Forskere må kreve sjekk av overskrifter og ingresser

"Den som skriver en kronikk eller gir et intervju, må kunne kreve å få godkjenne innpakkingen stoffet presenteres i" skriver Torkel Brekke i sin kronikk i Aftenposten, lørdag 17. desember.

Mitt år som forsker er rammet inn av et par kleine møter mellom egen forskning en ny medievirkelighet. Året har også gitt en rik høst av sinte meldinger fra fremmede i innboksen, men de skal jeg ikke ta opp her. Er det noe som ikke fungerer i relasjonen mellom forskning, medier og allmennhet?

For min del startet det da Universitetet i Oslos Senter for forskning om ekstremisme C-REX (hvor jeg har en 20 prosent stilling) åpnet i april. Vårt Land skrev en sak med den pirrende overskriften «Skal granske høyreekstreme kristne». Ifølge avisen mente jeg at Partiet De Kristne (PDK) var høyreekstreme. Problemet var at avisen aldri hadde snakket med meg.

Selvfølgelig er ikke PDK høyreekstreme. Det er et kristent parti med en blanding av verdikonservative og økonomisk liberale holdninger. Det stemte at jeg hadde satt i gang et lite forskningsprosjekt for å forstå deres politiske ideologi og aktivitet. Når en slik overskrift først er snappet opp i sosiale medier, er skaden gjort. Lederne i PDK gikk forståelig nok i vranglås, og det tok uker før tilliten var tilbake og gjorde det mulig å få mer informasjon.

Feilen spres raskt i sosiale medier

Bullshit asymmetri-prinsippet (også kjent som Brandolinis lov) sier at energien som skal til for å tilbakevise bullshit er ti ganger så stor som energien man bruker for å produsere den. Det er et problem. En feilaktig, men saftig, overskrift snappes opp og spres videre på sosiale medier på noen minutter. Få har interesse av å sjekke fakta – eller lese en artikkel skikkelig – hvis en overskrift eller en ingress bekrefter en fordom og et verdensbilde.

Mediekarusellen spinner som en propell, og den som vil hoppe på, risikerer å få hele greia i hodet før man finner fotfeste. Magefølelsen forteller meg at slike dynamikker gjør det stadig mer skremmende å bidra i offentlig debatt hvis man forsker om brennbare temaer, som for eksempel migrasjon, islam eller høyreekstremisme.

Forskere trekker seg tilbake

For å finne ut om magefølelsen stemte, gjorde jeg forrige uke en liten og høyst uvitenskapelig undersøkelse. Jeg utvekslet e-poster med rundt 20 kolleger, som alle jobber med de ovennevnte temaene. Deres tilbakemelding var nesten entydig. De og deres kolleger trekker seg tilbake fordi det er en stadig større belastning å uttale seg til mediene.

En dansk kollega – en professor – forklarte videre hvordan hun og flere hun kjenner ikke lenger orker påkjenningene. Uttaler man seg om disse temaene i Danmark, risikerer man eder og galle fra mange hold. Hun oppsummerte med at «alt i alt har diskussionen medført at «islamforsker» har fået en rigitg dårlig klang i offentligheten». Lignende tilbakemelding kom fra en sentralt plassert finsk professor som jobber med migrasjon.

En svensk kollega, også professor, fortalte at han hadde snakket både med mange kolleger, og med Brottsförebygganderådet, om problemet. Han mente at dette handler om et stadig sterkere press på forskeres ytringsfrihet. Altså, både i Norge, Sverige og Danmark, og sikkert mange andre steder, ser det for meg ut til å være en tendens til at forskere unngår å uttale seg fordi prisen er for høy. Det betyr ikke nødvendigvis at forskere blir helt borte fra offentligheten. Men det betyr kanskje at en bestemt type forsker står igjen: den tykkhudede rikssynseren.

Vi må dele et rammeverk av kunnskap

Men hvis det er slik at mange forskere med solid kunnskap om omstridte temaer med politisk betydning holder seg utenfor offentlig debatt, er det et demokratisk problem. Et fungerende liberalt demokrati krever kunnskap. Vi kan ikke godta en tilstand av post-truth, kåret til årets ord. I den mye siterte artikkelen Misinformation and the Currency of Democratic Citizenship, om feilinformasjon og demokrati i The Journal of Politics i 2000, viste James H. Kuklinski, sammen med en gruppe forskere, hvordan personene med galest antagelser om tingenes tilstand også er dem som er mest sikre på at de har rett i sine antagelser.

Mye senere forskning har fulgt opp samme problemstilling og blant annet påvist det som gjerne omtales som «the bakfire effect», nemlig at gale antagelser blir forsterket når de blir korrigert.

Men jo mer skråsikker og polarisert verden blir, jo viktigere er det med korrigering. Som borgere av et land trenger vi å dele et felles rammeverk av kunnskap for ikke bare å snakke forbi hverandre når politiske løsninger skal formes. Før var statskanaler og riksdekkende aviser en garantist for en felles plattform, men selv om en del tradisjonelle nyheter fortsatt står sterkt i Norge, er det store endringer på gang.

Mediene vil ha konflikt

Forskere nyter samfunnets tillit i den forstand at vi får jobbe ganske fritt med problemstillinger vi mener er viktige, og med metoder vi synes er egnet. Det er sjelden noen blander seg opp i hva vi gjør, og hvordan vi gjør det. Friheten innebærer selvsagt et ansvar for å bidra med nødvendig kunnskap til samfunnet. Å trekke seg unna er ganske enkelt ikke et alternativ. Så hvordan skal forskere overleve i en medieverden som blir råere og raskere?

Vi kan begynne med å bli kvitt noen illusjoner, og bli mer maktglade – eller i hvert fall mer maktbevisste. Hvis vi starter med å erkjenne at forholdet mellom forskning, medier og allmennhet handler om makt, kan vi begynne å tenke konkret om hvordan forskere skal ta mer styring over hvordan kunnskap brukes.

Den velbrukte triangelhypotesen til Gudmund Hernes forteller at mediene ønsker seg to motparter som er i konflikt. Mediene vil sette dem opp mot hverandre, med seg selv som antatt nøytral regissør i midten. Men forskere ønsker ofte å unngå en slik konfliktrolle for de vet bedre enn noen at det alltid er et større eller mindre element av usikkerhet i egen forskning. Skal man fungere som underholdning på en medieskapt kamparena, fungerer det ikke så godt om man insisterer på usikkerhet.

Feide usikkerheten under teppet

Usikkerheten ble feid under teppet da jeg mot slutten av året publiserte et notat om norske muslimers syn på renter og banklån, finansiert av Finansmarkedsfondet og utgitt av Civita. En rekke medier slo opp saken. Dagbladet skrev for eksempel «Religionsforsker ønsker islamske boliglån i Norge». Avisen endret overskriften etter noen timer, men igjen var skaden skjedd. Det handlet ikke lenger om usikker kunnskap med implikasjoner som pekte i forskjellige retninger, men om hva jeg ønsket meg. Saken levde snart sitt eget liv i sosiale medier, og nettsteder som Pegida og Document.no skrev selvsagt om islamisering og farlige forskere.

TV2 og NRK var kjapt på telefonen og ville lage TV-debatt. Begge hadde fått tak i Frps innvandringspolitiske talsmann, som visstnok var sterkt imot islamske boliglån. Jo, sa jeg, jeg kan godt stille til debatt, men det er ikke sikkert debatten blir så hard. Hva mener du, spurte fyren fra TV2; det er slik at du ønsker slike lån, og Frp ikke ønsker det, ikke sant? Triangelhypotesen blinket i bakgrunnen. Nei, sånn er det ikke, sa jeg. Men overskriftene da? spurte TV2. Stemmer de ikke?

Mer kontroll over tittel og ingress

Overskriftene, ja. Det er kanskje der vi bør starte hvis vi skal få større makt over eget budskap. Journalister er stort sett greie når det gjelder sitatsjekk, men klassisk sitatsjekk handler jo bare om brødtekst. Det som virkelig gjelder, er overskrift, ingress og bilder. Når journalisten leverer en tekst til desken, er det en ny logikk som overtar. Herfra gjelder det å tyne ut mest mulig av en sak.

