All makt i denne sal?

Grunnloven er ikke bare et symbol, som vi kan feire med stor bravur. Den har både realitet og autonomi. Grunnloven fastlegger politikkens spilleregler: Den definerer den politiske enhet, bestemmer hvem som skal bestemme og begrenser flertallsmakten.

Eriksen under grunnlovskonferansen i Operaen

Johan Sverdrup kunne slå seg på brystet med All makt i denne sal; og rett nok, med innføring parlamentarismen i 1884 og allmenn stemmerett i 1913 kan vi begynne å snakke om en demokratisk grunnlov. Med dette ble den demokratiske styringskjede etablert – norske statsborgere skulle styre seg selv gjennom rett og politikk. Mon det:

For i 2014 feirer vi ikke bare at Grunnloven er 200 år, vi kan også markere at EØS-avtalen er 20 år. Ved å stemme nei til EU-medlemskap og gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk demokrati i realiteten underminert. Med dette valgte Norge en tilknytningsform som skadet den demokratiske styringskjede.

Nasjonal selvstendighet og demokrati?

EØS-avtalen ble inngått i 1992, to år før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Denne avtalen gir Norge adgang til det indre marked. Det er en avtale som oppgraderes og utvides hele tiden. Svært mange forhold er relevante for fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital. Veksten i EU rettsakter, forordninger og direktiver har vært eksponentiell.

Flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått, som Schengen om grensekontroll, om politisamarbeid og asylsamarbeid, og det er også gjort tilleggsavtaler om utenriks- sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge stiller endog tropper til disposisjon for EUs innsatsstyrker. Nye avtaler kommer til over tid, og de eksisterende avtaler utvikles og utvides. Den kumulative effekten er stor, utilsiktet og uoversiktlig. Dette summerer seg opp til et svært omfattende tilknytningsforhold.

Når en tar i betraktning mengden av avtaler, måten Norge er tilknyttet EU gjennom EØS og Schengen, etableringen av nye tilsyn og EU byråer som Norge avgir suverenitet til, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet og demokrati. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet på en rekke områder, betaler og er underlagt EU retten på lik linje med EUs medlemsstater. Her gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen; ‘no taxation without representation’. Den demokratiske styringskjede er brutt i og med at det ikke er norske, men europeiske beslutningsinstanser som bestemmer hva som skal gjelde i Norge. Spisst formulert; det er EU’s ‘grunnlov’ som i stigende grad er Norges gjeldende grunnlov.

Norges demokratiske underskudd

Er grunnloven satt ut av kraft? Nei, ikke formelt, fordi Norge kan si opp avtalene og forsøke å klare seg selv. Men dette er lite realistisk blant annet fordi adgang til EUs marked med 500 millioner innbyggere veier tungt. Ingen ansvarlig politiker kan overse dette. Det norske eksempelet viser at det ikke er mulig å eksistere i Europa uten på en eller annen måte å bli innvevd i det europeiske eksperimentet.

Den omfattende tilknytningen gjør Norge til et de facto EU-medlem. Norge er sterkt involvert i EU på det økonomiske, administrative og rettslige området. Rundt tre fjerdedeler av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Hvordan kan det ha seg når et flertall stemte nei til EU medlemskap i 1972 og 1994? Folkeavstemninger gir et sterkt demokratisk mandat! Selvråderett, folkestyre og demokrati  var i særklasse de viktigste ”nei”-argument i 1994. Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn de som de selv fattet. Men hver regjering har etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, også nei-partiene har vært med på ferden. Paradokset er at det motsatte av det som var hensikten med nei-bevegelsen, er oppnådd. Norge har fått et demokratisk underskudd i form av EU-innlemmelse uten medbestemmelse.

Internasjonal kontekst i endring

Den internasjonale konteksten for Grunnloven har endret seg. Nettopp de idealene om folkesuverenitet og menneskerettigheter som kom med den amerikanske og franske revolusjonen og som inspirerte den norske Grunnloven, har gitt opphav til en europeisk orden hvor statene avgir statlig suverenitet for å sikre fred og øke handlingskapasiteten.

Mens det fra et norsk konstitusjonelt ståsted fortoner seg slik at Norge har tapt nasjonal suverenitet på grunn av den europeiske integrasjonsprosessen, så fortoner saken seg annerledes fra et europeisk konstitusjonelt ståsted. Her ser det ut til at Norge har forkastet muligheten for medbestemmelse over integrasjonsprosjektet i troen på at en vil kunne beskytte nasjonal suverenitet og faktisk selvstyre.

I Norge er det ikke bare snakk om folkestyrets vanmakt i den forstand at Norge som alle land er underlagt effektene av globalisering, men også en demokratisk selvskading ettersom vårt tilknytningsforhold er basert på valg som kunne vært annerledes, og som hadde vært mindre skadelig fra et demokratiperspektiv. EU-systemet er slik organisert at de ulike ‘folkene’ styrer seg selv i fellesskap gjennom institusjoner som de har direkte tilgang til og innflytelse over. Statene har avgitt suverenitet eller delt den mellom seg for å styre i fellesskap, mens Norge har satset på alenegang. Her har vi avgitt suverenitet uten å ha fått den kompensasjonen som medbestemmelse gir. Dette er et paradoks!

 

Innlegget ble presentert på Norges Forskningsråds konferanse "200 år med Grunnloven - må historien skrives på nytt?" i Operaen, 10. januar 2014

Publisert 20. jan. 2014 15:21 - Sist endret 27. jan. 2016 11:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere