English version of this page

Why not epistocracy? Political legitimacy and 'the fact of expertise' (EPISTO) (avsluttet)

Ulike typer av eksperter har stor makt i EUs beslutningsprosesser. For stor makt – eller for liten? Hvem er ekspertene, og hva gjør de? Hva er en «god» ekspert? Hvilken rolle spiller ekspertene i et demokratisk styresett, og hvilken rolle bør de spille?

Raphaels maleri "Skolen i Aten"

Raphael: Skolen i Aten (kilde: Wikipedia Commons)

Om prosjektet

EPISTO-prosjektet undersøker ekspertkunnskapens og ekspertmaktens funksjoner og normative legitimitet i moderne demokratier, med særlig fokus på EU og Europakommisjonens ekspertgrupper.

Bakgrunn

Innenfor politisk teori går utvekslingene om ekspertstyre i hvert fall tilbake til Platon, som i Staten argumenterte for at de med særlig innsikt i det godes idé, filosofene, skulle styre staten. Idealstyret var ikke demokratiet, men «epistokratiet», for å låne David Estlunds begrep – et styre av de kunnige. Platon forsvarte hva vi kan kalle et radikalt eller rendyrket epistokrati. All politisk makt skulle samles hos filosofene, mens den øvrige befolkningen ikke engang skulle tilkjennes elementære politiske rettigheter. Andre har vært mer moderate, for eksempel John Stuart Mill, som i Considerations on Representative Government (1861) foreslo å kombinere allmenn stemmerett med en ekstra stemme til de utdannede.

Uttrykkelige forslag om å formalisere epistokratiet konstitusjonelt, for eksempel via stemmerettsregler som privilegerer grupper av særlig kunnige, er ikke lenger særlig aktuelle. Kritikken av ekspertstyre i dag er en kritikk av det man mener er utartet ekspertmakt og illegitime ekspertisebaserte ordninger og institusjoner innenfor rammen av konstitusjoner som formelt sett garanterer alle grunnleggende demokratiske rettigheter.

Skytset rettes blant annet mot EU. EU kritiseres for å ha et demokratisk underskudd, og mange skylder på ekspertens makt i EUs beslutningsprosesser – EU er et «ekspertvelde» eller et ekspertstyre, ikke et folkestyre, ifølge kritikerne. De viser til hvordan en rekke EU-organer, som EU-domstolen, Europakommisjonen, et sett av byråer og tilsyn på EU-nivå og Den europeiske sentralbank, stadig vekk slipper å legitimere prosedyrene og beslutningene sine overfor de folkevalgte og borgerne. Dette er alle organer og organisasjoner befolket av folk som er gitt ekstra politisk makt, både makt til å gi politikerne råd og delegert beslutningsmakt, fordi de er eksperter på noe: man regner med at de kan mye, ikke om alt, men om noe, og at de kan betydelig mer om det de kan enn de fleste andre. I sentralbanken sitter det økonomer som kan presumptivt mer enn de fleste om makroøkonomi og penge- og rentepolitikk, domstolen er befolket av jurister med mer enn gjennomsnittlig innsikt i EU-rett og juridisk prosedyre, de som sitter i EUs luftfartstilsyn vet antageligvis mer enn folk flest om luftfart, luftfartsregulering og luftfartssikkerhet, også videre. I tillegg til ekspertene som er ansatt steder som dette kommer dessuten en hel del innleid ekspertise, for eksempel har Kommisjonen per i dag rundt tusen ekspertgrupper innen ulike saksfelt som gir innspill når politikk skal utformes og settes ut i live.

Demokratiet tilkjenner alle borgere like politiske rettigheter, formelt sett, men alle vet at noen når det kommer til stykke har mer politisk makt enn andre, og blant disse er altså ekspertene. Rasjonalet bak hvorfor ekspertene gis så mye makt – den offisielle begrunnelsen for det – er selvsagt at mange tror det bidrar til bedre beslutninger å lytte til dem det er grunn til å tro at har særlige kunnskaper om noe: færre fly faller ned, pengepolitikken blir mer optimal, eller i hvert fall mindre dårlig, rettssikkerheten styrkes alt i alt, også videre.

Om beslutningene og målrealiseringen faktisk blir bedre, er et annet spørsmål. Og dessuten: Hvor mye makt kan tilkjennes ekspertene med henvisning til at ekspertmakt bidrar til høyere beslutningskvalitet? Mange mener at demokratiske prosedyrer og lik deltagelse har verdi i seg selv. Hva innebærer dette, og hva kan og bør det innebære i en organisasjon som EU?

Mål

EPISTO-prosjektets mål er for det første å bidra til begrepsutvikling (hva er «ekspertise»? hva betyr det å «kunnskapsbasere» politikk? osv.), herunder en typologi for klassifisering av ekspertisebaserte styresett, institusjoner og ordninger, og metodologisk diskusjon om studiet av ekspertise og ekspertmakt.

For det andre er målet å diskutere og bestemme ekspertisens legitime rolle i moderne demokratier og i EU spesielt, med utgangspunkt i nyere bidrag og debatter innen politisk filosofi og demokratiteori.

EPISTO vil også produsere empirisk kunnskap om Europakommisjonens bruk av ekspertise, med et særlig fokus på Kommisjonens ekspertgruppesystem

Finansiering

EPISTO er finansiert av Norges forskningsråd fra 2012 til 2017. Prosjektet nådde siste runde i Det europeiske forskingsrådets ”Starting Grant”-konkurranse, som retter seg mot unge lovende forskere.

Samarbeid

Fredrik Engelstad, Johan Karlsson Schaffer, Hege Skjeie, Universitetet i Oslo
Ole Jacob Sending, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Margareta Bertilsson og Christian Rostböll, Universitetet i København
Rainer Forst, Universitetet i Frankfurt
Cristina Lafont, Northwestern University
Hélène Landemore, University of Yale
Ulrike Liebert, Universitetet i Bremen
Kasper Lippert-Rasmussen, Universitetet iAarhus
Helen Longino, Stanford University
Anders Molander, Høgskolen i Oslo og Akershus
Kalypso Nicolaïdis, University of Oxford
Bo Rothstein, Göteborgs universitet

Publisert 26. sep. 2014 10:07 - Sist endret 30. okt. 2023 16:39

Kontakt

Koordinator
Cathrine Holst
Seniorforsker

ARENA Senter for europaforskning
Universitetet i Oslo

Deltakere

  • Cathrine Holst Universitetet i Oslo
  • John Robert Moodie Universitetet i Oslo
  • Silje Hexeberg Tørnblad Universitetet i Oslo
Detaljert oversikt over deltakere