Etiske normer for pressen uttrykt i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.4. sier: Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser (… )ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet. Selvsagt gjør journalister en viktig jobb ved å spisse et budskap. De er eksperter på å få ting lest, og kampen om oppmerksomheten blir stadig hardere. Det ser imidlertid ut som om mediene tøyer strikken stadig lenger. De vet at det er fort gjort å endre en tittel eller ingress på nett hvis de får kritikk. Da er det fristende å begynne med å ta en sjanse, og kline til for å få rask deling og mye trafikk.

Det råder en merkelig og stille aksept for at den som skriver en kronikk eller gir et intervju ikke har noe som helst styring over hva slags overskrifter, ingresser og bilder som brukes for å pakke inn teksten. Dét er problematisk for det er denne innpakkingen som avgjør det politiske livet til saken fra det sekundet den legges ut på nettet. Det første lille steget mot et mer bevisst forhold til mediene – og mer kontroll over hvordan egen kunnskap benyttes – kan derfor handle om disse elementene i en nyhetssak.

Må blir mer profesjonelle

Men en bred bevissthet om forskningens forhold til nye og gamle medier, må selvsagt også handle om langt større ting enn overskrifter og ingresser.

«Trøbbel i tårnet» var tittelen på en artikkel Ståle Wig og Henrik H. Svensen skrev i Nytt Norsk Tidsskrift tidligere i år, som skapte en del debatt blant forskere De hevdet at formidling ved universitetene var overlatt til profesjonelle kommunikasjonsrådgivere med uheldige konsekvenser, og at forskere måtte ta formidlingen tilbake. Jeg tror Wig og Svensen tok feil.

Forskere flest forholder seg ikke til kommunikasjonsrådgivere, og formidling av forskningsbasert kunnskap er for lite profesjonalisert, ikke for mye. Det er nok slik at mange forskere synes det er noe skittent ved å tenke strategisk om bruken av egen kunnskap. Det krever en dose kynisme å navigere i den nye medievirkeligheten.

Det er profesjonalisering vi trenger. Forskere blir forskere ved å ta en doktorgrad, gjerne kalt en PhD. En slik grad tar tre år og består først og fremst av arbeidet med egen forskning, som skal lede til en avhandling. Men i tillegg har de fleste PhD-løp i Norge 30 studiepoeng – altså et halvt års arbeid – med kurs. Obligatoriske kurs omfatter typisk vitenskapsteori og forskningsmetode.

Obligatorisk kurs i publisering

For å heve bevisstheten om forholdet til mediene hos nye generasjoner med norske forskere, bør universitetene og høyskolene (institusjonene som kan gi PhD-graden) ha kurs for PhD-studenter om publisering og forskningens rolle i samfunnet. Slike kurs kunne gjerne være en obligatorisk del av graden, og de burde ta for seg det strategiske og det politiske ved alle former for publisering. Publisering strekker seg nemlig fra det rent vitenskapelige (hvor f.eks. spørsmål om open access og open science er sentralt) til nettopp kontakten med tradisjonelle medier og sosiale medier.

Kunnskap er makt, men ikke før den inngår i relasjoner. Makt handler alltid om forhold mellom mennesker. Kunnskap blir makt først når personer, grupper eller organisasjoner kjemper om hva som skal formidles og hvordan. Forskning har en avgjørende rolle i samfunnet, men mange forskere kan bli mer bevisste på maktrelasjonene de befinner seg i når kunnskap skal formidles.

Det ser ut som det blir en naturlig del av arbeidshverdagen til forskere å imøtegå bullshit, slik den fremstående britisk klimaforskeren Phil Williamson sa i artikkelen Take the time and effort to correct misinformation i Nature for en ukes tid siden. Det trenger ikke være så vanskelig.

Vi kan starte med å kreve sjekk av overskrifter og ingresser før budskapet vårt sendes ut i verden.

Kronikken er publisert i Aftenposten, lørdag 17. desember

Publisert 22. des. 2016 10:40 - Sist endret 22. des. 2016 10:40