Vi forsker på: Sikkerhetspolitikk

EU er i økende grad en maktfaktor i internasjonal politikk også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske område. Hvordan har denne utviklingen vært mulig tross EUs lange tradisjon for dette som et mellomstatlig område?

Fra EUs ATALANTA-operasjon utenfor kysten av Somalia. (Foto: EU)

Utforder etablerte forestillinger

Fremveksten av dette stadig tettere sikkerhetspolitiske samarbeidet utfordrer etablerte forestillinger om at vi her har et politikkområde hvor den fremste oppgaven er å beskytte nasjonal suverenitet mot eksterne trusler. Utgangspunktet for ARENAs forskning er at man må bevege seg bort fra de mer tradisjonelle realismeinspirerte forståelsene av internasjonal politikk for å få tak på utviklingen i den eksterne dimensjonen av den europeiske politiske orden.

Fremvekst av en europeisk sikkerhetspolitikk

Samarbeidet om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) i EU ble vesentlig styrket etter murens fall i 1989 og krisene på Balkan på begynnelsen av 90-tallet. FUSP ble opprettet som én av tre hovedsøyler med Maastricht-traktaten fra 1993. I årene etter har permanente politiske og militære strukturer blitt opprettet under Rådet og en egen Høyrepresentant ble utnevnt i 1999.

Med Lisboa-traktaten fra 2009 kom noen endringer som skulle styrke og koordinere arbeidet bedre. Høyrepresentant som koordinerer arbeidet sitter nå også som visepresident i Kommisjonen og leder en egen utenrikstjeneste (External Action Services).

En viktig komponent i FUSP er det sikkerhetspolitiske samarbeid (CSDP), som har ført til at EU står for en rekke sivile og militære operasjoner internasjonalt. CSDP retter seg særlig mot aktiv krisehåndtering og konfliktforebygging. EUs militære operasjoner kan ledes på egen hånd eller med hjelp av NATOs ressurser. EU har på 2000-tallet hatt operasjoner på Vest-Balkan, i Afghanistan, Midtøsten, det sentrale Afrika og på Afrikas Horn.

Forskningsprosjekter

Publisert 20. okt. 2010 12:28 - Sist endret 26. feb. 2013 13:25