Brexit - et kunnskapsproblem

- Det foreløpige resultatet i Brexit fremstilles som et kompromiss. Det stemmer ikke, skriver professor Erik O. Eriksen. Det er nå viktigere enn noen gang å få fram kunnskap om utviklingen i Europa. 

Bilde av Theresa May som ser litt trist på Jean-Claude Juncker.

Statsminister Theresa May har vært i svært tøffe forhandlinger med EU, her ved Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker. Foto: Europakommisjonen, 2017.


Dette innlegget er en utvidet versjon av et innlegg publisert i Dagens Næringsliv
15. desember 2017.


 

Brexit-forhandlingene er en studie i mangelfulle europakunnskaper. Det foreløpige resultatet framstilles som et kompromiss. Det stemmer ikke. Britene har tapt på alle punkter. De har måttet akseptere å betale for sine påtatte forpliktelser innen EU samarbeidet, de har godtatt at de samme rettigheter skal gjelde for EU borgerne i Storbritannia som før, og de har godtatt en åpen grense mellom Irland og Nord-Irland.  

Problemet oppstår fordi EU har etablert flere kollektive goder som også ikke-medlemmer vil ha del i, i særdeleshet det indre marked. Det er verdens største marked på nærmere 500 millioner mennesker, og det er også et marked som i stigende grad omfatter tjenester. Men for å få adgang til dette markedet må en godta EUs omfattende regelverk for den frie bevegelighet av personer, kapital, varer og tjenester.

Det foreløpige resultatet framstilles som et kompromiss. Det stemmer ikke. Britene har tapt på alle punkter.

 

Ikke rom for særbehandling

Når også britene (som nordmenn) må adlyde EUs lover om de skal være med det indre marked, så henger det sammen med hvordan EU er skrudd sammen. Om ikke reglene skulle gjelde uniformt for hele området ville det ikke være likhet for loven. Det er snakk om betingelsene for likeverdige konkurransevilkår, og da kan man ikke gi noen særfordeler. Et ensartet regelverk gir rettsikkerhet for aktørene. EU har følgelig ikke noe å forhandle om, noe å gi på dette området. Hvis EU skulle gi noen spesialbehandling ville den etablerte orden bryte sammen.

Så når EU oppfattes å være rigid og lite forhandlingsvillig, har ikke det med vond vilje, eller med styrkeforholdet mellom partene, å gjøre. Det har heller å gjøre med EUs juridiske og politiske struktur. Denne er nedfelt i traktater av grunnlovsmessig karakter og er opprettholdt av tunge institusjoner. Dette gir forhandlinger med enkelt-land et mekanisk preg, med fokus på prosedyrer og tidsfrister. Den tidligere EU-kommissæren og WTO-lederen Pascal Lemy beskriver derfor Brexit ikke som forhandlinger, men som tilpasning

Det er snakk om betingelsene for likeverdige konkurransevilkår, og da kan man ikke gi noen særfordeler.

 

Britisk selvbedrag?

Britene har godtatt en regning på mellom 45-55 milliarder euro, de godtar EU-domstolen som den øverste domsinstans når det gjelder EU-borgere i Storbritannia, og de har også garantert at landet vil være i full overenstemmelse med reglene for det indre marked og tollunionen også i tilfelle det ikke blir noen endelig avtale (ifølge paragraf 49 i den vedtatte avtalen). En kan spørre om hvordan britene skal kunne unngå være med i det indre marked og i tollunionen, når de allerede har godtatt dette for Nord-Irland.

En kan spørre om hvordan britene skal kunne unngå være med i det indre marked og i tollunionen, når de allerede har godtatt dette for Nord-Irland.

Det samme gjelder i forhandlinger om medlemskap. Søkerlandene må tilpasse seg. Dette skulle britene vite ettersom de også i 1970-72, da de forhandlet om EU medlemskap, gikk høyt ut med krav om endringer i EUs regelverk, men fikk bare forhandle om overganger, dvs., om tidspunkter for fullt medlemskap. De fikk ikke noen konsesjoner i forhold til fellesskapets lovverk.

