Hatytringer et kollektivt ansvar

Vi bør ikke la en terminologi om hatytringer omforme rasismens vesen til bare å bli individuell, emosjonell og impulsdreven, skriver Cora Alexa Døving ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.

Fireårig strategi mot hatefulle ytringer

Regjeringen har lansert en fireårig strategi mot hatefulle ytringer. Det er viktig og positivt at myndighetene tar fenomenet på alvor. Planen har flere gode tiltak, som de rettet mot arbeidsliv og skole. Her er det lagt vekt på å utvikle arenaer for inkludering og bevisstgjøring omkring fordommer. Hvilke andre områder burde være til stede i en strategi mot hatefulle ytringer?

I likhet med diskusjonene i offentligheten ellers, har den foreslåtte strategien langt på vei redusert hatytringer til et spørsmål om individuell atferd, og som et fenomen avskåret fra samfunnsutviklingen. «Hatefulle ytringer» rommer alt fra mobbing på Facebook og trusler mot samfunnsdebattanter til rasisme og gruppefiendtlighet. Det er særlig den samfunnsmessige dimensjonen begreper som diskriminering og rasisme peker mot som forsvinner i debatten om hatytringer.

Fire rapporter om hatytringer

I sammenheng med lanseringen av handlingsplanen offentliggjorde regjeringen fire rapporter om hatytringer skrevet av forskere ved Institutt for samfunnsforskning. De stiller spørsmål ved hvorvidt hatefulle ytringer skal oppfattes som et omfattende eller marginalt fenomen. Tall viser at det er mellom to og sju prosent av befolkningen som har opplevd å motta hatefulle ytringer.

Samtidig viser tall fra USA at 53 prosent av befolkningen har erfart å observere hatefulle ytringer på nettet. Med tanke på bruken av sosiale medier i Norge er tallet neppe lavere her. Det er dette faktum som gjør hatefulle ytringer til et omfattende fenomen. Like fullt legger regjeringen hovedvekten på den individuelle mottaker og hva hatytringer gjør med den offentlige meningsutveksling. Dette er selvsagt viktig, men det bør ikke gå på bekostning av et bredere perspektiv. Spørsmålet om hva hatytringer gjør med andre sider av samfunnet enn den offentlige meningsutvekslingen, bør være vel så sentralt. Kan for eksempel sirkuleringen av hatefulle ytringer mot minoritetsgrupper føre til at de blir diskriminert på arbeids- eller boligmarked?

Studier av hatytringer bygger gjerne på spørreundersøkelser der respondentene først er spurt om de har ytret seg offentlig. Svarer de ja, får de et oppfølgingsspørsmål om erfaringer med hatefulle reaksjoner. Dette har gitt viktig innsikt i hvor psykisk belastende det er å være mottaker av hatefulle ytringer, men slike studier fanger ikke opp erfaringer ved å observere hatytringer. Leser du at alle muslimer er pakk, men det ikke er rettet mot deg personlig, er det liten sjanse for at dine eventuelle reaksjoner på dette er fanget opp i det som per dags dato foreligger av undersøkelser om erfaringer med hatytringer.

Hatytringer kan ha samfunnsmessige konsekvenser

Rapportene regjeringen nå har fått advarer betimelig mot at en generell eksponering for hatytringer kan bidra til forsterkete fordommer mot bestemte grupper. Hatytringer kan altså ha samfunnsmessige konsekvenser. Det er viktig å merke seg i ei tid med tydelige tegn på en innstramming av hva norskhet er og i ei tid da nasjonalisme er på frammarsj i Europa.

Blant dem som deltar i offentlig debatt er individer fra majoritetsbefolkningen like utsatt for hatytringer som minoriteter. Ulikheten ligger i argumentene som brukes: Ved hatuttrykk rettet mot personer fra majoritetsbefolkningen vises det til innholdet i hva denne personen har ytret seg om, mens hatuttrykk rettet mot minoriteter begrunnes med deres etniske eller religiøse tilhørighet. En annen forskjell er at stemmer fra minoritetsbefolkningen i større grad reagerer med tilbaketrekking fra offentligheten når de utsettes for hatytringer. En underrepresentasjon av minoriteters stemmer er et særskilt problem for demokratiet.

Interessant nok, forskning har vist at hatfølelse ikke nødvendigvis er drivkraften bak handlingen. Det kan dreie seg om motiver som spenning, nettkultur, eller et slags soldatmotiv for å forsvare noe man opplever som truet og samtidig angripe det man mener truer. Dersom motivet bak hatytringer ikke er hatfølelser er dette en indikasjon på at forskning bør rettes mot ideologi og verdensanskuelse som motiv: På hvilken måte hatretorikk inngår i ideologiske strømminger er et viktig forskningsmessig spørsmål.

På lanseringen for strategien uttalte statsminister Erna Solberg at hatytringer ikke er et nytt fenomen (selv om internett gir det et nytt omfang). Det har hun rett i. Nettopp derfor bør også tiltakene mot hatytringer se fenomenet i lys av den omfattende faglitteraturen som finnes om antisemittisme, islamofobi, rasisme og homofobi. Hatytringer, nå som før, består ofte i velkjente gruppefiendtlige fordommer.

Behov for kunnskap

Vi trenger kunnskap om innholdet i samtidens hatytringer. Hvilke temaer går igjen, hva slags retorikk dominerer og ikke minst hva kjennetegner hatytringer mot ulike grupper? Innholdet i ytringene er med på legitimere dem for dem som ytrer dem. Hvorfor folk mener det er legitimt og kanskje til og med viktig å skremme homofile, jøder eller muslimer finner vi muligens svar på i selve innholdssiden av det som sies.

Vi trenger også innsikt i det fellesskapet nettsteder kan skape. Å dele frykt, hat eller ideer om menneskeverd danner grunnlag for kollektive identiteter. Dette gjelder selvsagt i like stor grad for nettforum dominert av minoriteter som majoriteten. Hatytringsfellesskapene på nett er i visse tilfeller eksempler på sosiale bevegelser; hva slags politisk kraft kan de få?

Forskningsrapportene regjeringen nå har mottatt framhever at man ikke må se seg blind på nettkultur alene. Det er et meget viktig poeng. Fordommer som sirkulerer på nett er ikke konstruert i det øyeblikket de hamres ned på et tastatur, men henger sammen med et større bilde. Det bør derfor vies større oppmerksomhet til sammenhengen mellom politikeres verdier, realpolitikk, offentlig debattform, samfunnsendringer, sosiale forskjeller og innholdet i hatytringer på internett.

Ordet hatytring skaper ett bilde av en individuell avsender og en individuell mottaker. Ord som hets og hatytringer mangler den sosiale dimensjonen som ligger i begrepene diskriminering og rasisme. Vi bør spørre oss selv om vi lar en terminologi om hatytringer omforme rasismens vesen til bare å bli individuell, emosjonell og impulsdreven.

Kronikken er publisert i Dagbladet, Meninger, 29. november, 2016.


Cora Alexa Døving er tilknyttet forsker ved Senter for ekstremismeforskning.

 

Publisert 9. des. 2016 10:48 - Sist endret 7. aug. 2017 13:40