Forebygging og intervensjon

Dette temaet analyserer forebyggingstiltak fra statlige og ikke-statlige aktører. Temaet drøfter normative spørsmål knyttet til på hvilken måte det liberale demokratiet bør beskytte seg selv mot udemokratisk eller illiberale politiske krefter. Mer spesifikt analyserer C-REX programmer som bistår og reintegrerer tidligere ekstremister; kommunikasjon med ekstremister;  igangsetting og koordinering av statlige tiltak; overnasjonalt samarbeid og koordinering; og balansen mellom forebygging og frihet.

Senteret vil fokusere på hvordan sivilsamfunnet og myndighetene forholder seg (eller ikke) til hatkriminalitet, hatprat og høyreekstrem vold. Bildet viser en aktivist fra English Defence League og en politimann under en demostrasjon i Newcastle i 2010.

Foto: Gavin Lynn / Wikicommons.

Reintegrering av tidligere ekstremister

I flere europeiske land finnes det ulike tiltak som skal bidra til at personer kan komme seg ut av ekstreme grupper og bli reintegrert i storsamfunnet. Disse tiltakene varierer med tanke på hvem som er målgruppen (for eksempel høyreekstremister, militante islamister, returnerte fremmedkrigere eller kriminelle gjengmedlemmer), hvilke institusjoner som driver programmene (for eksempel organisasjoner i sivilsamfunnet, politiet, kriminalomsorgen eller kommunen), om de fokuserer på endringer i holdninger eller atferd, og hvorvidt de benytter tidligere ekstremister som mentorer. Det har nylig vært gjort noen studier av individuelle årsaker til at personer forlater ekstreme grupper, men så langt har det vært få sammenlikninger av de ulike tiltakene. En systematisk komparativ analyse av ulike typer av avhopper- og reintegrasjonsprogrammer på tvers av europeiske land vil være fruktbart for å vurdere styrker og svakheter ved ulike tilnærminger i ulike kontekster.

Kommunikasjon med ekstremister

En sentral metode for å forebygge og motvirke ulike former for ekstremisme er å kommunisere med direkte med potensielle eller aktive ekstremister. Dette kan skje i ulike faser av en radikaliseringsprosess. Gjennom sosialisering i familie og skole kommuniseres verdier og holdninger som kan bygge moralske barrierer mot vold og ekstremisme. Politi, lærere og ungdomsarbeidere gjennomfører bekymringssamtaler med ungdom som beveger seg inn mot ekstreme miljøer og aktiviteter. Politiet griper inn med advarsler overfor personer som fremsetter trusler på sosiale medier eller som er i en tidlig fase med å forberede voldelige aktiviteter.

Sikkerhetstjenester snakker med kilder i ekstremistmiljøene. Hvis noen har begått straffbare handlinger, foretar politiet avhør. Gisselforhandlere kommuniserer med terrorister under gisselsituasjoner eller pågående terroraksjoner. Og samtaler er også sentralt for å bistå avhoppere fra ekstreme miljøer. Alt dette handler om å kommunisere med ekstremister. Men med unntak av politiavhør, er disse kommunikasjonsprosessene i liten grad forsket systematisk på. Hvorfor er det for eksempel slik at politiet  har hatt suksess med ulike former for forebyggende samtaler i møte med unge høyreekstremister, mens bruk av samme metode i møte med personer involvert i militante islamistiske grupper har vært mindre vellykket.

Gjennom forskning kan vi få bedre innsikt i hvorfor kommunikasjon fungerer bedre i noen sammenhenger enn i andre, hvordan slik kommunikasjon kan bli bedre tilpasset ulike målgrupper, og hvordan andre forebyggingsaktører noen ganger kanskje er i bedre posisjon enn politiet til å nå fram til bestemte typer ekstremister.

Igangsetting og koordinering av statlige tiltak

Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme er ofte komplekst all den tid det primært håndteres på det lokale nivået, men krever koordinering mellom lokale og nasjonale aktører. Norske kommuner lærte mye om hvordan å håndtere fremmedfiendtlige grupper på 1990- og tidlig på 2000-tallet, men disse lærdommene må tilpasses en ny virkelighet. Eksisterende rehabiliteringsprosjekter bør for eksempel studeres kritisk for kunne gi gode råd til beslutningstakere. Hvordan håndterer sivilsamfunnsorganisasjoner og politiet hatkriminalitet og hatprat?

Overnasjonalt samarbeid og koordinering

Ekstremisme og radikalisering er transnasjonale fenomen. Internasjonalt samarbeid og koordinering er derfor viktig dersom en skal lykkes med å bekjempe ekstremisme og begrense de negative konsekvensene av radikalisering. Vi trenger altså å studere hvordan, i hvilken grad og gjennom hvilke prosesser europeiske stater og institusjoner samarbeider når det gjelder bekjempelsen av politisk ekstremisme. Hvordan kan de dele oppgaver og ansvar på en effektiv og legitim måte? Internasjonal og europeisk politikk og respons har ikke alltid vært vellykket når det gjelder å redusere ekstremisme og terrorisme. Responser kan dessuten ha dyptgripende konsekvenser for sivile rettigheter og demokrati – og noen ganger kan det også gi utilsiktede konsekvenser i form av å bidra til mer snarere enn mindre ekstremisme.

Balansen mellom forebygging av terrorisme og frihet

Å avveie hensynet til mest mulig sikkerhet mot ønsket og størst mulig frihet er et tilbakevendende dilemma som trenger å bli analysert også av forskere. Der det meste av ekstremisme- og terrorismeforskningen forsøker å identifisere effektive mottiltak, er vi her primært interessert i å studere de motsetninger som finnes mellom overvåkning (av ekstremister) på den ene siden og innbyggernes krav på personvern på den andre siden, samt liberale demokratiske prinsipper som ytringsfrihet (for ekstremister) på den ene siden og beskyttelse av minoriteter på den andre. Hvilke innskrenkninger av individuell frihet er akseptable når det gjelder behovet for å beskytte samfunnet mot ekstremister som ansees for å være en trussel mot den sosial orden? Hvilke brudd på demokratiske normer er akseptable når det gjelder å holde ekstremistiske partier utenfor politiske maktposisjoner?

Publisert 29. feb. 2016 08:26 - Sist endret 9. mai 2017 11:20