Mer integrasjon som kriseløsning

Jürgen Habermas, en av verdens mest innflytelsesrike filosofer, kommer til Stavanger 11. september for å holde Holbergforelesning. Tittelen er Demokratiet i Europa. Det dreier seg om Den europeiske unionens problemer med å handtere krisa i eurosonen og hvilken form for føderasjon EU kan utvikle seg til.

Den europeiske sentralbanken i Frankfurt under oppføring (Lutz Koch / eLKayPics via Flickr)

EU er det viktigste og vanskeligste politiske spørsmål i dagens Europa. Hvor mye makt til overnasjonale organer, hvor mye til medlemstatene og regionene i Europa? Dette er det føderale spørsmål som krisa i eurosonen har gjort akutt.

Fra skattestater til gjeldsstater

EUs medlemstater har manøvrert seg selv inn i et skjebnefellesskap der prinsippet om én for alle og alle for én, gjelder. Et indre marked med en felles valuta – euroen – er etablert mellom land som er ulike når det gjelder økonomi og samfunnsstruktur. Dette gav et tiår med vekst og utvikling; med mulighet til å ta opp billige lån i den nye valutaen. Så lenge renten og arbeidsledigheten var lav, gikk det bra. Men den dagen finanskrisa slo til og det ble spørsmål om betalingsevne, kom også vurderingene av kredittverdigheten. Kunne landene betjene sine lån? Så snart et land kommer i søkelyset, øker rentene, ofte også i andre land. Gjelden øker og redselen brer seg.

I dag har landene mutert fra klassiske skattestater til gjeldsstater. Dette i følge Wolfgang Streeck, som er en av flere tyske akademikere som har levert viktige analyser av krisa. Gjeldstater blir sårbare for markedsfluktuasjoner. Statene har ikke lenger en egen valuta som de kan devaluere.

Midlene mangler

På europeisk nivå er der en valutaunion basert på en fast vekslingskurs og felles regler mht. underskudd, men ingen institusjoner som kan garantere for statsgjeld. Den europeiske sentralbanken (ESB) kan ikke utstede statsobligasjoner eller garantere for at lån blir betjent.

EU kan vanskelig handtere krisa i eurosonen ettersom den mangler midlene. Det mangler et demokratisk autorisert og skattefinansiert finansdepartement med muskler til å drive økonomisk politikk og omfordeling på europeisk nivå. Medlemstatene har ikke villet gi fra seg mer suverenitet til EU-nivået, og det er liten vilje til å betale for hverandres gjeld.

EU har kommet i klemme, og politikerne har valgt å legge krisehandteringen til en ny traktat og nye organer som er utenfor parlamentarisk kontroll. Det er ikke valgte politikere som bestemmer skjebnen til Europas utsatte, men Troikaen - Europakommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og ESB. Her har mantraet vært budsjettbalanse, mer disiplin og nedskjæringer i offentlige utgifter, med sosial elendighet og politisk krise som resultat. Visst trengs reformer og vel er der mye uansvarlighet på nasjonalt nivå å gripe fatt i, men måten ting nå handteres på bryter fundamentalt med likeverdighetsprinsippene i den europeiske integrasjonsmodellen. Skyldnerne må nå stå med lua i hånda overfor EUs økonomiske stormakt.

Nostalgikere uten realisme

Habermas har lenge hamret løs på denne teknokratiske modellen så vel som på nasjonalstatlig egoisme, på udugelig politikere, på ydmykelsene, på manglende evne til å stå opp mot diktatene fra finansmarkedene. Men det mangler også en visjon og en modell for det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva skal det ende opp i? Mange har fått kalde føtter og EU-skepsisen brer seg. Euroføderalistene har liten oppslutning. Mange vil skru klokka til bake. Nostalgikerne peker på sosialdemokratiets lykkelige etterkrigsår, og vil ha en mer solidarisk politikk basert på Keynesianisme og statsintervensjon. De vil gjenopprette nasjonalstatenes handlingskapasitet.

Veien tilbake er imidlertid blokkert, også fordi integrasjonen er kommet for langt. En renasjonalisering av økonomiene ville tillate svakere stilte land å devaluere sine valutaer, men ville levne dem i en situasjon som er mye verre når det gjelder å betjene sin gjeld. Det ville også ha en dominoeffekt som ville undergrave andre lands stabilitet. Vi skal også huske på at tyske banker er de som har lånt mest penger til utsatte land. En oppløsning av valutaunionen ville føre til en tsunami av økonomisk og politisk tilbakegang. Det kan hende det var en dårlig idé å innføre euroen i 1999, men det er en enda dårligere idé å avskaffe den nå. Det vil føre alle inn i en vanskeligere situasjon, selv de som er verst ute å kjøre i dag, hevder Claus Offe, en annen tysk akademiker.

I tillegg kommer det argumentet at det ikke er noen stabil internasjonal orden å gå tilbake til. Før andre verdenskrig vet vi hva ordenen i Europa var. Etter krigen fikk vi et EU som har integrert landene slik at de ikke lenger er suverene nasjonalstater, men medlemmer i en overnasjonal union. Om EU skulle falle bort ville alle land måtte skrive sine grunnlover på nytt og reforhandle sine relasjoner med andre land. I dagens økonomiske og sikkerhetspolitiske situasjon overstiger risikoscenariene enhver evne til rasjonell kalkulasjon.

Tysklands egeninteresse

Den andre utveien, mer overgivelse av suverenitet til et overnasjonalt, føderalt EU er også for øyeblikket stengt: For hvordan skal man få velgerne i Nord-Europa til å ta ansvar for alles gjeld, å trykke euroobligasjoner, når dette må betales med høyere inflasjon eller økt lånegjeld? Dette synes umulig. Motviljen mot å betale mer til grekerne er stor blant tyskerne. Likevel er det bare ved å gjøre akkurat dette at man kan redde euroen og det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva er det avgjørende argumentet? Jo, nettopp at å unnlate å gjøre dette vil føre til at alle kom i en mye verre situasjon. Det vil være billigere for Nord-Europa å betale det som trengs.

Der er altså ikke bare moralske argumenter for videre integrasjon, der er også rent økonomiske. Også for Tyskland som i kraft av sine finansielle muskler sitter med nøkkelen. Det er i Tysklands egeninteresse å redde euroen, hevder Offe. Men har landet vilje til å ta politisk lederskap og gjøre det som trengs? Vil Tyskland ta steget med å avgi så mye suverenitet til EU som er nødvendig for å få til en fiskal og politisk union?

Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, og den sentrale CDU-politikeren Karl Lamers, gjentok i Financial Times 1. september i år at mer europeisk integrasjon er både nødvendig og riktig. En politisk union har hele tiden vært målet, selv om franskmennene i 1954 satte en stopper for et europeisk forsvarssamarbeid. Da valgte en i stedet å fokusere på økonomisk integrasjon. Det ble sett som et middel til engang å nå målet om et politisk forent Europa. Forfatterne mener denne stegvise prosessen, med en gruppe av kjernestater i spissen, også må være strategien videre.

Et mer demokratisk og handlekraftig EU

Formaningen fra Thomas Mann om at tyskerne må strebe etter et europeisk Tyskland, og ikke et tysk Europa, er ikke lenger aktuell. Dagens Tyskland er, i følge Ulrich Beck, det beste Tyskland verden noen gang har sett. Tyskerne har uttrykkelig valgt Europa. Og, mer Europa gir mer frihet, mer demokrati, mer sosial sikkerhet. Mange ting tyder på at Beck har rett. Der er ikke noen gullalder av nasjonal suverenitet og stabile internasjonale forhold å vende tilbake til. Der er ikke noe alternativ til EU på bordet, bare et mer demokratisk og handlingsdyktig EU. Men hva slags orden, hva slags føderasjon skal EU være? Er der noe å lære fra USAs konstitusjon? Dette diskuterer Habermas i Stavanger denne uken.

Publisert 9. sep. 2014 09:32 - Sist endret 21. apr. 2022 14:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere