Investeringsteori

Allerede i 1940 publiserte Haavelmo en rekke korte artikler innenfor investeringsteori, men det var først i 1960 hans hovedverk på området "A Study in the Theory of Investment" ble utgitt. Boka er et angrep på standard Keynesiansk etterspørsel etter investeringer og et forsøk på å forklare hvorfor netto investeringer er så volatile og nesten alltid er positive.

“Det er ingen senere studier av investeringsadferd som overgår Haavelmos studie når det gjelder filosofisk dybde eller logisk stringens. Den empiriske litteraturen har hovedsakelig blitt basert på å føye diverse lag og å introdusere justeringskostnader. Begge disse utviklingene ble forutsett og analysert i Haavelmos bok” (Førsund 1989)

Haavelmo så for seg en modell med et profittmaksimerende firma. Til en gitt sekvens med produktpriser, faktorpriser, og rentenivå vil det eksistere et optimalt kapitalnivå.  Dette nivået er enten likt eller ulikt kapitalnivået som firma har fra tidligere perioder.  Haavelmo så for seg at investeringene er raten av endring i kapitalnivået per enhet tid. I utgangsperioden vil kapitalnivået enten være uendret eller gjøre et "hopp" til et nytt nivå. Da vil endringsraten per tidsenhet være uendelig. Investeringsetterspøreselen i dette punktet vil derfor ikke være definert, og man kan ikke skrive investeringsetterspørselen som en kontinuerlig funksjon av rentenivået.

Et hovedpoeng i Haavemos investeringsteori var at fra profittmaksimerende adferd til bedrifter kan du finne hvilket realkapitalvolum bedriftene ønsker. Dersom det ønskede realkaptialvolumet er større enn det eksisterende, ønsker bedriftene mer realkapital. Realinvesteringer blir derfor definert som ønsket realkapitaltilvekst dividert på hvor fort kapitalvarene kan leveres. Denne leveringstiden er bestemt blant annet av kapasitetutnyttelse i den kapitalvareproduserende del av økonomien i landet selv eller i utlandet. Ønsket realkapital kan være en funskjon av renten og dermed vil investeringene også være det. Men leveringstiden er en størrelse somn er bestemt av forhold som ikke trenger å ha noe med renter å gjøre.

Kritikere (blant annet Jørgenson 1967, Sandmo 1971) hevdet at Haavelmo tok feil og at det var mulig å utlede en kontinuerlig etterspørselsfunksjon. Et spesialtilfelle vil for eksempel være når kapitalstokken er i likevekt og prisene og renten endres kontinuerlig. I stedet for å spørre hva som skjer med investeringene når rentenivå blir hevet ceteris paribus, spurte Jørgenson hva som skjer med investeringer når rentenivå øker sammen med fremtidige kapitalpriser slik at dagens pris på kapital er uendret.

A Study in the Theory of Investment er en svært omfattende bok og enkelte har hevdet at kritikere kanskje har misforstått noen av hovedargumentene i boka. På 1950-tallet holdt Haavelmo en rekke forelesninger for å klargjøre tema, og disse forelesningsnotatene kan kaste et nytt lys over verket. Trykk her for notatene

Haavelmos investeringsteori har en rekke likheter med Tobins q-teori (1967) som fremdeles blir brukt i lærebøker i dag. Forskjellen ligger i at Tobin brukte en en-sektor modell hvor blant annet justeringskostnadene opptrer internt i firmaet, mens Haavelmo laget en tosektormodell hvor justeringskostnadene i stedet utenfor firmaet på makronivå. Selv mente han at modell han laget var nærmere hva Keynes faktisk mente i "General Theory" enn den standard Keynesianske etterspørselsfunksjonen. Le Roy (1983) argumenterer for at en tosektormodell med sektorspesifikk kapital ville vært enda nærmere. 

Moene, Karl Ove, Rødseth Asbjørn, Nobel Laureate Trygve Haavelmo, Journal of Economic Perspectives, 1991, 5, 3, 175-192

Førsund, Finn, “Om Haavelmos investeringsteori” Sosialøkonomen 1989, 43, 11. 

Tobin, James, "A General Equilibrium Approach to Monetary Theory," Journal of Money, Credit and Banking 1969, 29, 40-47

Le Roy, Stephen S., "Keynes' Theory of Investment" History of Political Economy, 1983, 15, 397-421.

 

Publisert 17. jan. 2011 08:44 - Sist endret 4. feb. 2011 10:39