Lobbynasjonen Norge

I januar 2010 ga regjeringen et utvalg i oppdrag å foreta en gjennomgang av EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU. Europautredningen overleveres tirsdag. En utredning kan trengs, for EØS-avtalen er problematisk for folkestyret.

(Foto: colourbox.com)

Nasjonalt selvstyre var et av de tyngste argumentene mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). Sikring av selvråderett og folkestyre var det i særklasse viktigste ”nei”-argumentet i 1994. Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn de som de selv fattet. Men mange mente at Norge ikke hadde råd til å stå utenfor det indre marked i Europa.

Dermed ble den tidligere inngåtte EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) Norges formelle og varige tilknytningsform til EU. Den var ment å være en midlertidig foranstaltning og hadde trådt i kraft et knapt år før den siste EU-avstemningen. For mange av dem som var skeptiske til EU-medlemskap ble EØS-avtalen oppfattet å være et mindre onde; en avtale som ville sikre Norge tilgang til EUs indre marked og samtidig minimere vår suverenitetsavståelse.

EØS gir nordmenn og norsk næringsliv de samme retter og plikter som EU-borgerne når det gjelder varehandel, investeringer, bank og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere og bo i andre land i området.

En dynamisk avtale

Det er en dynamisk rammeavtale som ikke må reforhandles på nytt hver gang EU vedtar en ny relevant rettsakt. Avtalen blir oppdatert slik at lovgivningen innen hele EØS-området forblir ensartet. Et homogenitetsprinsipp er gjort gjeldende, dvs. at de samme regler gjelder for EFTA-partnerne som for EU-landene. Dette fører til at brorparten av EU-lovgivningen hvert år blir inkludert i EØS-avtalen.

Norges befatning med EU stopper ikke med EØS. I EØS-lovens forord slås det fast at samarbeidet skal omfatte ”nærmere samarbeid på andre områder, slik som forskning og utvikling, miljø, utdannelse og sosialpolitikk”. En rekke avtaler er inngått på justis- og innenrikspolitikk området. Schengen (grensekontroll og politisamarbeid), som er en parallell avtale utenfor EØS, er også en rammeavtale med løpende lovgivning.

Norge er også berørt av EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeidet – selve kjerneindikatorene på stats-suverenitet. Det gjelder avtaler om norsk deltakelse innenfor rammene av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Norge stiller tropper til disposisjon for EUs innsatsstyrker. Intet departement og knapt noe rettsområde er uberørt av EU-retten.
Formelt sett har Norge mulighet til å påvirke eller motsette seg EUs beslutninger. Nye regler fra EU blir ikke automatisk del av EØS-avtalen, men må vedtas i EØS-komiteen, hvor EØS-landene - også Island og Liechtenstein - og EU er representert. Komiteen har imidlertid svært liten mulighet til å påvirke innholdet i lovgivningen. Ikke bare mangler EØS-landene en plass ved bordet der beslutningene tas, det er også EU som har initiativretten og fortolker hva som er relevant for avtalen. Det er altså snakk om en ubalansert avtale mellom svært så ulike parter.

Problematisk for folkestyret

Den gir EU det avgjørende ordet. I praksis har EU-retten forrang framfor nasjonal rett på de områder EØS gjelder. Rettstilstanden i Norge er ikke vesentlig annerledes enn den ville vært om Norge var medlem av EU! For folkestyret er avtalen problematisk, ettersom norske borgere på mange områder ikke kan sies å styres av lover de selv har vært medforfattere av.

Strengt tatt er det riktig at EØS-avtalen er en internasjonal avtale, som respekterer kontraktspartenes suverenitet, for så vidt som EFTA-landene ikke har delegert beslutningsmyndighet til overnasjonale organer. Stortinget har inngått avtalen, og den kan sies opp av kontraktspartene. Dog har EFTAs overvåkingsorgan – ESA – direkte myndighet i konkurransespørsmål (herunder offentlige innkjøp og statsstøtte). På disse områdene har dette organet fullmakter tilsvarende de Europakommisjonen har. Altså har Norge avgitt suverenitet. Avtalen måtte da også godkjennes av Stortinget med tre fjerdedels flertall.

Norske borgere er i stor grad underlagt EUs lovverk og kan bare påvirke gjennom medlemskap i noen komiteer. Norske eksperter deltar i en del komiteer i EU-systemet, men har ikke innpass i alle komiteene, og det er heller ikke snakk om de viktigste komiteene under Rådet. Et stort antall nye tilsyn og byråer, som har tatt over oppgaver fra Kommisjonen, er blitt opprettet. De har overnasjonal myndighet og fatter konsekvensrike beslutninger for Norge, som bare har observatørstatus i styrene.

En lobbynasjon

Norge er blitt en lobbynasjon, og mange er opptatt av hvilket manøvreringsrom staten har i forhold til det omfattende politiske samarbeidet i Europa. Men spørsmålet burde jo heller være hvor grensen går for Norges EU tilpasning sett i lys av folkeavstemningsresultatet. Hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU. En kan etterlyse det folkelige mandat for den politikken som føres.

Problemet består i at et flertall av Norges befolkning i en rådgivende folkeavstemning i 1994 sa nei til EU-medlemskap, samtidig som samarbeidet med unionen er oppfattet å være en realpolitisk nødvendighet. EU løser viktige problemer for Norge. Uten adgang til EUs marked stopper Norge, kan næringslivet hevde. Men flertallet av det norske folk stemte nei, selv om de økonomiske argumenter for medlemskap ble hamret inn.

Ofte er det snakk om nasjonale interesser som må sikres. Hvilke er disse og hvem definerer dem? Borgerne, ekspertene eller politikerne? I et demokrati er det bare ved å høre borgerne, gjennom inkluderende prosedyrer, at en kan vite hva det felles beste er, hva som er nasjonale interesser.

Denne artikkelen er også publisert i VG 17. januar 2012.

Emneord: EU, EØS-avtalen, demokrati, Europautredningen Av Erik Oddvar Eriksen, professor ARENA, Senter for europaforskning ved UiO.
Publisert 16. jan. 2012 14:28 - Sist endret 16. jan. 2012 14:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere