med å gå i oppløsning. Familien lever videre i beste velgående, bare på nye måter, sier redaktørene av ny bok.

Det har skjedd store endringer i hvordan folk lever i familier de siste årene. Ofte har velferdsstatens tilpasninger til familieformene kommet etter .Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

– De som trodde at familien skulle gå i oppløsning av endringene som har skjedd de siste førti årene har på mange måter tatt feil, sier professor Anne Lise Ellingsæter. Hun er, sammen med professor Karin Widerberg, redaktør for den nye boka Velferdsstatens familier – Nye sosiologiske perspektiver.

Hva slags familier dannes i en velferdsstat som Norge? Og hvordan har familiene endret velferdsstaten? Hva er egentlig en familie? Hvem forsørger familien? Fører ulike familieformer til oppløsning av familien? Dette er noen av spørsmålene et knippe sosiologer tar opp i den nye boka.

– Det har skjedd dramatiske endringer de siste årene. Ikke bare i offentlige ordninger og regler, men i hvordan folk lever i familier. Målet med den nye boka er å presentere oppdatert forskning og beskrive disse endringene. Både endringer som kan måles statistisk slik som arbeidsoppgaver, lønn og liknende, og endringer når det gjelder forståelser av det som har skjedd, sier Widerberg.

Økonomiske rettigheter

Ellingsæter forteller at en av hovedambisjonene med boka er å tydeliggjøre de lange historiske linjene i endringene i familien.

– Flere av artiklene har et historisk perspektiv. Et eksempel er Jorun Solheims kapittel. Hun legger vekt på den særegne formen for familie som har kjennetegnet Nordvest-Europa helt fra førmoderne tid, der kvinnens rettigheter til arv fra ektefellen var sentralt. Det er en type underkjent dimensjon som ligger under de mønstrene vi ser i dag.

Solheim viser at Nordvest-Europas form for familie, kjernefamilien, der ektefellene er sentrale, er spesielt for denne delen av verden. Andre steder er storfamilien oftest det som organiserer familieformen. Nordvesteuropeiske kvinner har hatt grunnleggende juridiske rettigheter når det gjelder familiens økonomiske ressurser og eiendom. Dette var uvanlig i de fleste andre kulturer, ifølge Solheim. Familiens ressurser har altså blitt betraktet som felles mellom ektefeller. På den måten har kvinnene hatt en type økonomisk sikkerhet både innenfor ekteskapet, og dersom de ble enker eller skilt. Dette familierettslige prinsippet er nå i ferd med å endres til fordel for mer individualiserte rettigheter, skriver Solheim.
 

Professor Anne Lise Ellingsæter (foto: UiO)

Skilsmissebarn som skiller seg

– Den andre ambisjonen med boka er å grave litt dypere ned i det som skjer nå. Vi prøver å sette begreper på det nye vi ser, og gå bak en del av de gjengse forståelsene av hvordan ting er. For eksempel når det gjelder kapitlene som tar for seg innvandring og familier, og Karins kapittel om skilsmisser, sier Ellingsæter.

Widerberg bryter inn:

– Ja, dette er den første tidsperioden i vår del av verden hvor mange av de unge som nå går inn i en skilsmisseprosess, selv opplevde skilsmisse som barn. Vi lurer på om de som har erfaring med foreldrenes skilsmisse, kommer til å gjøre skilsmisse på en annen måte enn de som ikke har hatt det? Det er et helt nytt fenomen. Hva slags konsekvenser har det? Hvordan gjør de sine skilsmisser? Og hvordan gjør de familie?

Det er en økende trend med delt bosted for barna etter skilsmisse, skriver Widerberg og Tone Kummen i kapittelet. Forskerne finner også at det er mer vanlig med en aktiv farsrolle etter samlivsbrudd. I tillegg framhever de at delt bosted oftere forekommer hos personer med høyere utdannelse og yrkesaktivitet enn andre. Hva slags ordning en familie velger etter skilsmisse er altså knyttet til klasse, skriver Widerberg og Kummen.

Familien består

Selv om boka viser mange av endringene som har skjedd i familien, viser mange av kapitlene at mye også er stabilt. Kan dere si noe om det?

– Folk fortsetter å etablere samliv, og familieliknende former. Men de gjør det på en annen måte, sier Widerberg.

– Det er flere familieformer som nå har fått offentlig velsignelse. Det ser vi tydelig i Turid Noack og Torkild Lyngstads kapittel om samlivsendringer de siste femti årene, under tittelen ”Samlivsrevolusjonen”. Den største endringen de finner er framveksten av samboerskapet. En annen viktig endring er at det forekommer flere samlivsbrudd enn før. De legger vekt på at det nå finnes flere legale og aksepterte alternativer for familieliv å velge mellom.

– Noen forskere mener at veksten i antall aksepterte familieformer er en kilde til ustabilitet. Motstanderne mot disse politiske endringene har sett på dette som oppløsning av familien. Men jeg tror dette er feil. Jeg tror at på sikt kan dette være en stabiliseringsmotor. Det faktum at du har en større grad av likebehandling og anerkjennelse av ulike former for familier, kan være en kilde til stabilitet, hevder Ellingsæter og fortsetter:

– For eksempel den nye ekteskapsloven som inkluderer lesbiske og homofile. Disse gruppene omfavner jo den tradisjonelle familieinstitusjonen. De førte en kamp for retten til å være mest mulig lik majoriteten. Det sier noe om hvilken verdi familien tillegges. Familie og barn tillegges enorm betydning i det norske samfunn.

Økonomien rår

På hvilken måte er velferdsstaten viktig for familieendringer?

– Velferdsstaten legger til rette for at det er økonomisk grunnlag for kjernefamiliehushold. Jeg har nettopp vært gjesteforsker ved European University Institute i Firenze, og der var det en spansk forsker som fortalte at en tendens i Spania nå under den økonomiske krisa er at folk bor sammen i storfamilie. Folk flytter sammen for å dele ressurser og utgifter, sier Ellingsæter.

Redaktørene framhever at i sosiologien har familien ofte vært studert som samhandlingsarena for følelser og kultur, men mindre i forhold til økonomi og jus. Derfor har det vært viktig at flere av kapitlene i boka ser på økonomiske forhold i familien. For eksempel viser Kari Skrede og Kenneth Aarskaug Wiiks kapittel at dersom kvinnen i familien tjener like mye eller mer enn mannen, fordeler de arbeidsoppgavene i hjemmet mer likestilt. Dersom mannen har høy inntekt tenderer de mot mer tradisjonelle mønstre.

– Det viser hvor ekstremt viktig det er å utjevne inntektene mellom menn og kvinner. Det ligger en økonomisk rasjonalitet under der, sier Ellingsæter.

I tillegg viser Ellingsæter i sitt kapittel at økonomisk utjevning henger sammen med familiepolitikken.

– Det har vært vanlig å hevde at familiepolitikken bidrar til å vedlikeholde klasseforskjeller, men jeg mener at familiepolitikken har bidratt til å utjevne forskjeller i Norden. Kvinner i alle sosiale lag er i lønnet arbeid. Dette er heltsæregent med den nordiske modellen.

– Det er en viktig forskjell mellom land i Norden og land i Sør-Europa at kvinner i alle sosiale lag innrulleres i arbeidslivet. I alle land er kvinner med høy utdanning i arbeidsmarkedet uavhengig av familiepolitikk. Men i Norden er flertallet av mødre med kortere utdanning også i jobb, forklarer Ellingsæter.

– Her tenker jeg at barnehagedekningen også er viktig. Det er ikke så kostbart å ha barn i barnehage i Norge, så det har spredd seg til alle sosiale lag. 97 prosent av alle barn mellom tre og fem år og 90 prosent av alle barn mellom ett og fem år går i barnehage.

Barnehageplasser kom etter

– Bruken av kontantstøtte har gått ned fra 75 prosent til 25 prosent på ti år. Det som er interessant er at vi bare har sett en liten økning i mødres yrkesaktivitet i samme periode. Mødrene har jobba uansett. Men det har egentlig vært en ekstrem underdekning av barnehageplasser, forteller Ellingsæter. Hun fortsetter engasjert:

– Mødrene har gått ut i arbeidslivet, og barnehagedekningen har fulgt sakte etter. Det har vært et problem i førti år. Da Barnehageloven kom i 1975 var det enighet om at de som ville det skulle få plass til barna sine i barnehage. Så tok det nesten førti år før vi fikk full barnehagedekning. Dette skrev Arnlaug Leira om allerede i 1992, og hun har også et kapittel i denne boka. Det var ikke velferdsordningene som dytta kvinnene ut i jobb. Det var kvinnene som ønska å jobbe, og som derfor krevde velferdsordninger som muliggjør dette.

– Det viser at det er viktig å tenke på at familien også er aktiv i å skape endring. Det er ikke sånn at familien alltid utsettes for krefter utenfra og så tilpasser seg disse. Familien skaper endring, slår Ellingsæter fast.

Artikkelen er skrevet av Anita Haslie og tidligere publisert på KILDEN
 

Av Anita Haslie - KILDEN
Publisert 11. jan. 2013 10:13 - Sist endret 29. mai 2015 09:31