Ekspertvelde - en fare for folkestyret?

Demokrati og kunnskap

I teknologisk avanserte samfunn må politiske beslutninger baseres på kunnskap om de skal kunne oppfattes som riktige. Uten kunnskap om mål-middel- sammenhenger, om konsekvenser og risiko ved valg av bestemte løsninger, ingen fornuftig politikk. Hva er for eksempel sammenhengen mellom skatteletter og sysselsetting, mellom alkoholpolitikk og alkohol relaterte skader, mellom lærerkvalitet og skoleprestasjoner?  Beslutningstakere må kunne sannsynliggjøre slike sammenhenger og underbygge dem med faktabaserte analyser, hvis de skal bli tatt på alvor. Slik underbygging skjer i en offentlig kommunikasjonsprosess hvor borgerne kan ta stilling og gjøre seg opp sin egen mening.

Sånn sett kan en se at vi har å gjøre med demokratier selv i moderne, komplekse samfunn. Dette selv om ikke velgerne kan holde sine representanter ansvarlige gjennom valg. Til det er mandatet fra velgerne for usikkert og tvetydig, partiene for mye brede ’valgmaskiner’ og til det er den politiske dagsordenen for mye i forandring. Borgerne kan ikke holde sine representanter ansvarlig gjennom stemmeseddelen, men heller gjennom offentlig debatt. Dette kan være tilfelle i en moderne rettstat hvor fri meningsutveksling og informasjonsflyt er garantert, hvor pressen ikke er ensrettet, hvor det er flere kanaler for deltakelse og debatt – hvor offentligheten er institusjonalisert som et statsfritt rom i det sivile samfunn.

En kan altså snakke om demokrati selv i samfunn hvor ekspertvurderinger spiller en stor rolle. Det er imidlertid en intern sammenheng mellom kunnskap og demokrati. Med mindre beslutninger blir underbygget med kvalifiserte argumenter, vil de heller ikke bli oppfattet som legitime. Demokrati handler ikke bare om folkelig deltakelse, men også om kvalifisert, rasjonell beslutningsfatning. Beslutninger som ikke holder mål faglig, som ikke er fornuftige, vil ofte heller ikke bli oppfattet som demokratisk legitime, selv om det er folkets representanter som har fattet dem.

Globalisert beslutningstagning

Flere forhold knyttet til internasjonaliseringen og globaliseringen av nasjonalstatene, utfordrer den skisserte forestillingen om demokratisk legitimitet. Problemet oppstår fordi mange av beslutningspremissene ikke genereres nasjonalt, men internasjonalt. Det er heller ikke det ikke utviklet fora for en felles offentlig debatt hinsides nasjonalstaten. Kollektive beslutninger med global rekkevidde fattes av internasjonale organisasjoner med basis i globale kunnskapsregimer. De forente nasjoner (FN), Verdens handelsorganisasjon (WTO),  Det internasjonale pengefondet (IMF) handler på en statslignende måte. De fatter beslutninger og lager rett som har avgjørende virkning på borgernes velferd og frihet. Hvis for eksempler Verdens Helseorganisasjon (WHO) vedtar tiltak mot epidemier, så blir de snart bindende og uomgjengelige for nasjonalstatene.

Internasjonale evidensorganisasjoner kvalitetssikrer kunnskapen i helsevesenet, og internasjonale PISA undersøkelser styrer oppfatningen av hvordan det står til i skolen. Internasjonale konvensjoner styrer mye av rettsutviklingen nasjonalt. Menneskerettigheter, nedfelt i FNs og EUs charter,  inkluderes i nasjonal rett. Overnasjonale domstoler som menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg , den internasjonale forbryterdomstolen i Haag og  EU-domstolen ser til at rettigheter blir beskyttet. Borgerne av moderne stater har i dag rettigheter mot sin egen stat som overnasjonale domstoler håndhever. Alle har i dag rettigheter – også statsløse. Det er ingen rettsfrie (’lovløse’) områder igjen.

Andre eksempler kjenner vi fra økonomien, hvor ikke bare IMF, WTO og Den europeiske sentralbank  har avgjørende innflytelse på levekårene for menigmann og kvinne, men også kredittvurderings-byråer som Standard & Poor’s, Moody’s og Fitch Ratings. Tommelen ned fra disse sender verdien på  statsobligasjoner til bunns, med store konsekvenser for et lands kredittverdighet og for befolkningens levestandard.

Beslutninger uten innsyn

I det nye ekspertveldet genereres premissene for beslutningsfatning eksternt og uten diskusjon blant berørte parter. Såvel kunnskapens gyldighet som rettens gyldighet har blitt globalisert. Fagpersoner henter sin kunnskap fra det universelle fag- og rettsfellesskapet. Menneskerettigheter er i sin natur universelle og fagkunnskapens gyldighet kjenner ingen landegrenser.  

Landene blir stadig mer involvert i transnasjonalt samarbeid, underlagt internasjonale regimers beslutninger og overnasjonale domstolers reguleringer. Rett nok har statlig suverenitet alltid vært en myte, men med disse utviklingstrekkene kan en spørre om også demokrati er blitt det. Hvordan kan borgerne styre seg selv gjennom politikk og rett, når de ikke har kontroll med, har innsyn i eller forstår sentrale beslutningspremiss?

Beslutningstakerne handler på informasjon som ofte ikke er like tilgjengelig eller forståelig for lekfolk. Dermed får en ikke en allmenn test på beslutningenes fornuftighet. Det er denne splittelsen mellom en ekspertdebatt mellom politikere og fagfolk - som ofte skjer internasjonalt langt unna nasjonale mediers søkelys, enn si kompetanse - og en lokal, nasjonal politisk debatt, som truer demokratiet.

Konsekvensen blir lett at mange gir opp å forstå hva som foregår, og setter sin lit til at ’systemet’ vet best. Vi får politisk ignoranse og apati som konsekvens. Dette ’fungerer’ ofte så lenge det er vekst og konsensus om de allmenne målene for samfunnsutviklingen. Men faren er manglende politiske beredskap mot politiske entreprenører som fisker i opprørt vann i krisetider. Vi ser mange tendenser til at fremmedfiendtlighet igjen er på frammarsj i Europa, som resultat av uhellig kombinasjon av politisk manipulasjon og politisk fremmedgjøring.