Fiksjonen om et alternativ

I et innlegg i Bladet Vesterålen, 4. august 2016 vil Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU, at ARENA Senter for europaforskning ved UiO skal utrede alternativer til EØS avtalen. Det har vi gjort.

Illustrasjon: colourbox.com

Dette innlegget sto første gang på trykk i Bladet Vesterålen 11. august 2016.

Hun skriver det som et tilsvar til et intervju med meg i avisen tidligere i sommer. Nei til EU har lenge nå hevdet at der finnes et slikt alternativ til EU-medlemskap. Organisasjonen har fremholdt den sveitsiske modellen. Det gjør også Kleveland. Vi har undersøkt denne modellen og publisert resultatene i en bok kalt The European Union's non-members: Independence under hegemony?(Routledge 2015).

Konklusjonen er at Sveits har de samme problemer som Norge med å avgrense EUs innflytelse. De er like mye styrt av EU som Norge er. Sveits, som Norge, klarer seg utmerket utenfor EU fordi landet har adgang til det indre marked.

EU har dessuten ikke noen interesse av å gi Norge en frihandelsavtale som den Sveits har. Sveits har mange avtaler  med EU, og de er kompliserte. Unionen signaliserer heller at flere burde komme inn under EØS-modellen, som er ubyråkratisk og har få omkostninger. (Det er dette vi er vitne til i dagens Brexit-debatt).

Videre hevder Kleveland at det ikke er rett at Norge i praksis er et EU-medlem som jeg hevder. Forholdet er det at Norge overtar brorparten av EUs regelverk uten å kunne ha innflytelse over det. Vi lever under samme lovene som EU-borgerne. Norge er fri til å si opp avtalen, men da kan vi risikere at den oppheves av EU. Dette er en trussel som gjør at ingen regjering tør gå mot EUs direktiver. Ca 80% av vår eksport går til EU. EØS-avtalen er svært gunstig for Norges økonomi. Gjennom EØS-avtalen får bedrifter tollfri adgang til verdens største marked. Norge er et lite land , som er avhengig av EU og har lite å ‘true’ med. Norge følger da også  EU i tykt og tynt, og stiller endog tropper til disposisjon for EU. På forsvarsområdet er Norge mer med i EU enn Danmark er.

Derfor mener jeg at Norge i praksis er EU-medlem. Norge godtar de fire frihetene – også fri arbeidsinnvandring. Norge er ikke med i Euroen, men det er det mange EU-medlemmer som ikke er. Norge har unntak for landbruk og fiskeri, men mange av EUs rettsakter som Norge godtar, gjelder disse sektorene. Se bare på veterinær- og hygienebestemmelser. Dagsordenen til norske kommunestyrer er dominert av EU-relaterte saker. De må for eksempel følge EUs regler for anbud og offentlige innkjøp.

Når en tar i betraktning mengden av avtaler som er inngått og måten Norge er tilknyttet EU på – EØS, Schengen, nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til – blir forestillingen om nasjonal selvstendighet temmelig blass. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget på en rekke områder, betaler (gjennom «EØS-kontingenten») og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen om «ingen skattlegging uten representasjon». Tvert i mot, Norge adlyder og betaler, men er ikke representert i de organer som bestemmer.

Med denne tilknytningsformen har Norge i realiteten skadet sin demokratiske styringskjede. Motstanderne av EU-medlemskap har oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei. Ved å gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk selvråderett underminert.  EØS-avtalen er en demokratisk katastrofe. Fiksjonen om et alternativ bidrar til å legitimere dette udemokratiske regimet. Der har Nei til EU et ansvar.

Av Erik Oddvar Eriksen
Publisert 22. aug. 2016 12:31 - Sist endret 4. mai 2017 09:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere