Vi trenger en ryddig instituttsektor

SV-fakultetet arrangerte nylig et møte med ledelsen ved større forskningsinstitutt i Oslo-området for å diskutere samarbeid om forskerutdanning og ekstern finansiert forskning. Med over 60% av alle fakultetets doktorander ansatt eksternt, og med utallige individuelle forskningssamarbeid og eksterne toerstillinger blant fakultetets ansatte, er det åpenbart at vi ikke står alene om å drive samfunnsforskning i Oslo-regionen. Det er likevel første gang det har vært gjennomført et slikt møte, med sikte på gjensidig strategisk samarbeid.

Norsk samfunnsforskning kjennetegnes av en sterk og uavhengig instituttsektor, og over tid er det etablert en fruktbar arbeidsdeling: Universitetene tar seg primært av samfunnsvitenskapelig grunnforskning, forskerutdanning og undervisning, mens instituttesktoren primært tar seg av den mer anvendte delen av samfunnsforskningen. Skillet er ikke absolutt, men tilstrekkelig tydelig til å legge til rette for utstrakt samarbeid mellom instituttsektoren og akademia. Sammenlignet med andre land er denne organiseringen unik, og et viktig bidrag til at norsk samfunnsforskning i dag hevder seg meget godt internasjonalt, og samtidig har en høy samfunnsmessig relevans. Norske samfunnsforskere er for eksempel langt mer synlige i offentlig debatt enn det som er tilfellet i land som Sverige og Storbrittannia.

Aftenpostens oppslag om uryddighet i grenseoppgangen mellom forskningsoppdrag og konsulentoppdrag har ført til et kritisk søkelys på instituttsektoren de siste ukene. Utviklingen er urovekkende også for oss. Tvilsomme kontrakter innen oppdragsforskning truer ikke bare forskninginstitutters renommé, men undergraver også grunnlaget for samarbeid mellom instituttsektoren og akademia, et samarbeid som er tuftet på en tydelig komplementaritet og integritet. Dette er spesielt urovekkende fordi det føyer seg inn i rekken av politiske signaler og incentiver som samlet kan bidra til å gjøre institusjonene likere enn det de er i dag, og dermed – paradoksalt nok - svekke snarere enn å styrke grunnlaget for samarbeid og arbeidsdeling.

Det finnes flere eksempler på en økende uklarhet i rolleforventninger og arbeidsdeling: Ett eksempel er forventningen til universitetssektoren om økt ekstern finansiering, noe som i praksis – om vi ikke er bevisste på vårt primære samfunnsoppdrag - kan innebære et press mot å hente inn penger på oppdragsforskning. Samtidig er detforventninger til at instituttsektoren skal tilby undervisning i tilknytning til større bevilgninger.

Resultatet kan bli at vi i økende grad beiter på hverandres områder, vi prøver å bli dyktigere på det de andre allerede kan best, og vi risikerer på sikt å undergrave det grunnlaget for samarbeid som har kjennetegnet norsk samfunnsforskning i mye av etterkrigstiden.

Sterk faglig integritet hos oppdragsforskerne gjør dem til interessante samarbeidpartnere for akademia. Uten en sterk instituttsektor svekkes også universitetsmiljøenes mulighet for å styrke både kvalitet og relevans. Vi kan konkurrere om instituttsektorens oppdrag, men vi kan neppe matche deres tematiske kompetanse eller fylle den rollen de i dag spiller som en buffer og formidler mellom samfunnets umiddelbare kunnskapsbehov og den internasjonale forskningsfronten.

Derfor trenger vi dem, som samarbeidspartnere med sterk integritet og ryddige kontraktsforhold.

 

Av Marianne E. Lien (prodekan)