Europeisk selvbinding

EU er et eksperiment ikke bare i lovbasert styre utenfor nasjonalstaten, men også et forsøk på post-nasjonalt demokrati. Det krever enda mer suverenitetsavståelse.

EU er en rettsorden som pasifiserte Europas stater gjennom gjensidig oppgivelse av suverenitet. (Foto: colourbox.com)

En ustabil verdensorden

Den europeiske integrasjonsprosessen sees ofte i forhold til Immanuel Kants begrep om den evige fred. Dette fordi den endrer rettstilstanden mellom statene i Europa. Den internasjonale orden, slik vi kjenner den fra freden i Westfalen i 1648, er basert på statenes territoriale suverenitet og deres uinnskrenkete myndighet i indre anliggender.

Problemet med dette prinsippet er at det legitimerer uhemmet maktbruk i interne anliggender. Det sier ikke noe om hvor humane eller demokratiske statene skal være. Statlig suverenitet går lett på bekostning av individers frihet og suverenitet; på bekostning av menneskerettighetene.

Den enkelte stat er suveren og ordner sine relasjoner med andre stater gjennom diplomati og forhandlinger – eller krig. Det er ingen legal autoritet over nasjonalstaten som kan binde den eller som kan pålegge dens borgere plikter.

Det westfalske prinsipp, som muliggjorde dannelsen av nasjonalstatene, skapte en internasjonal orden som er og blir ustabil. Den resulterte i to verdenskriger i forrige århundre.

Med dannelsen av FN og veksten i internasjonal lovgivning i etterkrigstid, har imidlertid menneskerettighetstanken og de gamle humanistiske idealene igjen fått fotfeste. Det finnes instanser utenfor nasjonalstaten som kan sanksjonere maktmisbruk og som borgere av stater kan appellere nasjonale beslutninger inn for. Men selv med FN og hele rettighetsutvidelsen etter andre verdenskrig – hvor etterhvert også Den internasjonale straffedomstolen sakte, men sikkert kommer på plass – er det statene som har makten.

I forhold mellom stater er det, som allerede Thukydid påpekte, slik at den sterke gjør hva den vil, mens den svake må utholde det den må. Om internasjonale relasjoner brukes ofte begreper som anarki og naturtilstand. Maktpolitikk ser vi ofte nok eksempler på som for eksempel etterkrigstidens avskrekkingspolitikk og militæropprustning mellom blokkene. Den kalde krigen var et eklatant uttrykk for logikken i den westfalske orden. Og impotensen til dagens FN, hvor stormaktene har vetorett, minner oss stadig vekk om hvor “ung” verden ennå er.

Gjensidig binding

Den europeiske integrasjonsprosessen var et forsøk på å gjøre noe med dette. Det startet med Kull- og stålunionen. Her var ideen kull og stål måtte bli gjensidig kontrollert, siden det er dette våpen lages av. Eller som det heter i Schumann-deklarasjonen av 1950 at “ved å slå sammen de grunnleggende produksjonselementene og ved å institusjonalisere en ny Overhøyhet, hvis beslutninger vil binde Frankrike, Tyskland og andre medlemsstater, ser vi det første konkrete grunnlaget for en europeisk føderasjon som er uomgjengelig for bevaring av fred”. Dette ble kimen til et overnasjonalt rettssystem som pasifiserte krigstilstanden mellom statene. Midlet var et pragmatisk samarbeid om produksjon, handel og toll – målet var fred.

Medlemsstatene aksepterte begrensninger i egen suverenitet, ikke bare for å kunne samarbeide med andre land, men for å kunne etablere ”et legalt system for fred og rettferdighet mellom nasjoner” som det heter i den italienske grunnloven. Statene avga suverenitet for et høyere gode og la med dette grunnlaget for en rettsorden som etter hvert har fått konstitusjonell karakter. Den knesatte nye prinsipper for internasjonalt samkvem og etablerte sitt eget legitimitetsgrunnlag gjennom stadig nye traktatsinngåelser.

Medlemsstatene ble med dette lukket inne i et overnasjonalt samarbeid som skulle hindre krig og nye totalitære tragedier som folkemord og etnisk rensning; nye brudd på menneskerettighetene. Demokratiet ble gjort uopphevbart og krig ble kriminalisert. Det europeiske eksperiment ble utviklet og sikret gjennom Domstolen og dens stadige domsavsigelser. I avgjørende dommer på 1960-tallet ble det slått fast at Fellesskapsretten har forrang fremfor nasjonal rett og direkte effekt i medlemsstatene. Dette er prinsipper vi ikke gjenfinner i mellomstatlige organisasjoner, men i staters grunnlover hvor det sentrale nivået har forrang over lokale og regionale nivåer.

Ny rettsorden

Domstolen slo fast at statene, ved å etablere et fellesskap, har de innskrenket sine suverene rettigheter og har skapt en rettsorden av ubegrenset varighet. Resultatet ble etter hvert Den europeiske union. En orden som har omskapt nasjonalstatene til å bli medlemsstater i et overnasjonalt eksperiment. EU er i stor grad rettsdrevet (“integration through law” som det heter) og rettsordener er, som Hans Kelsen formulerte det, fredsordener.

Over en lang historisk periode har nå Europa vist at det er mulig å underkaste internasjonale relasjoner retten. Makten må vike for retten. Selv om EU ikke er noen stat – den har ikke “monopol på legitim voldsutøvelse” – har EU-retten forrang for nasjonal rett i de områdene der EU har kompetanse. EU har autoritet og handlingskapasitet, fatter vedtak gjennom flertallsavgjørelser og får iverksatt tiltak, uten å ha fysiske maktmidler å true med. Hvordan dette kan ha seg, strever forskerne stadig med å komme til bunns i.

Så er det problemer knyttet til det demokratiske mandat for denne utviklingen. Hvem forfatter rettsnormene i EU – hvem skaper legitim rett på det europeiske nivå? EU er et eksperiment ikke bare i lovbasert styre utenfor nasjonalstaten, men også et forsøk på post-nasjonalt demokrati. Men det krever enda mer suverenitetsavståelse enn statene er i innstilt på. Manglende evne til å håndtere krisen i eurosonen er et talende uttrykk for dette. Fortsatt gjenstår derfor det som ofte omtales som demokratiets akilleshæl, nemlig fraværet av demokrati mellom stater.

Verdenssamfunnet har vært vitne til at stater som ble tilkjent suverenitet i tiden etter 1648, etter hvert ble demokratisert. Problemet med dette er likevel at demokratiet slutter med landegrensene, og at makthaverne bare blir holdt ansvarlig av et nasjonalt elektorat. Den evige fred kan bare sikres ved å fortsette utvidelsen av demokratiet, som startet i greske og italienske bystater, som ble utvidet til nasjonal- og føderalstater. I dag er det snakk om en tredje transformasjon også fordi globaliseringen har gjort det stadig klarere at vi er alle er kosmopolitter – kosmou politês – verdensborgere.

En kortere versjon av denne artikkelen ble publisert i VG 25. oktober 2012.

Emneord: EU, Fredspris, Kant
Publisert 25. okt. 2012 09:46 - Sist endret 25. okt. 2012 10:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere