Etablerte faget vitnepsykologi i Norge

Psykologiprofessor Svein Magnussen har i mange år kurset norske dommere, jurister og studenter om påliteligheten av vitners hukommelse og troverdighet. Jobben er ikke ferdig.

Professor emeritus Svein Magnussen har vært en primus motor innenfor fagfeltet vitnepsykologi.

ER VITNET TROVERDIG? - Jurister og dommere kurses jevnlig i vitnepsykologi. Her en rettsak i Bergen i 2015, der en lege var tiltalt for å ha hatt sex med pasienter. Fra venstre: Bistandsadvokat Jon Olav Holvik, aktor Benedicte Hordnes og bistandsadvokat Line Hvidtsten Ingebrigtsen. (Foto: Gidske Starks, Bergens Tidende)

- Bjugn-saken avslørte i sin tid at det ikke fantes norske fagfolk som hadde peiling på barn som vitner, eller om feilkilder, falske minner og hvor lett barn kan påvirkes av andre. Dette var tilsynelatende totalt ukjent både blant juridiske fagfolk og sakkyndige psykologer, forteller Svein Magnussen, som er professor emeritus ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo

Etter Bjugn-saken begynte Magnussen å søke etter forskning på dette feltet, og oppdaget at vitnepsykologi var et stort felt internasjonalt, like gammelt som psykologien selv. Mange av psykologiens pionerer hadde vært opptatt av barn og deres sårbarhet for suggestiv påvirkning.

Bjugn-saken startet i 1992, og var en omfattende etterforskning omkring påståtte seksuelle overgrep mot barn i Bjugn kommune, som endte med at den tiltalte ble frikjent i Frostating lagmannsrett.

- Vi har dessverre fremdeles saker i Norge der barna blir snakket med på en måte som gjør at de begynner å fantasere

Fagfolk kjenner ikke litteraturen

Ifølge Svein Magnussen vet vi mye om enkeltpersoners evne til å observere hendelser og deres hukommelse for de samme hendelsene, basert på både laboratorieforsøk og på studier av faktiske hendelser. Det er stor enighet om sentrale funn.

Forskerne er for eksempel enige om at høy grad av stress i en situasjon kan ha en negativ innvirkning på hukommelsen, men at dramatiske og traumatiske hendelser er mer levende i folks hukommelse enn mer dagligdagse hendelser.

Det er også vist gjentatte ganger at hukommelsen vår er sårbar og lett å påvirke, forklarer Magnussen. Hukommelse for en hendelse kan for eksempel påvirkes av egne holdninger og forventinger, og det hender vi husker ting vi ikke selv har opplevd. Barn, og spesielt de små barna, har en mindre detaljert hukommelse for hendelser enn voksne vitner. Og et vitnes tiltro til egen hukommelse trenger ikke å bety at han eller hun faktisk husker riktig, påpeker Magnussen.

Et vitnes tiltro til egen hukommelse trenger ikke å bety at han eller hun faktisk husker riktig.

Norske og internasjonale spørreundersøkelser av fagfolk – dommere, sakkyndige psykologer og psykiatere - viser imidlertid at en stor andel av dem har en annen oppfatning enn hva forskningen viser. Hvorfor er det slik, spør forskeren, og svarer:

Vanlig å ikke huske detaljer

Professor emeritus Svein Magnussen. Foto: Svein Harald Milde/ UiO

- De kjenner ikke forskningslitteraturen og baserer seg på psykologisk folklore. Ett problem i rettssammenheng er for eksempel at det forventes at vitner er i stand til huske helt dagligdagse og bagatellmessige hendelser som ligger lang tid tilbake. Tidligere politietterforsker Eirik Jensen ble spurt om en rekke bankinnskudd han foretok fem år tidligere – men hvor godt husker du dine egne bankinnskudd fra fem år tilbake? Her settes hukommelsen på prøvelser den ikke er laget for. Det ble skrevet i avisene at han skal ha svart «husker ikke» 24 ganger på 25 minutter. Hvis han faktisk hadde husket dette, hadde jeg vært veldig skeptisk.

Det er også et spørsmål om rettens aktører er klar over alle fellene de kan gå i når de skal bedømme vitners pålitelighet og troverdighet, forklarer Magnussen.

Tankemessige snarveier

- Og vi snakker ikke her bare om «confirmation bias», eller tunnelsyn, som er den populære betegnelsen på vår automatiske tendens til å registrere informasjon som bekrefter våre eksisterende hypoteser og meninger, og nedtone informasjon som motstrider disse. Det finnes i tillegg en rekke andre tankemessige snarveier som utfordrer påliteligheten av rettslige bedømmelser, utdyper professoren.

Ett av hovedformålene med den tverrfaglige forskningsgruppen i vitnepsykologi ved Psykologisk institutt, som nå omfatter psykologer, jurister og politietterforskere, er derfor formidling av forskningsresultater til juridiske og psykologiske fagmiljøer. Et av medlemmene i denne gruppen, Asbjørn Rachlew, fikk nylig Politiforums ærespris 2017 for sitt bidrag til politifaget.

- Forskningsgruppens egen forskning er bredspektret. Studier av barn som vitner, vurderinger av vitners troverdighet og undersøkelser av hva norske fagfolk og lekfolk tror om påliteligheten av vitners hukommelse er sentrale tema, sier Magnussen.

Spontant er riktig

Studiene av barn som vitner har vært gjennomført ved Enheten for kognitiv utviklingspsykologi, ledet av professor Annika Melinder.

Forskningsgruppen har blant annet gjennomført den internasjonalt sett mest omfattende analyse av avhør av barn hvor det er mistanke om overgrep. Og resultatene er ikke helt betryggende, ifølge Magnussen.

- Dersom barn spontant forteller, så er det de sier stort sett korrekt. Det trenger ikke å være så mye eller rikt på detaljer, men det de sier er riktig. Men dersom avhørene er ledende i formen, kan barn fortelle om ting de faktisk ikke har opplevd. De norske avhørene har helt fra tiden før Bjugn hatt svært få åpne spørsmål og en betydelig andel suggestive spørsmål.

- Dersom barn spontant forteller, så er det de sier stort sett korrekt. Det trenger ikke å være så mye eller rikt på detaljer, men det de sier er riktig. Men dersom avhørene er ledende i formen, kan barn fortelle om ting de faktisk ikke har opplevd

- Det finnes mye forskning som viser at barn er sårbare for påvirkning. Før barn kommer til intervjuer med trenede etterforskere kan mange andre ha snakket med dem, og det gjør jobben vanskeligere. Man må stille helt åpne spørsmål og unngå å lede barnet på avveie. Spørsmålene må ikke antyde hva som er det forventede svaret.

Magnussen nevner Kevin-saken, den tragiske saken fra 1998 hvor to gutter på fem og sju «tilsto» og ble funnet skyldige for drapet på sin fire år gamle lekekamerat i Arvika, Sverige. En dokumentar fra SVT skapte stor debatt om politiets metoder. Den viser at guttene ble utsatt for til sammen 30 timelange avhør uten hverken advokat eller foreldrene til stede. Det er fortsatt en rekke ubesvarte spørsmål om hva som egentlig skjedde augustdagen i 1998, og i mai 2017 gjenopptok påtalemyndigheten i Karlstad etterforskningen av Kevin-saken. 

- De er antakelig helt uskyldige, og det er all grunn til å tro at det går en drapsmann fri. Dette kan også skje i dag. Feltet må utvikles, og kunnskapen spres. Utdannelsen av politietterforskere er helt klar på dette, men spørsmålet et om etterforskerne i sin hverdag alltid følger de anbefalte krav.

- De er antakelig helt uskyldige, og det er all grunn til å tro at det går en drapsmann fri. Dette kan også skje i dag.

Etablerte vitnepsykologi som fagfelt i Norge

Bjugn-saken var en øyeåpner og en medvirkende årsak til at Magnussen etter hvert beveget seg bort fra grunnforskning innen sansepsykologi og hukommelse, og inn i vitnepsykologiens fascinerende verden.

- Jeg tenkte at nå har jeg holdt på med grunnforskning i mange år – kanskje jeg skulle skifte felt? Man kan ikke holde på med akkurat de samme tingene gjennom en hel karriere. Selv har jeg skiftet beite hvert tiende år, det er mye mer spennende.

Magnussen fikk med seg andre engasjerte kollegaer, og den første artikkelen om vitnepsykologi stod på trykk i Lov og Rett i 1998. Den var skrevet sammen med Geir Overskeid og het «Påliteligheten av øyenvitneforklaringer». Artikkelen oppsummerte kunnskapsstatus på en del sentrale temaer innen vitnepsykologi. Et par år senere kom en serie artikler i norsk fagpresse om barn som vitner, vurdering av vitners troverdighet, og falske minner, flere skrevet sammen psykologiprofessor Annika Melinder, daværende doktorgradsstipendiat og jusprofessor Ulf Stridbeck. 

Disse artiklene ble godt mottatt i det juridiske fagmiljøet, og vitnepsykologi, som tidligere var temmelig ukjent i Norge, ble et aktuelt tema. Dette ledet til dannelsen av en liten tverrfaglig forskningsgruppe i vitnepsykologi, med en etter hvert god portefølje av nasjonale og internasjonale samarbeidsprosjekter som har resultert i hva professoren anslår til mellom 50 og 60 internasjonale publikasjoner i dette millenniet. I tillegg kommer en rekke artikler i norske juridiske og psykologiske fagtidsskrifter, og fagboken Vitnepsykologi, som nå er pensum for psykologistudenter.

Mer forskning i etterforskning

Professoren har vært sakkyndig i flere store saker, men sier nei når advokater spør ham om å være partsoppnevnt sakkyndig. Som forsker vil han være nøytral, og gi retten bakgrunnsinformasjon de trenger for å foreta egne vurderinger. Vitnepsykologi kan slik være et verdifullt bidrag i retten. Magnussen mener imidlertid at vitnepsykologi også burde brukes mer i selve etterforskningen.

- De analyserer og etterprøver jo ellers alt mulig, fra ballistikk til fingeravtrykk, så hvorfor ikke i enkelte sammenhenger hvor vitneobservasjoner er viktige, gjennomføre eksperimenter og vurdere hvorvidt det er mulig og rimelig at vitner husker pålitelig under de aktuelle betingelsene? Det er få internasjonale eksempler på bruk av vitnepsykologi under etterforskning, og norsk politi skal berømmes for å ha hentet inn vitne-psykologisk assistanse i vurderingen av påliteligheten av fotokonfrontasjonen i den såkalte Lommemann-saken. Det er en nokså unik bruk av forskning i etterforskning.

Vitnepsykologi – et samfunnsfag

Hva vil du si til kommende studenter?

- Hvis de tenker at vitnepsykologi er et fag som utelukkende hører hjemme i rettssalen, tar de feil! Dette handler om dagliglivets psykologi, om hvor gode observatører og rapportører vi er om det som skjer rundt oss på alle livets områder. Vitnepsykologi er absolutt et samfunnsfag. Det handler om hvordan vi oppfatter, fortolker og forstår menneskelige handlinger og sosiale situasjoner, og hvordan vi husker dem senere. Når vi i parforhold krangler om hvem som sa og gjorde hva, slår vitne-psykologisk kunnskap inn. Parterapeuter burde være skolert i dette.

Det handler også om hvor gode vi er til å oppdage løgn. I boka «Vitnepsykologi 2.0» er det et eget kapittel om løgn. For hvor gode er vi egentlig til å oppdage at andre lyver?

- Svært dårlige, svarer professoren kontant.

Fast foreleser for dommere

Jurister og dommere er interesserte i vitnepsykologi, sier professoren, og Magnussen har vært fast foreleser på kurs for nyutnevnte dommere i mange år. Domstoladministrasjonen kjøpte inn et eksemplar av fagboken «Vitnepsykologi» til hver eneste domstol i Norge.  Denne boken, som kom ut for første gang i 2004 og som nå er ute i en oppdatert versjon, er en bred og tilgjengelig gjennomgang av internasjonal forskning på feltet.

Magnussen satt også i Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker de seks første årene den eksisterte. Han sitter også i Tilsynsutvalget for dommere, og flere av medlemmene av forskningsgruppen i vitnepsykologi har sentrale posisjoner i dette fagfeltet, som omhandler både psykologi og jus.  

Vitnepsykologi har altså etablert seg som en viktig fagdisiplin i norsk rettssammenheng. Forskningsgruppen er nå også i gang med oppfølgere av flere studier og er aktive på formidlingsfronten. Kunnskapen finnes, sier Magnussen, men beklager at den ikke spres i tilstrekkelig grad. Han mener at det fremdeles er for lite kunnskap om sentrale vitnepsykologiske emner blant fagfolk og meddommere.

– Men, sier Magnussen, vi er i gang. Jeg pleier å sitere Churchill: «It is not the end, it is not the beginning of the end, but it is, perhaps, the end of the beginning».

Av Nina Alnes Haslie
Publisert 23. mars 2018 11:19 - Sist endret 31. mai 2018 13:45