Mindre høyreekstrem vold i land med høyrepopulistiske eller høyreradikale partier

Fremskrittspartiets oppslutning og en åpen innvandringsdebatt kan forklare få tilfeller av høyreekstrem vold i Norge de siste 25 årene.

Ravndals avhandling viser at britiske Combat 18 – som hadde nære forbindelser til de Nordiske landene – er en av få høyreekstreme terrorgrupper som har operert i Vest Europa siden 1990.

Foto: David Hoffman

Det kommer frem i Jacob Ravndals ferske doktorgradsavhandling om høyreekstrem terror og vold. Han har kartlagt terrorangrep og alvorlige voldshendelser utført av høyreekstremister i 18 Vesteuropeiske land mellom 1990 og 2015.

­- Jeg har kun tatt med de mest alvorlige hendelsene. De som er inkludert er tilfeller hvor volden har hatt dødelige eller nær dødelige utfall, og tilfeller hvor det har blitt brukt dødelige våpen, som eksplosiver, skytevåpen, kniver eller lignende, sier Ravndal.

Trenden er tydelig: Siden 1990 har det blitt færre terrorangrep og voldshendelser fra høyreekstremt hold. I 2014 var det ingen drap i noen av de 18 landene, i 2015 var det ett.

Datasettet Ravndal har bygget opp er basert på åpne kilder, i hovedsak medieomtaler av hendelsene. Det har ikke eksistert en tilsvarende oversikt tidligere.

- Det har ikke eksistert data, og derfor har en rekke teorier som forklarer høyreekstrem vold blitt lansert, uten at de har kunnet bli bekreftet eller tilbakevist.  

To forklaringsmodeller

Seks av landene skiller seg ut med betydelig flere alvorlige voldshendelser: Sverige, Tyskland, Storbritannia, Hellas, Italia og Spania. Ravndal har sett på sammenhengen mellom vold og seks forklaringsfaktorer: grad av innvandring, oppslutning til høyreradikale og høyrepopulistiske partier, om landet har vært et autoritært regime, sosioøkonomiske forhold, grad av venstreekstrem vold og hvorvidt innvandringskritiske stemmer har fått komme til i offentligheten. Videre har han sett på hvilke kombinasjoner av disse forholdene som er tilstede i landene som har hatt mye høyreekstrem vold og ikke tilstede i de andre landene.

Felles for de tre nordeuropeiske landene, Sverige, Tyskland og Storbritannia, er kombinasjonen av høy innvandring, lav oppslutning til innvandringskritiske partier, og undertrykkelse og stigmatisering av innvandringskritiske stemmer i det offentlige rom. Frp kan altså ha bidratt til å hindre mobilisering på ytre høyre i Norge.

- Jeg tror at Frps relativt høye oppslutning og en åpen debatt om innvandring har gjort det vanskeligere for den ekstreme høyresiden å mobilisere i Norge.

I etterkant av 22. juli verserte den såkalte «trykkokerteorien», som argumenterer for at hvis enkelte meninger blir holdt utenfor den offentlige debatten, vil aktørene kunne ty til ikke-demokratiske virkemidler. Ravndals arbeids gir noe støtte til denne teorien.

- Avhandlingen gir empirisk støtte til teorien, men det fins foreløpig ikke nok empiri til å trekke en tydelig konklusjon. I tillegg bør det nevnes at dette gjelder voldelige hendelser, og ikke ekstreme holdninger.

De tre søreuropeiske landene, Hellas, Italia og Spania, har kombinasjonen av sosioøkonomiske utfordringer, arven fra tidligere autoritære regimer og omfattende venstreekstrem terrorisme til felles.

Ravndal understreker at han ikke kan si at dette er kausale forklaringer, men sier at funnene er konsistente, med ett unntak: I Nederland har de hatt høy innvandring, en lite åpen debatt og inntil nylig ikke et innvandringskritisk parti av betydning, men likevel få voldshendelser.

Manglet kunnskap etter 22. juli

Totalt har 303 personer i Vest-Europa blitt drept av høyreekstreme i 25-årsperioden Ravndal har kartlagt. De 77 personene som ble drept i terrorangrepet 22. juli utgjør dermed nesten en fjerdedel av de drepte. Norge er likevel ikke kategorisert som et land med mye høyreekstrem vold og terror, fordi antallet hendelser har vært lavt.

- Terroren 22. juli skiller seg tydelig ut i materialet. Det er et veldig høyt antall drepte, og det var et uvanlig komplekst angrep, hvor terroristen brukte både eksplosiver og skytevåpen. I tillegg var angrepet langt mer målrettet enn andre høyreekstreme angrep. Ingen andre angrep har vært like komplekse. Det at det skiller seg sånn ut, gjør at det må tolkes innen andre rammer enn bare høyreekstremisme.

Angrepet har likevel noen fellestrekk med andre angrep hvor det har blitt brukt skytevåpen eller eksplosiver som har vært planlagt på forhånd:

- Slike angrep blir ofte utført av ensomme aktører, noen ganger av små celler. Det er også ofte et betydelig innslag av psykologi, som også bør tas med i analyser av disse hendelsene.  

Terrorangrepet i 2011 er bakgrunnen for Ravndals avhandling. I etterkant av angrepet ble det klart at norske forskere visste for lite om høyreekstremisme. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) hadde Norges største forskningsmiljø på terror, men forsket primært på jihadisme. For å bidra til å øke kunnskapen om høyreekstrem vold lyste de ut en doktorgradsstilling som skulle forske på høyreekstrem vold.

- Jeg brukte hele det første året på Breivik og den antiislamske bevegelsen han hadde hentet inspirasjon fra. Jeg fulgte rettsaken og leste manifestet hans. Etter hvert ble det veldig klart for meg at de antiislamske nettsidene hadde hatt en begrenset rolle i Breiviks radikalisering. Sidene han skrev på var i all hovedsak ikke-voldelige, og Breivik ønsket i utgangspunktet å være en skribent. Men han ble avvist av miljøene han prøvde å knytte seg til, og det tror jeg var en avgjørende hendelse for han. Det var på samme tid han begynte å planlegge angrepene.

Verst i Sverige

Ravndal har gått i dybden for å forstå hvorfor Sverige har hatt flere tilfeller av høyreekstrem vold enn Norge, Danmark og Finland til sammen. Han mener man må tilbake til andre verdenskrig.

- Sverige var nøytrale under krigen, og i motsetning til i de tre andre landene, ble ikke det nasjonalsosialistiske miljøet i Sverige pulverisert etter krigen, slik det ble i de øvrige landene. Det nasjonalsosialister i Norge og Danmark ble opptatt av etter krigen, var å gjenopprette æren etter det knusende landssvikeroppgjøret. I Sverige fikk bevegelsen tid og ro til å bygge seg opp til en kritisk masse, og bevegelsen overlevde selv når den mistet sentrale personer.

Ved inngangen til 1990-tallet var det en voldsom oppsving i høyreekstrem vold i alle de fire landene.  Ravndal tror det var en reaksjon på masseinnvandring i kombinasjon med at skinheadkulturen ble populær. Men selv om volden økte i alle de fire nordiske landene, var det betydelig flere voldshendelser i Sverige. Der har innvandringskritiske røster har i mindre grad fått slippe til i den offentlige debatten enn i de øvrige landene. 

Jacob Aasland Ravndal- Folk i Sverige har i hvert fall hatt en oppfattelse av at debatten har vært stengt for innvandringskritikere, og dette bildet har blitt styrket av at enkelte svenske redaktører har gått ut og innrømmet at de var med å bidra til å stenge innvandringskritiske stemmer ute fra debatten.

I tillegg har Sverige ikke hatt et innvandringskritisk parti av betydning før Sverigedemokraterna slo gjennom ved riksdagsvalget i 2014. Det har hatt betydning for mobiliseringen til ytre høyre.

- Når folk opplever at de ikke har tilgang til å delta i debatten og ikke ser noen muligheter for å gå gjennom demokratiske kanaler, blir det lettere for ekstreme grupper å mobilisere.

Ravndal forventer at et sterkere Sverigedemokraterna etter hvert vil føre til at det vil bli vanskeligere å mobilisere til høyreekstreme grupper, i alle fall dersom partiet etter hvert blir akseptert av det øvrige politiske etablissementet.

Nynazister i norske gater

I juli demonstrerte Den nordiske motstandsbevegelsen i Kristiansand. Flere av deltagerne hadde kommet fra Sverige.

- Demonstrasjonen var nok et bevis på svenskers sterke posisjon i det nordiske nynazistmiljøet. Svenskene bidro til både planlegging og gjennomføring av demonstrasjonen. Motstandsbevegelsen i har hatt store problemer med å rekruttere medlemmer i Norge, og den norske delen av organisasjonen har nesten ikke vokst siden den ble opprettet i 2011.

Ravndal forventer at vi kommer til å se flere lignende demonstrasjoner fremover. Han tror voldspotensialet til Den nordiske motstandsbevegelsen først og fremst vil kunne bli synlig i møte med ytterliggående antirasister.

- Det kan bli en dynamikk der mobilisering på ytre høyre fører til mobilisering på ytre venstre. Det vil likevel være en relativt liten gruppe som skaper mye rabalder, uten at noen av sidene representerer det brede samfunnet.


Disputas: Jacob Aasland Ravndal, Right-Wing Terrorism and Violence in Western Europe: A Comparative Analysis 

Av Astrid Hauge Rambøl
Publisert 10. okt. 2017 09:32 - Sist endret 10. okt. 2017 09:32