English version of this page

Hvordan sikre Den evige fred?

Trengs en verdensstat for å sikre den evige fred eller er en frivillig konføderasjon av stater tilstrekkelig? Begge alternativ er problematiske. Spørsmålet er så om en verdenspolitikk uten verdensregjering er mulig i et flernivåsystem.

Illustrasjonsbilde: colourbox.com

Dagens flyktningkrise har igjen aktualisert spørsmålet om en verdensorganisasjon som kan sikre menneskelige rettigheter og fjerne terrorregimer. Den blodige borgerkrigen i Syria, som startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad, fortsetter på femte året. Alt for ofte blir mulige FN-tiltak stoppet av veto i Sikkerhetsrådet, og kriminelle regimer får ture fram. Også de problemer som oppstår ved terrorregimer av typen IS og Boko Haram, samt de som statsløse samfunn og mislykkete stater representerer, påkaller verdenssamfunnets handling. Drap og etnisk og religiøs rensning er forbudt og selvbestaltete krigsmakter må bringes under kontroll.

Problemene med makt på overnasjonalt nivå har sitt grunnlag i freden i Westfalen 1648, hvor den internasjonale orden ble fundert på respekten for den enkelte stats grenser og selvråderett. Den enkelte stat har eksklusiv autoritet i indre anliggender, og ordner sine relasjoner med andre stater gjennom diplomati og forhandlinger. I henhold til den westfalske logikk er det ingen legal autoritet over nasjonalstaten som kan binde den eller som kan pålegge dens borgere plikter.

Internasjonal påtaleunnlatelse

I følge menneskerettighetserklæringer er det imidlertid grunnlag for å gripe inn overfor stater som bryter folkeretten. Etter opprettelsen av FN er den internasjonale tilstand ikke lenger normløs. Normutviklingen har vært formidabel og evnen til å sanksjonere normbrudd har økt. I 2003 trådte Den internasjonale straffedomstol – som kom i kjølvannet av Jugoslavia- og Rwanda-tribunalene – i kraft. USA var ikke blant underskriverne. Og her er vi ved kjerneproblemet ved dagens internasjonale orden, nemlig at den fortsatt prioriterer statlig suverenitet fremfor menneskerettigheter. Noen kan velge ikke å følge prosedyrene for å bestemme når og under hvilke vilkår hensynet til staters suverenitet over indre anliggender skal settes til side.

Noen kan bryte loven uten å bli stilt til ansvar

Noen kan bryte loven uten å bli stilt til ansvar. Det gjelder så vel Kina og Israel som USA og Russland. Selv om det stadig er krav om at George Bush d.y. og Tony Blair skal anklages for krigsforbrytelser på grunn av intervensjon i Irak, som var et rettsbrudd, og Russland sanksjoneres for annekteringen av Krim, også det et rettsbrudd, så er det store bildet at noen stater bryter loven uten å bli straffet for det. Det gjelder ikke minst nye former for teknologisk krigføring. Det er derfor behov for mer makt på overnasjonalt nivå, med kompetanse til å gripe inn overfor brudd på menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten. I tillegg til å forhindre krig og menneskerettighetsbrudd, trengs overnasjonale organer for å hindre at nasjonalstatene krenker borgernes rettigheter, at en stat ikke krenker andre stater, og at dens politikk ikke har negative bivirkninger som rammer uskyldige tredjeparter uten kompensasjon. 

Kants tanker om en verdensstat

Immanuel Kant var en av de første som diskuterte behovet for en verdensstat, en stat som bygde på en verdensborgerrett. Hans rettsdoktrine innbefatter alle: rett er uforenlig med krig. Likevel advarte han mot en verdensstat. Den kan ikke ha noe verdimessig fundament, noe rotfeste i en kultur og praksis, og må hvile kun på rasjonelle rettsgrunner. En verdensstat blir en sjelløs despot – en Leviatan – som ikke er begrenset av noe. 

Kants løsning for Den evige fred ble en frivillig føderasjon av republikanske stater. Dette ble den negative erstatningen for den universelle forfatningsstaten med monopol på vold. Men en frivillig føderasjon er ikke effektiv – den begrenses av statenes makt. Med en slik orden setter en i realiteten sin lit til staters moral og gode intensjoner. Som historien med Folkeforbundet ettertrykkelig viste er ikke dette veien å gå. En sterkere overnasjonal handlingskapasitet basert på folkerettslige prinsipper trengs.

En frivillig føderasjon setter sin lit til staters moral og gode intensjoner

I debatten om hvor mye makt og kompetanse som trengs hinsides nasjonalstaten har det utkrystallisert seg forskjellig posisjoner. Mens noen setter sin lit til nettverk og dialog som konfliktløsningsmekanisme, vil mange kosmopolitter ha en verdensstat basert på en statsforfatning og med omfattende kompetanser på globalt nivå. Det er ikke bare snakk om en orden som kan sanksjonere menneskerettighetsbrudd og forhindre krig, men om en som kan realisere menneskerettigheter på et bredt felt, så som økonomiske, sivile, sosiale, kulturelle og politiske.

Men hvilken felles basis finnes for en slik politikk? Verdensborgernes solidaritet er reaktiv, den reagerer bare på krenkelser og ydmykelser av menneskeverdet. Verdensborgerne har ikke mye mer felles enn deres felles humanitet. Der er ikke noen andre (unntatt ‘marsboere’) de kan danne seg i forhold til; som kan gi grunnlag for identifikasjon, gruppefølelse og samhold. Den verdensborgerlige solidaritet gir lite grunnlag for proaktiv, kollektiv handling. 

Verdenspolitikk uten verdensregjering

Et tredje alternativ er i følge Jürgen Habermas verdenspolitikk uten verdensregjering. Den verdensborgerlige solidaritet er tynn og kan bare gi grunnlag for sikkerhetspolitikk, menneskerettighetsbeskyttelse og risikoforebyggelse. Det som har forandret seg fra Hobbes og Kants tid er at den internasjonale orden ikke lenger kan sees som en naturtilstand eller som et anarki. Den er allerede normativt integrert og rettslig institusjonalisert. Det finnes knapt rettsløse områder lenger; alle individer har rettigheter i en eller annen forstand. Derfor bør internasjonale forbrytelser etterforskes og dømmes gjennom vanlige straffeprosesser.

Internasjonale forbrytelser bør etterforskes og dømmes gjennom vanlige straffeprosesser

Spørsmålet er hva slags type organisert makt som trengs på overnasjonalt nivå for å ivareta disse funksjonene. Når det allerede eksisterer rettslig integrerte ordner, når det er demokratiske rettsstater som skal reguleres, kan det ikke være snakk om å skape en ny overnasjonal statsforfatning. Det må heller være snakk om en forfatning som fordeler kompetanser, rettigheter og plikter i henhold til rettssikkerhetsprinsipper.

Men hvordan skal en slik forfatning bli effektiv? Hvordan skal en kunne sanksjonere normbrudd uten at verdensorganisasjonen blir utstyrt med makt og ressurser analogt til det en stat rår over? Hvordan skal loven bli gjort likt gjeldende for alle? Kort sagt er spørsmålet hvordan en skal få til stabilitet uten en suveren statsmakt; en autoritet som med basis i et sentralisert monopol på vold kan sikre iverksetting av lover mot opposisjon og aktiv motstand. Dette spørsmålet skaper problemer for motstanderne av en verdensstat. (Og, Alexander Wendt kan hevde at utviklingen uvilkårlig går mot en verdensstat, som et telos for menneskesamfunnet).

Et globalt flernivåsystem

En løsningsmodell er kanskje å finne i det flernivåsystem av politisk styre som er utviklet i Europa. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er et av de mest prominente eksempler på at det finnes organer over nasjonalstaten som individer og grupper kan henvende seg til i forbindelse med rettstvister. Det samme gjelder EU-domstolen. Det spesielle med EU er at det også settes makt bak beslutningene. Selv om det ikke finnes et EU-politi, EU-fengsler eller en EU-hær, har EU en organisert kapasitet til å handle og til å kunne legitimere, sanksjonere og gjennomføre tiltak tross motstand. EU er effektivt. Sammenlignet med andre internasjonale organisasjoner er det høy gjennomføringsgrad av EUs direktiver og reguleringer. Effektiviteten skyldes at EUs politikk vedtas av autoriserte beslutningsorganer, hvor representanter for Europas borgere og stater deltar, og iverksettes av medlemsstatene.

Det europeiske flernivåsystemet innbefatter imidlertid ikke bare det nasjonale og det regionale nivået, men også det globale. EU henter mye av sin legitimitet fra det å være i overensstemmelse med folkerettslige forpliktelser og FN. Om en derfor ser stat og suverenitet ikke som absolutter, men som ytterpunkter på et kontinuum av stat – ikke-stat, vil en kunne tenke seg en verdensorden som ikke er basert på sentralisert makt og opphevelse av statlig suverenitet, men som bygger videre på den demokratiske rettstats vinninger. I en slik orden inngår de ulike nivåene i en større helhet som deler makt og kompetanser mellom seg.

I et flernivåsystem må verden deles inn i regioner etter modell av EU, og FN gjøres til en organisasjon med utøvende makt

Hvis dette skal bli en realitet må verden deles inn i regioner etter modell av EU, og FN må gjøres til en organisasjon med utøvende makt, noe som krever store endringer av dagens struktur. Når det gjelder demokratisering, er en mulighet å supplere den gjeldende orden med territoriell representasjon: et Verdensparlament basert på en transformasjon av Generalforsamlingen til et overhus som vil dele sin myndighet med et annet kammer for borgerrepresentasjon, samt introduksjon av kvalifisert flertall. Dette går sammen med behovet for et nytt charter for rettigheter og plikter spesifisert for ulike maktsfærer, obligatorisk jurisdiksjon av Den internasjonale domstolen, og overføring av permanent kontroll av nasjonalstatenes bruk av tvangsmakt til regionale og globale institusjoner.

Dette er selvfølgelig vanskelig, noen vil si umulig. Men med den stadig sterkere gjensidige avhengigheten mellom statene, med den moralske statusen til menneskerettighetene, og med oppbyggingen av rettsstrukturer og institusjoner over nasjonalstaten, blir spørsmålet om en rettferdig verdensorden ikke bare et om verdensstat eller ikke, men også om hvordan forholdet mellom nivåer organiseres.

Publisert 14. jan. 2016 10:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere