Norge i integrasjonsfella

4. november 1814 ble Norges Grunnlov endret, Novembergrunnloven undertegnet og Unionen med Sverige inngått. Norges tilknytning til Den europeiske union (EU) er imidlertid mye mer omfattende, men likevel har ikke Grunnloven blitt endret.

Illustrasjon: Universitetsforlaget

Norge kan feire to grunnlovsjubileer i år. Ett for at det er 200 år siden den norske Grunnloven ble underskrevet, og ett for EØS-avtalen som er 20 år.  Den siste er også en slags grunnlovsfeiring. Dette fordi EU-tilknytningen gjør at det er EUs ‘grunnlov’ som i praksis gjelder her til lands. Dette blir vi igjen minnet på nå når Norge trolig slutter seg til det felles europeiske system for kontroll av finansmarkedene. Her skal kompetansen med å føre tilsyn overføres til ESA (EFTAs overvåkingsorgan), som skal skygge EU.

En grunnlovsmessig hengemyr

Nå skal Stortinget bruke § 115 som krever tre fjerdedels flertall for myndighetsoverføring. Men denne paragrafen gjelder, som det heter, myndighetsavståelse til «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til på et saklig begrenset område…». Men Norge er ikke medlem av EU, og ser ikke ut til å ville søke om medlemskap i overskuelig framtid.  Denne paragrafen er tidligere bare brukt da EØS-avtalen ble vedtatt, ikke da Schengen avtalen ble inngått. Spørsmålet da som nå er om slike avtaler kan sies å innebære en myndighetsavståelse på «et saklig begrenset område».

Med sine lappverks- og ad-hoc løsninger har Norge beveget seg inn i en grunnlovsmessig hengemyr, som en synker stadig lengre ned i. Norge er fanget i en felle. Vi er kommet i et skvis mellom formelt ikke-medlemskap og en stadig dypere EU integrasjon. Myndighetene kan ikke gjøre annet enn stadig å tilpasse seg EU om norsk næringsliv skal kunne konkurrere på lik linje med andre i Europa. Etter hvert er EU også blitt en sikkerhetspolitisk aktør som Norge klenger seg på. Alenegang er risikabelt for et lite land.

Norsk selvråderett undermineres

Kalamitetene startet med EØS som er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. Konsekvensen er at Norge er med i det indre marked på lik linje med EUs medlemstater. Hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, og flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid. Rundt tre fjerdedelen av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Nye avtaler er kommet til over tid, og de eksisterende avtaler utvikles og utvides.

Det er ikke akkurat avgivelse av suverenitet på et «saklig begrenset område», som slår en når en tar i betraktning mengden av avtaler som er inngått og måten Norge er tilknyttet EU på. EØS, Schengen, nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til gjør forestillingen om nasjonal selvstendighet temmelig blass. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget på en rekke områder, betaler (gjennom «EØS-kontingenten») og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen om «ingen skattlegging uten representasjon». Tvert i mot, Norge adlyder og betaler, men er ikke representert i de organer som bestemmer.

Med denne tilknytningsformen har Norge i realiteten skadet sin demokratiske styringskjede, og oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei. Men ved å gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, blir norsk selvråderett paradoksalt nok underminert.

Ingen utvei for Norge

Norge har gått i integrasjonsfella som for tiden ikke har noen utgang. Veien ut gjennom medlemskap er sperret på grunn av stor EU-skepsis. Ingen politiske partier fronter en ny folkeavstemning om medlemskap. Det skal mye til for å endre folkemeningen og noe annet enn folkeavstemning er utenkelig. Den andre veien ut av fella går gjennom oppsigelse av EØS-avtalen og andre avtaler, og er også sperret. Norge kunne i prinsippet beskytte sin suverenitet og sitt demokrati om landet hadde gått ut av EØS og fått til en frihandelsavtale med EU. Men etter alt å dømme kan ikke Norge få en frihandelsavtale som den Sveits har. EU ikke har noen interesse av det og signaliserer heller at flere burde komme inn under EØS-modellen, som er ubyråkratisk og har få omkostninger for EU.

Sveits ser dessuten ut til å ha de samme problemer som Norge med å avgrense EUs innflytelse. De har mange avtaler med EU og effektene av dem er stort sett de samme som her til lands. Dette skyldes at EU ikke er en mellomstatlig organisasjon, som løser problemer på begrensete saksområder. EU er en overnasjonal enhet som har kompetanse på de fleste politikkområder. Intet politikkområde, intet departement er uberørt av EU. Den kommunalpolitiske dagsordenen er talende nok i stor grad bestemt av EUs direktiver og forordninger.

EU kommet for å bli

Det er noe forstemmende med hele situasjonen. Mens de andre landene i Europa sitter rundt samme bord for å løse felles problemer, må Norge ty til gammeldags diplomati og lobbyisme. Norges statsminister må dra på statsbesøk for å få snakke med sine kollegaer i Europa om Norges interesser. Fra et nasjonalt ståsted fortoner det seg slik at Norge har tapt suverenitet på grunn av den europeiske integrasjonsprosessen. Fra et europeisk ståsted fortoner det seg slik at Norge har forkastet muligheten for medbestemmelse. Det norske eksemplet viser at en ikke kan være uberørt at den europeiske integrasjonsprosessen.  Det viser også at selv om «folket sa nei», så kunne ingen ansvarlige politikere ta avstemningsresultatet til følge, men måtte få til en løsning som ivaretok Norges økonomiske interesser.

Siden 1994 har den europeiske integrasjonsprosessen skutt fart. Med alle dens feil og mangler ser EU ut til å være kommet for å bli. Men jo mer omfattende samarbeidet blir, jo dypere integrasjonen blir, jo mer problematisk blir situasjonen for Norge. Det ser imidlertid ikke ut til å bekymre. Man dyrker fortida, og overser nåtida:1814 feires med fynd og klem av det offisielle Norge, og Nei til EU farter land og strand rundt og feirer 1994 som om ingenting skulle ha skjedd.

Grunnlovskonferanse på UiO

ARENA Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo organiserer en internasjonal konferanse om dette den 4. november.  Dette på dagen to hundre år etter at Norges ferske Grunnlov ble revidert. Er EU det eneste «game in town» i globaliserings tidsalder eller finnes det alternativ? Hva har finanskrisen gjort med demokratiet i Europa? Vel møtt!

Publisert 4. nov. 2014 06:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere