Usikre rangeringer med stor politisk betydning

Økonomer ved Universitetet i Oslo påpeker usikkerheten i prestisjefylte rangeringer. Tirsdag 31. oktober kom Verdensbanken med rapporten for 2018.        

Bilde av Moene foran en tavle påskrevet med formler og grafer

- Media og politikere elsker rangeringer, særlig når eget land kommer godt ut. Men spørsmålet er om det er hold i disse bombastiske rangeringene som indeksene presenterer, sier professor Kalle Moene.

En kan knapt åpne en avis uten å finne referanser til rangeringer av land. Singapore er bedre enn New Zealand som igjen er bedre enn USA når det gjelder hvor næringslivsvennlig landet er. Norge er bedre enn Canada som igjen er bedre enn Australia målt etter hvor bra landet er å bo i – heter det.

- Media og politikere elsker rangeringer, særlig når eget land kommer godt ut. Men spørsmålet er om det er hold i disse bombastiske rangeringene som indeksene presenterer. Vi finner at det er nesten umulig å skille landene fra hverandre, sier Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Forskningen, som han har gjort sammen med Bjørn Høyland og Fredrik Willumsen, har ledet til at Verdensbanken nå presenterer sine internasjonale rangeringer med noe mindre skråsikkerhet.

Likere enn rangeringen viser

- Vårt utgangspunkt var hvordan de mest brukte og prestisjefulle indeksene – Verdensbankens Doing Business Index, Freedom House sin mer politiske Freedom in the World, og FNs Human Development Index – rangerte land etter hverandre som i praksis var helt like. Rangeringene ble framstilt som en fasit, med konsekvenser for politikernes prioriteringer. Den mest kritikkverdige indeksen er ‘Doing Business’, ifølge Moene.

 - Den måler hvor næringslivsvennlig et land er. Den viser imidlertid ikke usikkerheten som ligger i rangeringene, selv når vi godtar grunnlagsmaterialet.

Verdensbanken samler inn informasjon om en rekke indikatorer, for eksempel hvor ofte strømmen går i et land, hvor mange kontorer en kommende bedriftsleder må innom for å etablere seg, pris på lisenser, hvor lett det er å få byggetillatelser eller søke om lån. Mange enkeltindikatorer benyttes altså som et uttrykk for næringslivsvennlighet.

- Men når disse enkeltindikatorene ikke beveger seg i takt med hverandre, er det et uttrykk for at de er usikre signaler på det som virkelig skjer. Vi kan beregne denne usikkerheten – ved simuleringer - og vise at det da ikke er noe grunnlag for de presise rangeringene.  Det er bedre å dele landene inn i grupper, enn å påstå at land nummer tre er klart bedre enn land nummer ni.

Verdensbanken tok kritikken på alvor, og på bakgrunn av forskningen i Oslo gjennomførte de i 2012 en uavhengig evaluering av flere faktorer ved ‘Doing Business’-rapporten. De ville også ha tilsendt metoden som forskergruppen brukte.

Stor appell

- Appellen til slike rangeringer ligger i den enkle og klare meldingen. Det er konkurranse land mot land. Indeksene viser den umiddelbare suksess eller fiasko i forhold til andre.  Akkurat som fotballag rangeres etter resultatene de oppnår, rangeres land etter hvor gode forhold de tilbyr sine innbyggere, sitt næringsliv og sine politiske aktører. Alle kan forstå meldingene og alle kan bruke dem for egne formål.

- Siden starten av 2003 har rangeringene i ‘Doing Business’, den mest leste publikasjonen til Verdensbanken, inspirert godt over hundre reformer i forskjellige land, sier Moene.

Han fortsetter: Regjeringer setter seg mål. Landet deres skal nå topp 25 listen. Det skal bli bedre enn Mauritius eller Saudi Arabia, som har vært på grensen til topp 25. Heiagjengene er også med, sier han videre: Det renommerte tidsskriftet Forbes Magazine insisterer på at ‘Doing Business’ er et godt utgangspunkt for investorer. Like applauderende er The Economist, som hevder at ‘Doing Business’ gir presise tall for forhold som folk bare hadde vage oppfatninger av.  

- Men alt dette er måling uten teori, tallene blir altfor presise. Det er ikke mulig å måle hvor gode land er å leve i, eller hvor lett det er å drive næringsvirksomhet der, sier Moene

Krevende å måle

- Vi påpeker at Verdensbankens rangering er bygget på svært usikre observasjoner. Dette er også tydelig i FNs Human Development Index. For hva kjennetegner egentlig et godt liv, og hvordan skal vi måle det?

Hvor mange som går på skole, hvor høy inntekt et land har og hvor lenge befolkningen lever kan si noe om hvor godt det er å leve i det landet, men dette er ikke sikre indikatorer på livskvalitet, understreker Moene.  

- Indikatoren egner seg kanskje aller minst til å skille mellom nesten like rike land, fortsetter han. Norge kom seirende ut på FNs Human Development Index i 2008. De tre forskerne viser imidlertid at sannsynligheten for at FN hadde fått de fire første landene riktig i rangeringen var mindre enn tre prosent.

- De fire beste landene var altså egentlig helt like.

Politisk kosmetikk

Doing Business sin logo
Moene påpeker at særlig utviklingsland bruker Verdensbankens rangering til å markedsføre seg. Han er redd for at rangeringene blir brukt feil.

- Det er et problem at Verdensbanken og andre framstiller unøyaktige målinger som om de skulle være helt presise, med store politiske konsekvenser for noen land, sier Moene. Han er redd for at rangeringene blir brukt feil.

- Når verden er så opptatt av dem, kan det bety at myndigheter begynner å forbedre politiske og byråkratiske forhold som kan gi dem en bedre plass på rangeringen, uten at dette gjør forholdene bedre verken for næringslivet eller for befolkningen.

Politisk kosmetikk kaller han dette. Moene påpeker at særlig utviklingsland bruker Verdensbankens rangering til å markedsføre seg. Malaysia laget for noen år siden en stor reklamekampanje for å vise verden at landet hadde steget på rangeringen, for å tiltrekke seg næringsliv og investorer.

Om en skulle ta usikkerheten med i betraktningen, ville det imidlertid mest sannsynlig være lite som skilte Malaysia og landene som kom rett over og rett under.

- Ingen burde være glad i overfladiske målinger som ikke tar for seg mekanismene i det økonomiske og politiske systemet. Hvis vi for eksempel skulle forsøke å finne hvor lett det er for kvinnelige entreprenører å etablere seg i for eksempel Nigeria, så må vi sette oss i deres sted og finne ut hva som begrenser deres muligheter.

Kilder:

Av Nina Alnes Haslie
Publisert 31. okt. 2017 15:12 - Sist endret 3. nov. 2017 13:51