Forskjellen fra da til nå, er at britene gjennom fullt medlemskap fikk mulighet til å påvirke EU i sin retning, noe de lyktes med. Når de avslutter sitt formelle EU-medlemskap, blir de sannsynligvis ikke bare nødt til å godta EUs regelverk og domsavsigelser, men de blir også fratatt mulighetene til å påvirke – de blir maktesløse.

 

Kunnskap en mangelvare

Noen av de som var ansvarlig for Brexit, må nå lede landet tilbake til EU. Ydmykelsene står i kø...

EU kontrollerer verdifulle fellesgoder og dikterer betingelsene for de som vil adgang til dem. Noen av de som var ansvarlig for Brexit, må nå lede landet tilbake til EU. Ydmykelsene står i kø, og i stedet for kompromisser er det er snakk om brutte forhåpninger og nederlag. De som stemte for Brexit kan med rette føle seg lurt. De ble villedet til å tro at der er gode muligheter utenfor EU. Dette skulle være en tankevekker for de mange som drømmer om alternativer til EØS-avtalen og EU medlemskap her til lands. Problem oppstår når dette ikke diskuteres på en informert måte. Da florerer myter, vrangforestillinger og urealistiske forhåpninger. Mange tror vi kan framforhandle en bedre avtale. Brexit viser hvor vanskelig dette er.

Mange tror vi kan framforhandle en bedre avtale. Brexit viser hvor vanskelig dette er.

Norske myndigheter har ikke adgang til beslutningsarenaer og har derfor større problemer med å skaffe til veie viktig informasjon. Av samme grunn foregår diskusjonene om EUs politiske utvikling utenfor det allmenne norske politiske ordskifte. Det blir overlatt til byråkrater og eksperter. Det er vanskelig for norske borgere å skaffe tilveie viktig informasjon. Norske borgere har større problemer med å forstå hva som foregår og hva som står på spill sammenlignet med EU-borgerne. Dette gjør EØS-avtalen, med sine demokratiske svakheter, sårbar. Regjeringen har nylig avvist å utrede den på nytt, men har laget en beredskapsplan for et eventuelt brexit-sammenbrudd. Dersom det ikke skulle bli noen avtale med Storbritannia – om en myk Brexit – kommer også Norge i en vanskelig situasjon. Mye må på plass for at handelen skal gå som før.

Norske borgere har større problemer med å forstå hva som foregår og hva som står på spill sammenlignet med EU-borgerne.

 

Statsminister Erna Solberg i telefonsamtale om Brexit med sin britiske statsministerkollega, Theresa May. Foto: Statsministerens kontor, 2016

Behov for ny kunnskapsstrategi

Grunnleggende forskning på europeiske forhold har trange kår i Norge. Hvorfor bevilger Regjeringen nærmere 600 millioner kroner til kunnskapsproduksjon knyttet til bistandsspørsmål og 150 millioner til forskning på Nordområdene og Russland, mens Europaforskningen avspises med noen få millioner i året? Det er på høy tid at ledende politikere tar ansvar. En hel generasjon nordmenn har kommet til etter forrige folkeavstemning, og har krav på å blir informert.

En hel generasjon nordmenn har kommet til etter forrige folkeavstemning, og har krav på å blir informert.

Norge har søkt et nært og tett samarbeid med EU på alle politikkområder, men har overlatt ansvaret for forskningen til noen få ildsjeler. Det skaper problemer i usikre tider og gjør oss sårbare. Det er nå viktigere enn noen gang å få fram kunnskap om utviklingen i Europa, hvilke gjensidige avhengigheter som er utviklet, hvilke gevinster som er høstet, utfordringer som står igjen og om sårbarhetene i prosjektet.

Det er nå viktigere enn noen gang å få fram kunnskap om utviklingen i Europa.

Emneord: EU, Europeisk integrasjon, Brexit, Storbritannia, EØS-avtalen, EFTA Av Erik Oddvar Eriksen, professor og leder av ARENA
Publisert 19. jan. 2018 15:30 - Sist endret 20. jan. 2018 23:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere