Ingen "Rosinenpickerei"

I sin tale om Brexit 17. januar slo den britiske statsministeren fast at Brexit betyr hard Brexit. Men hadde hun noe valg?

Theresa May legger frem britenes Brexit-strategi i Lancaster House 17. januar 2017. Foto: Jay Allen (Flickr)

Theresa May har fått den vanskeligste oppgaven noen britisk statsminister har hatt siden 2. verdenskrig, når Storbritannia nå skal ut av EU. Her til lands har en lagt merke til hennes harde, nasjonalistiske språk og hennes avvising av mulige mellomløsninger i form av en «myk Brexit». Den britiske statsministerens linje i forhandlingene oppfattes å være hard og kontant, men hadde hun noe valg, og har hun egentlig noen plan?

Brexit betyr Brexit og vi skal gjøre landet stort igjen utenfor EU, har vært mantraet. Samtidig har May vært ute etter å få tilgang til det indre marked. Etter å ha hatt flere følere ute og sondert terrenget på kontinentet, har det blitt klart at det ikke kan være noe Rosinenpickerei, som tyskerne sier. Britene kan ikke plukke fra EU-menyen og kan ikke forvente å få noen særstilling. Om de skal få adgang til det indre marked, må de godta den frie bevegelighet av personer, kapital, arbeid og tjenester. Dette innebærer arbeidsinnvandring fra andre EU-land. Denne holdningen som Merkel og EU-lederne står for, er ikke uttrykk for vond vilje, men for EUs natur og det indre markedets logikk.

Det kan ikke være noe Rosinenpickerei, som tyskerne sier. Britene kan ikke plukke fra EU-menyen og kan ikke forvente å få noen særstilling.

Det indre markedet er mer enn en frihandelsavtale

Det indre markedet er en ambisiøs type handelssamarbeid og må ikke forveksles med et frihandelsområde. I et frihandelsområde er det ikke kvoter, toll eller skatt på varer fra ett land til et annet, men det er fortsatt reglene i det landet varen blir solgt i som gjelder.

Også det indre markedet eliminerer toll, kvoter og skatt på handel mellom alle medlemsstater. Dette er knyttet til den frie bevegelighet, slik at det ikke blir grenser for hvor mange EU-borgere som kan investere, arbeide eller studere i ulike land. Men det indre markedet stikker dypere: Landsspesifikke standarder – for eksempel regler for kvalitet og produktsikkerhet – erstattes av europeiske standarder. Prinsippet er felles produkt-, miljø- og helsestandarder og avskaffing av alle hindre for handels- og priskonkurranse.

Alt fra flytrafikk, bilsertifiseringer og legemidler til arbeidstid, helse og sikkerhet blir regulert av et felles lovverk. Det skal skapes en lik konkurransesituasjon for alle – ‘a level playing field’. Varer og tjenester skal kunne selges til alle under samme betingelser. Dette har enorme effektivitetsgevinster. Hvis produktstandarder skulle følge enkelt lands retningslinjer, ville markedet vært lite. Jens Ulltveit Moe ville kunne selge norskbygde redningsbåter bare til Norge. Regelverket har skapt verdens største marked med nærmere 500 millioner innbyggere.

Allerede Max Weber understreket kapitalismens behov for forutsigbarhet.

Et velfungerende marked krever uniforme regler, standarder og normer. Paradokset er at for å kunne liberalisere, må en regulere. Det kan høres merkelig ut, men flere regler gir flere muligheter. Det øker handlingsrommet for markedsaktører. Derfor møter britiske forretningsfolk massivt opp i Whitehall for å advare mot å skrote EUs regulatoriske system. Enhver kapitalist ser jo fordelen av et felles regelverk. Allerede Max Weber understreket kapitalismens behov for forutsigbarhet.

EUs indre marked er basert på et felles lovverk som kontinuerlig utvikles. Et overvåkingssystem og en overnasjonal domstol som kan dømme i tvistemål er på plass. I tillegg kommer politiske og administrative organer som ser til at de nødvendige rettsakter blir initiert, kvalitetssikret og vedtatt på riktig måte.

«Myk Brexit» var aldri et alternativ

I et slikt system er det vanskelig å tenke seg ‘litt adgang’ til EU. Unionen vil ikke kunne gi Storbritannia en bedre avtale utenfor EU enn land innenfor. Det ville undergrave lojaliteten til det felles regelverket. Som andre før har mange britiske politikere fått seg en realitetskorrigering når de har sondert med EU og deres medlemstater. På sett og vis er det indre marked et solidaritetsarrangement hvor prinsippet om ‘en for alle og alle for en’ gjelder. Å gi utenforland adgang til markedet uten å overholde de forpliktelsene andre har, blir derfor vanskelig. Det kunne føre til at andre fulgte Storbritannias eksempel. Det er derfor ikke snakk om å straffe britene, men om å sikre betingelsene for det indre marked.

Den ytterste skrekk for britene er en glatt selvfølge her til lands.

Vi kan legge til at å få adgang til det indre marked uten å være medlem raskt ville føre landet inn i Norges situasjon. Og som kjent, er denne muligheten kontant avvist av britene. Å være underlagt EU-lover går mot hele grunnlaget for Brexit. Det som er den ytterste skrekk for britene er en glatt selvfølge her til lands.

May har måttet akseptere at det ikke er mulig å få adgang til det indre marked. Derfor hard Brexit. Hun hadde ikke noe valg; en «soft Brexit» var aldri et reelt alternativ. May har gitt etter for kravene fra EU før forhandlingene har startet. Hennes erklæring om å gjøre landet til den sterkeste globale aktøren for frihandel er et slag i luften. Frihandel og globalisering forutsetter innvandring. Forhandlingene om en frihandelsavtale med India strandet nylig på britenes immigrasjonsmotstand.

May ønsker en frihandelsavtale med EU, fordi hun da vil få kontroll med innvandringen fra EU. Slike avtaler kan ta årevis å fremforhandle og de kommer med en prislapp. Det er tydelig reflektert i de kompliserte avtalene som Sveits har med EU. I tillegg til sin frihandelsavtale fra 1972, har Sveits 120 bilaterale avtaler med EU. Disse gir adgang til det indre marked for de fleste industrier, men sveitserne må anvende EUs regler og betale til EU.

Framtida er usikker

Der ser ikke ut til å være noen britisk plan, og framtida fortoner seg usikker. Løftet om en skikkelig industriell strategi glimrer med sitt fravær. May reiste til USA for å sondere muligheten for en handelsavtale, men Storbritannia kan ikke inngå avtaler med andre land så lenge landet er EU-medlem. Ikke nok med det, britene eksporterer fem ganger mer til EU enn til USA. Og når USA går i mer proteksjonistisk retning, kan ikke britenes frihandelsstrategi lykkes. Tyskland kan tape på eksport til Storbritannia etter en Brexit, men Frankfurt kan vinne på bekostning av City of London som europeisk finanssenter.

Flere, også innen det konservative partiet, innser at det å trigge utmeldelsesklausulen uten å vite hva en går til er hasardiøst. Den erfarne britiske lederen av Brexit-forhandlingene i Brussel, Ivan Rogers, har sagt opp stillingen med begrunnelsen om at der ikke er noen plan. Det skorter på faglig forhandlingskompetanse på britisk side.

Et skatteparadis på de britiske øyer er riset bak speilet.

I sin tale nevnte May imidlertid at det kunne komme på tale å ta inn elementer av det indre marked, som kunne sikre for eksempel bil-eksport og finanstjenester. I en melding fra den britiske regjering 2.2.2017 heter det at britene kan ta inn elementer av det indre marked på spesielle områder, uten å skulle være bundet av EU felles tariffregelverk. Hvordan dette skulle gå til er uklart. Det skal bli interessant å se om noe slikt blir mulig og om hva prisen i så fall blir.

Brexit har også en pris for EU. Det lå en trussel i Mays tale. Om ikke britene får det som det vil, vil britene kunne underby EU på skatt for å tiltrekke seg investorer. Et skatteparadis på de britiske øyer er riset bak speilet. Det er ikke akkurat lystige utsikter for Europa.

Av Erik Oddvar Eriksen
Publisert 3. feb. 2017 14:04 - Sist endret 3. feb. 2017 14:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere