Vanskeligere for kommuner å håndtere islamistisk ekstremisme enn det var å håndtere nynazister på 90-tallet

En av årsakene er at islamistene i dag er eldre enn det nynazistene var.

Det forteller Yngve Carlsson. Han er spesialrådgiver i KS, kommunesektorens organisasjon, hvor han blant annet jobber med forebygging og bekjempelse av ekstremisme. Han har skrevet en rapport utgitt av C-REX, hvor han drøfter hvilke muligheter og utfordringer kommunene står overfor i forebyggingen av islamistisk ekstremisme.

Han har sammenlignet arbeidet som ble gjort for å løse opp de nynazistiske miljøene på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet med dagens situasjon.

- Nynazistene på 90-tallet var stort sett mellom 14 og 20 år. Kommunene jobbet allerede overfor dem, de kjente dem gjennom skole, fritidsklubber, barnevernet og utekontakten. Gjennomsnittsalderen blant islamistiske ekstremister er 27,5 år. De aller fleste har blitt radikalisert etter de fylte 20 år. Da er de utenfor grepet til det kommunale apparatet. Det betyr at kommunens muligheter for å jobbe overfor de som radikaliseres er begrenset, sier Carlsson.

En annen vesentlig forskjell, er at nynazistene var avhengig av å møtes lokalt.

- Det var før internett. I dag er det også lokale grupper, men man er ikke så avhengig av å møtes som man var før, og ikke minst kan rekrutteringen skje via nettet.

Vil ikke ha kontakt med kommunen

Høyreekstreme og deres problemer kunne i større grad løses av kommunene på 90-tallet. Da jobbet kommunen aktivt for at ungdommen skulle fullføre skole, eller at de litt eldre skulle få muligheter i arbeidslivet. Noen av de litt eldre fikk tilbud om utdanning eller arbeidsmarkedskurs et stykke unna bostedet slik at de måtte flytte bort for en tid. Dette bidro til å løse opp enkelte miljøer.

- Det ble også etablert foreldregrupper. Det skulle hjelpe foreldrene til å styrke sitt grep rundt barna, men også til å overtale foreldrene om å ikke snu ryggen til barna. Da risikerte man at nynazistene ville bli deres nye familie. I tillegg var det viktig å ha natteravner ute. Ikke bare for å ha kontroll, men for å kunne møte ungdommen på en positiv måte, forteller Carlsson.  

Da er dagens situasjon mer problematisk.

- Det er vanskeligere for kommunen å gjøre inngrep i voksne menns liv. Mange av dem vil ikke ha kontakt med det kommunale apparatet i det hele tatt. Hvis de er i kontakt med myndighetene, er det i stor grad det statlige apparatet de kommer i kontakt med, gjennom kriminalomsorgen, NAV-arbeid eller spesialisthelsetjenesten.

Gjennomgangen viser ifølge Carlsson at det er begrenset hva kommunene kan gjøre for å håndtere islamistisk ekstremisme. 

- Det viktigste arbeidet kommunene kan gjøre nå, er å drive godt forebyggende arbeid generelt. Det som forebygger kriminalitet, forebygger også ekstremisme. Mange av de som havner i islamistiske miljøer, har gått veien om kriminalitet.

Carlsson peker på at kommunene blant annet har ansvar for å forhindre at det etableres ghettoer.

- Det er ikke «svenske tilstander» i Norge. Vi har stor sett vært ganske gode på å hindre dannelsen av ghettoer.

Noe annet kommunene har et særlig ansvar for, er at gode verdier og holdninger blir formidlet i skolen.

- Det handler om aksept for demokratiet, og at man ikke løser politiske utfordringer med vold. I tillegg er det viktig at man fremmer toleranse overfor andre, også overfor dem som er annerledes enn seg selv.

Lærere og andre som møter ungdom må også lære hvordan de skal snakke med de som er i ferd med å utvikle radikale standpunkter, mener Carlsson.  

De fleste islamister er innvandrere

Bare en av fem islamister er andregenerasjons innvandrere. Det tyder på at mye godt integreringsarbeid gjøres allerede, mener Carlsson.  

- Det er positivt i den forstand at det ser ut til at mye av integreringsarbeidet virker. Her skiller Norge seg fra en del andre andre land. I flere engelskspråklige land er det langt flere andregenerasjons innvandrere blant ekstremistene, og flere av dem har høyere utdanning.

I Norge har de fleste ekstremistene kommet hit som barn eller ungdom, de har ikke tatt utdanning og står utenfor arbeidslivet.

- Det er de mest sårbare som rekrutteres. De som kommer hit som barn eller ungdom, har vanskelig for å klare seg gjennom en fremmed skolesituasjon. De har vanskelig for å lykkes i det norske samfunnet, og rekrutteres til kriminalitet eller islamistiske miljøer. En god del av andregenerasjons innvandrere i Norge tar høyere utdanning og gjør en klassereise. Det er positivt.

Av Astrid Hauge Rambøl
Publisert 10. okt. 2017 09:48 - Sist endret 10. okt. 2017 09:48